Oppdragelse før og nå: – Ingen forskning støtter denne metoden

«De setter ingen grenser. Barna får støtte til og med når de gjør noe galt.» 

«Foreldrene mine mente vel, men de skjønte ikke hvordan de burde ha møtt følelsene mine».

Utsagnene er hentet tilfeldig. De kan representere besteforeldre som synes at barn bør ha mer respekt for voksne – og en mor med tenåringer som ser tilbake på sin egen oppvekst. På et vis er de også et bilde på oppdragermetoder som er forkastet for lengst – og de nye som heies frem nå.

– Forskning viser at dagens foreldre er skikkelig gode i foreldrerollen. De kombinerer grensesetting med varme, ­støtte og forståelse. Mødre og fedre setter klare regler og forventninger, men forklarer hvorfor de finnes. I møtet med barn er voksne lydhøre og åpne for dialog. Med andre ord blir barnets perspektiv tatt på alvor, sier forfatter og barnepsykolog Kirsten Resaland (45).

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: – Jeg er ikke redd for å dele en brannfakkel eller ta en kamp, sier mammaen Malin Beathe.

Hun har skrevet flere bøker som handler om barn og unges komplekse følelser, den siste er barnebokserien «Mysteriene i Gompelby», der barna også presenteres for etiske dilemmaer underveis.

– Men det er klart at dagens foreldre også gjør feil og ­strever. For eksempel kan vi nok gi barnas stemme uforholdsmessig stor plass i en del situasjoner, og det er vanskelig å balansere krav og beskytt­else opp mot hverandre, legger hun til.

Barnebokserie

«Mysteriene i Gompelby» er en serie krimbøker for barn (6–10 år).
I dem får de løse mysterier sammen med politiet, men presenteres også for etiske dilemmaer og dras med inn i vanskelige følelser og tanker som sjalusi, inkludering og usikkerhet. 

«Scott Sniff tar saken» er første bok i serien, som gis ut på Story House Egmont forlag. 

Store forskjeller

Hjemmet sitter sammen med Kirsten, som er fagperson og mamma til to, og hennes mor og tante.

Moren, Hege Holtmon (72), er pensjonert sykepleier, har tre voksne barn og fire barnebarn, og kan ­skrive under på at mye har endret seg siden hun var småbarnsmor og sto i hektiske hverdager. 

– Personlig opplevde jeg å ha mange samtaler med barna om følelser, selv om det er en generasjon siden. Den største forskjellen fra nå for min del, var at vi hadde liten dialog mellom skole og foreldre. Først da barna mine ble voksne, fikk jeg vite om vonde og såre ting de var blitt utsatt for i skole­hverdagen. Jeg har mange ganger tenkt: Burde jeg ha sett og forstått mer? Jeg vet ikke svaret, sier hun.

– Det vet jeg. Du var veldig god til å møte følelsene mine og trøste. Samtidig var det en kultur der ingen sa ‘Si fra til en voksen hvis noe er galt’, og voksne i skolegården gikk rett forbi alvorlig vold mellom barn. Forskjellen på min oppvekst og mine barns, er i stor grad at dagens barn lærer å gå til voksne når noe er vanskelig. Vi sa ikke så mye og ordnet ofte opp oss barn imellom, med eller uten suksess, sier Kirsten.

– Kontakten mellom hjem og skole den gangen skjedde gjennom en liten meldingsbok. Heldigvis er det bedre nå, sier mor Hege.

– Som mamma i dag er jeg utrolig takknemlig for det nære samarbeidet med skolen om hvordan barna mine har det, oppfører seg og utvikler seg. Jeg er så glad for at samfunnet i dag, også dere besteforeldre, ser barns sårbarhet på en annen måte enn tidligere, fortsetter Kirsten.

Positive endringer

Tanten, Vigdis Bjørnholdt Kirkemo (69), nikker. Hun er utdannet førskolelærer og jobbet på småbarnstrinnet i 40 år. I dag er hun mor til tre voksne barn og har syv barnebarn.

– Det var en fin tid, men til tider syntes jeg det var utfordrende å være mamma. Grensesetting synes jeg vi håndterte godt, men snakket vi nok med barna om ting som skjedde i livet? Selv om barna mine i voksen alder ikke har klaget, har jeg av og til fundert på om det er ting jeg kunne ha gjort annerledes.

Hun stopper opp, tenker. Sier at det hadde skjedd posi­tive endringer også da hennes barn var små. De var mer opptatt av foreldreoppfølging enn generasjonen før dem.

– Vi fulgte nok opp barna mer enn våre foreldre gjorde. Dagens foreldre er jo enda mer involvert, på godt og vondt. Når jeg ser tilbake, tenker jeg at vi hadde mer tid til å la barna leke, sier hun ærlig.

En annen tid

I oppveksten leste Kirsten ­bøker om alvorlige temaer uten at det var naturlig å ­snakke med foreldrene om det i etterkant. Også mange barnebøker brukt i høytlesning handlet om tanker, følelser og vanskelige dilemmaer.

– Vi leste bøkene for barna, men det var ikke vanlig å stoppe opp og snakke om hvordan det traff, sånn som vi gjør nå som besteforeldre. Jeg tror ikke at vi som generasjon var så flinke til å åpne for samtaler om følelser da våre barn var små på åtti- og nittitallet, sier Hege.

For Hege og Vigdis var barndommen som søstre i Bærum delvis preget av den autoritære foreldrestilen som eksisterte den gangen for 60–70 år siden, både på skolen og hjemme. Det var regler og noen ganger straff.

– Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av straff, sier Hege.

– Enig! Konsekvenser er noe annet, skyter søsteren inn.

– Vi har ingen forskning som støtter at straff er en bære­kraftig oppdragermetode. Men konsekvenser med forklaringer er lurt. Hvis åtte­åringen din heller ris ut over gulvet i sinne over at det er tomatsuppe til middag, er det best at det er han som feier opp, og ikke foreldrene, sier Kirsten.

Barns perspektiv

Kirsten tror det er bedre å være barn i dag enn for en ­generasjon siden, selv om det er komplisert med sosiale ­medier, skjerm og en utrygg verden.

– På åtti- og nittitallet tilpasset barn ofte følelsesuttrykkene til hvorvidt det passet inn i de voksnes dag. Hvis vi gråt uten at de voksne skjønte hvorfor, ble det gjerne kalt sipping, furting eller «krokodilletårer». Men foreldre trenger ikke å møte barn i hver eneste følelse de har i løpet av dagen. Det viktigste er å være åpen for barnets perspektiv. 

Hun kan selv bli fristet til å gjøre mye av det hun synes voksengenerasjonen gjorde feil da hun selv var liten.

– Hvis barna mine mener eller føler noe jeg ikke synes er «riktig», er det fristende å si ‘sånt kan du ikke si!’. Men da oppnår jeg jo bare at de slutter å snakke med meg om det. Det er bedre om vi får til en dialog og utforsker temaet sammen. Samtidig setter jeg grenser. Det er ikke lov å kommentere andres kropper negativt, inkludert folk på TV, i vårt hus. Skjer det, sier jeg: ‘Vi snakker ikke stygt om andres kropp i vår familie.’ 

Foreldre har beveget seg bort fra en autoritær til en varmere foreldrestil. Der de tid­ligere var strenge og mer ­lydighetsorienterte, vektlegges i dag dialog, relasjon, medbestemmelse og barnets eget perspektiv.

Tett og trygg dialog

Dagens foreldre forventes nå å være emosjonelt tilgjengelige. De skal støtte barnets selv­følelse og følge opp psykisk helse. Kirsten er en av dem som gir råd. Hjemme har hun to sønner på ti og tretten år, så rådene leves hver dag.

– Hva opplever du som vanskeligst som mor?

– Jeg synes det er vanskelig å finne balansen når det gjelder smarttelefon med ungdom. På den ene siden legger samfunnet opp til at veldig mye skal foregå på en smart skjerm, for eksempel må de bruke mobil hvis de skal ta ansvar for treninger og kamper selv. På den annen side er det så viktig at de ikke lever livene sine som om mobilen er en viktig del av overlevelsen. For min del er løsningen tett og trygg dialog med ungdommen om situasjonen. Men jeg kjenner også hele tiden en uro knyttet til om vi gjør det riktig. 

Det Hege syntes var vanskelig, var at barna hadde ­ulike personligheter og måtte møtes på forskjellig måte. Vigdis syntes det var krevende å fange opp hvordan de egentlig hadde det.

– Vi tenker at alle generasjoner har gjort så godt de kan. Nå gjelder det å være ­endringsvillige og omfavne nye, bedre måter å gjøre det på når det kommer ny kunnskap, sier de unisont. 

Barnebarnet mitt får det som hun vil – ellers skriker hun