Barnebarnet mitt får det som hun vil – ellers skriker hun

Datteren min er gift og har to barn. Problemet er mitt eldste barnebarn, som snart fyller seks år. 

Hun er et dominerende barn som gråter mye og vil kontrollere alt. Hun får alltid viljen sin og får aldri noen grenser. 

Datteren min hadde det veldig vanskelig med å bli gravid, og mitt eldste barnebarn ble født en måned for tidlig.

Datteren min orket ikke tanken på at barnet skulle tas hånd om utenfor hjemmet, så hun har vært hjemme med henne. Datteren min vil ikke at barnebarnet skal irettesettes. 

Dette har resultert i at hun får raserianfall, skriker og mister kontrollen hvis hun ikke får det som hun vil. Hun kontrollerer rett og slett familien og alle som besøker hjemmet deres.

Barnebarnet vårt skal snart begynne på skolen, og vi er bekymret for hvordan det kommer til å gå. Hun er en intelligent jente som kan være veldig søt, men hun har vansker med å samhandle med andre mennesker hvis hun ikke får bestemme selv. 

Datteren min og svigersønnen min har forsøkt å få henne inn i barnehage, men har gitt opp fordi hun har skreket og bråkt så mye at de til slutt har bestemt seg for å ha henne hjemme.

Hun har alltid fått viljen sin hjemme, der det aldri er satt noen grenser for henne. Når barnebarnet vårt har vært hos oss, har vi derimot insistert på å gjøre det.

Det forårsaket litt problemer og bråk i begynnelsen, men vi sto på vårt, og så roet det seg, og mitt inntrykk er at hun alltid har vært glad for å komme hit.

Det er nesten uutholdelig for oss å være sammen med barnebarnet vårt fordi hun er så kontrollerende og rastløs. 

Det skal sies at lillesøsteren hennes er helt annerledes, lett å ha med å gjøre og hyggelig å være sammen med. Har du noen råd til oss? 

Vi er bekymret.

Rut

Vibeke Dorphs svar:  Legg bort silkeshanskene

Jeg synes så synd på den lille jenta når jeg leser e-posten din. Slik det er nå, er hun alene i verden uten noen voksne som kan beskytte, hjelpe og veilede henne i hvordan man oppfører seg som menneske. 

Det er jo det foreldrene hennes er der for, men de mislykkes totalt ved å nekte å ta på seg det ansvaret.

Det kan godt hende at datteren din mener at man ikke skal skjelle ut barn når de gjør noe galt, men heller oppdra dem til å gjøre det riktige. Men hvordan kan hun tro at barnebarnet ditt skal klare å finne ut av det uten hjelp fra henne? 

Ingen på denne planeten har noen gang klart det. De fleste mennesker som ikke har hatt noen som har hjulpet dem i livet, har klart seg dårlig. 

De har vanskelig for å samhandle med andre fordi de ikke vet hvordan man omgås, og de har generelt vanskelig for å klare seg fordi de ikke har lært å utsette egne behov – noe som er nødvendig for at vi skal kunne sette oss mål og oppnå det vi vil.

Akkurat som du er jeg bekymret for hvordan barnebarnet ditt vil klare seg sammen med andre barn. 

Faktum er at de grensene datteren din ikke setter for henne, trolig vil bli satt av andre, og det kan bli en ubehagelig opplevelse for henne. Hun risikerer å bli fryst ut eller mobbet.

Hvis jeg var deg, ville jeg derfor ta av silkeshanskene og snakke med datteren din. 

Hun må selv innse at ting ikke går i riktig retning, og at hun svikter barnet sitt. Prøv å være vennlig og ikke nedlatende, men gi  uttrykk for bekymringen din. 

Hvis datteren din ikke lytter, bør du i det minste fortsette å sette tydelige grenser for barnebarnet ditt når dere er sammen. Hun trenger virkelig dette og vil ha nytte av det i fremtiden.

Vibeke