Mine voksne sønner ydmyker meg

Jeg er en kvinne i slutten av 50-årene, som i mange år har forsøkt å finne ut av hvordan jeg kan være mor for sønnene mine uten hele tiden å bli nedvurdert. 

Det har ikke lyktes, for jeg blir gang på gang kjeftet ut og får høre at jeg gjør alt feil. Min yngste sønns far og jeg gikk fra hverandre da sønnen vår var rundt ett år. 

Siden da har faren hans snakket veldig dårlig om meg til ham. Sønnen min er i dag 30 år og har endelig fått et nært forhold til faren sin. Det er selvsagt bare bra, men sønnen min har samtidig overtatt den samme nedlatende atferden overfor meg som eksmannen min hadde etter skilsmissen vår. 

Jeg har derfor blitt så usikker at jeg knapt tør si noe til sønnen min; jeg går hele tiden på tå hev, likevel håner og ydmyker han meg hele tiden.

Samtidig har min eldste sønn på 39 år brutt med meg, og det har også gjort at jeg ikke har sett barnebarnet mitt på mange år. Det er ekstremt smertefullt, særlig når jeg hører fra andre at det går ham og familien hans bra. 

Sønnene mine har alltid hatt et dårlig forhold til hverandre, og det har alltid vært splid og stor sjalusi mellom dem.

Jeg har ingen foreldre igjen, og jeg føler at jeg står veldig alene. 

Samtidig merker jeg at min tilstedeværelse oppleves som en belastning når jeg en sjelden gang er sammen med min yngste sønn og hans kjæreste, der hennes familie alltid blir prioritert. 

Jeg tror kanskje at jeg har vært for ettergivende og tilsidesatt meg selv for sønnenes skyld, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal være mor uten helt å miste meg selv. Min yngste sønn forlanger alltid at jeg viser aksept og forståelse overfor ham; det prøver jeg på, men jeg får bare hån og bebreidelser tilbake.

Jeg føler at grensen er nådd. 

Kan jeg tillate meg å føle det, eller skal foreldre bare finne seg i å bli dårlig behandlet av sine barn?

Vibeke Dorphs råd

Ingen mennesker skal finne seg i å bli dårlig behandlet av andre. Enten det er av venner, kolleger eller – som her – voksne barn. Ingen, heller ikke den krenkende parten, har glede av en usunn relasjon der den ene parten behandler sin neste som en ussel dørmatte. Og det høres jo ut til å være tilfellet her. 

For sønnen din håner, ydmyker og bebreider deg, samtidig som han forventer aksept og forståelse fra din side. Det høres ut som en syk måte å forholde seg til andre mennesker på, men som du selv skriver, skyldes oppførselen hans sikkert at han gjentar sin egen fars syke mønster.

Vil vi gjerne at andre oppfører seg annerledes og ordentlig overfor oss, må vi starte med oss selv. Du kan nemlig fortsette å tigge og be sønnen din om å snakke pent til deg, men han vil ikke endre atferd før du i handling viser ham at du er et menneske som man bare snakker pent til. 

Du skal derfor holde godt fast ved og lytte til følelsen du akkurat nå har av at grensen er nådd, og så handle deretter ved nettopp å sette den grensen. Ikke ved å rope og skrike i afmakt, men ved rolig og gjerne litt pedagogisk å gjøre sønnen din oppmerksom på at hvis han ikke kan snakke ordentlig til deg, så skal dere slett ikke snakke sammen før han forstår det.

Det kan helt sikkert føre til en del konflikter og midlertidige brudd, men slik må det være. 

Sønnen din må lære det faren hans aldri har lært ham. Nemlig at man snakker ordentlig til andre mennesker og behandler dem deretter. 

Mens han går og tygger på denne livsviktige lærdommen, synes jeg for øvrig at du skal bruke den gode tiden din på å bygge opp andre sunne relasjoner til mennesker som vil deg vel og behandler deg deretter, for da vil selvrespekten din bare bli sterkere.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.