Line: – Legens ord var som å få en pistol mot pannen

For Line Holm, som i dag er mor til Vigga på elleve år og Bjørn på åtte år, kom livet med barn både senere og på en helt annen måte enn hun hadde forestilt seg – eller planlagt. Fordi, tja, livet tok et par uventede vendinger.

– Da jeg var ungt tenkte jeg ikke stort over når jeg kom til å bli mor. Det var noe jeg antok ville skje helt automatisk før eller siden. Jeg var au pair i Paris som 18-åring, hvor jeg passet en nesten nyfødt baby, og den gangen tenkte jeg at jeg selvfølgelig skulle få mine egne barn en dag, husker hun.

Men så vendte hun hjem til Danmark, utdannet seg og fikk jobb. Og den rette mannen å få barn med meldte seg aldri ordentlig på banen. 

I 20-årene handlet tilværelsen om karriere og voksenliv, og i 30-årene møtte Line flere søte menn hun godt kunne ha sett seg selv få barn med. Det lyktes bare aldri. Og plutselig nærmet hun seg 40 år.

Endometriose

Da Line var 37 år, ble hun spurt om hun kunne tenke seg en jobb som utenrikskorrespondent. 

Det var en sjanse, men også et skjult hinder. Sa hun ja til jobben, ville hun først vende hjem til Danmark når hun var i 40-årene, og da ville det kanskje være for sent å bli mor.

– Jeg er ganske pragmatisk anlagt. Hvis jeg står overfor et vanskelig valg, avklarer jeg muligheter, perspektiver og konsekvenser helt skjematisk, forklarer Line. 

Hun bestilte derfor time hos sin gynekolog for å få undersøkt sin fruktbarhet. Han oppdaget til hennes overraskelse en godartet cyste på den ene eggstokken hennes, som han anbefalte å få fjernet før en mulig graviditet.

 Under den etterfølgende operasjonen fant kirurgen en del endometriosevev i Lines mage. 

Overlegens beskjed etterpå var klar: Hvis hun ville ha barn, skulle hun sette i gang nå.

 Akkurat der ble hun konfrontert med risikoen for aldri å få barn. Og det sekundet visste hun hva hun skulle gjøre. 

– Jeg dømmer ikke andres valg. Mange barneløse har et fint og meningsfylt liv, men jeg visste alltid at jeg ikke bare skulle være «tanten» i andre barns liv. Jeg ønsket egne barn. 

– Jeg hadde et kult arbeids- og sosialt liv. Jeg kunne våkne en morgen og bestemme meg spontant for å reise til New York samme helg, men jeg kunne også merke at all den friheten hadde mistet sin appell. Jeg manglet et «sense of purpose», husker Line.

– Legens ord etter den operasjonen var som å få en pistol mot pannen. Så jeg gikk i behandling en måned etter, og fire måneder senere, på min 38-års fødselsdag, stod jeg med en positiv graviditetstest. 

Legens ord markerte også slutten på Lines vanskelige overveielser knyttet til et eventuelt solomorskap.

– Å få barn alene er for de fleste solomødre forbundet med en viss sorg. Man har som alle andre hatt drømmen om prinsen på den hvite hest og den lykkelige kjernefamilien – og den vinker man farvel til. 

– Men jeg fikk skåret konsekvensene av en eventuell nøling ut i papir av legen. Jeg hadde ikke tid til å gå på jakt etter den eneste ene, og det var på mange måter en lettelse å høre de ordene. Ansvaret ble løftet fra mine skuldre. 

Les også: Olivia (29) opplevde alle foreldres mareritt: – Jeg tenkte «Å nei, shit!»

Åpen donor

Line valgte en såkalt åpen donor, så barna hennes har mulighet til å finne ut hvem som er deres biologiske far, hvis behovet en dag melder seg.

– Jeg kjøpte den dyre pakken, smiler hun og legger til at i tillegg til mer banale informasjoner som favorittdyr og -farge, hans families sykehistorikk og et brev med donorens håndskrift, så var de mange tilgjengelige informasjonene også med på å skjerpe hennes eget blikk for hvilke kvaliteter hun søkte i sine barns biologiske opphav.

– Jeg ville gjerne forsikre meg om at barna mine kom til å ligne meg, så jeg valgte en donor med brune øyne og hår. Hvilken utdannelse han hadde, var derimot fullstendig likegyldig for meg. 

Til slutt falt valget på en donor med en vennlig stemme. Hun tenkte at om han var din bordherre, ville kvelden blitt god. 

– I tillegg søkte jeg etter en donor som virket psykologisk robust og hadde et positivt livssyn. Ettersom jeg selv har en tendens til å se glasset som halvt tomt, tenkte jeg det kunne være bra med gener som trakk i en mer optimistisk retning.

Men da først barna kom til verden, var alle tanker om arv og genetikk glemt. For her kom to ferdige vesener med hver sin særegne personlighet.

– Jeg vet ikke om det kan kalles hell, men jeg føler meg utrolig heldig. Jeg er velsignet med to barn som ikke bare er vakre, men i bunn og grunn en sann glede å være sammen med. Vigga er empatisk og rolig, mens Bjørn er mer frempå og full av humor. De er svært forskjellige, men elsker hverandre dypt. Å få bevitne deres samspill og se deres forhold utfolde seg er en uvurderlig gave i mitt liv, sier Line. 

Line har ingen anger. Dette skyldes ikke bare at hun, med egne ord, har fått to relativt enkle barn, men like mye hennes innstilling til solomorskapet.

Soloforsørger og økonomi

Hun visste at hun gikk inn i en lang periode i sitt liv der hennes personlige frihet ville være innskrenket, og hvor de personlige utfoldelsene måtte legges til timene barna sov.

Men hverdagens praktiske sider med barn rommer også sin egen underspilte poesi, oppdaget hun.

– Fordelen med min form for foreldreskap er at jeg 100 prosent har valgt det selv. Jeg er ikke blitt sviktet og forlatt, jeg har valgt barna. Jeg har ikke et bristende parforhold og en konfliktfylt deleordning med i bagasjen. Det har sine fordeler. Jeg har aldri trengt å spørre noen om noe, bli enige om navn eller opplevd skuffelsen ved å oppdage at din partner har helt andre oppdragelsesverdier, forklarer Line.

Men det har likevel vært perioder da presset var intenst, og familielivet føltes mer som en vill stafett enn en rolig rusletur med barnevognen.

– Jeg tenker tilbake på den perioden da Bjørn gikk på småbarnsavdeling og Vigga i barnehage, en tid der alt dreide seg om bleier og parkdresser, og jeg slet meg til jobb på en lastesykkel uten elmotor! Jeg har faktisk knapt minner fra den tiden i dag. 

– Dagene gikk i ett, og jeg hadde ingen tid til meg selv. Heldigvis var arbeidsplassen min fantastisk og viste stor grad av hensyn og forståelse. Dette aspektet er minst like viktig for den som vurderer å bli solomor.

Og så kom korona. Ingen var forberedt, slett ikke Line, som i tillegg til to barn på tre og seks år også hadde kastet seg over arbeidet med sin første krimroman, parallelt med å drive sin fulltidsjobb som journalist.

 Hun oppdaget imidlertid at det å jobbe hjemmefra rommet muligheter og velsignelser. 

Det er først og fremst de praktiske utfordringene og logistikken som gjør det stressende å være alene med barn – ikke å lese høyt for dem, spise spaghetti med kjøttsaus etter fotball på onsdager, eller å tilbringe fredagskvelden i sofaen med tegnefilm og godteskål.

– Jeg savner ikke min frihet, men heller konkrete hender til å løfte, organisere og rydde opp. Som soloforsørger er økonomien en betydelig begrensning. Husleien er den samme, enten man er én eller to om å betale, og alle utgifter – fra hobbyer til henting, foreldremøter, klesvask og matlaging – faller utelukkende på meg, forklarer hun.

– Når «Mental Load» -debatten dukker opp, tenker jeg: «I hear you, Mamma» Samtidig drømmer jeg om å ha noen som kunne lette bare en bitteliten del av byrden, kanskje bare ved å ta ett eneste foreldremøte. Fordelen er at jeg aldri opplever frustrasjonen over forventet hjelp som uteblir.

De kompetente barna

Line er ikke i tvil om alle fordelene med det familielivet hun har valgt.

– Jeg finner en ro i vissheten om at jeg «har kontrollen». Denne familien er mitt fulle ansvar. Selv om jeg ikke kan forvente hjelp, betyr det også at jeg har siste ord i alt. Barna forstår dessuten at de må bidra ettersom det kun er én voksen. Når jeg ber dem om å re sengen, bære ut søppelet eller dekke bordet, gjør de det på forunderlig vis uten motstand.

Uten barnas bidrag ville hverdagen falle fra hverandre. Det er ingen rom for protester; de husker gymtøyet, for det er en nødvendighet.

Disse selvhjulpne barna utvikler selvtillit og selvstendighet, og blir mer likeverdige familiemedlemmer fordi de daglig erfarer at deres innsats er verdifull. 

I tillegg til at alle bidrar etter beste evne – som er Lines åpenbare «hack» – har hun også et annet råd. Det er like innlysende som det er utfordrende å følge.

– Senk forventningene, både til deg selv og til hverdagen. En kjapp middag fra 7-Eleven er helt greit, selv om det er en ultraprosessert løsning. Det viktigste er å unngå unødige konflikter, for eksempel etter fotballtrening. Omfavn nødløsningene og anerkjenn at du gjør mer enn godt nok, råder den rutinerte moren.

Hun velger nøye når hun streber etter perfeksjon. Hennes mål er nådd når barna føler seg sett, lyttet til og elsket, når de sier god natt i god stemning, og ingen går sure i seng. 

Stressfri matpakkesmøring og overskudd til latter veier tyngre enn 600 gram grønt hver dag eller årlige charterferier. En praktisk regel er også at barna får delta i én fritidsinteresse hver i uken, så lenge moren er den som må følge dem dit

– Jeg ser at andre foreldre sjonglerer opptil fire sportsgrener, fiolintimer og kor hver uke. Dette er verken realistisk eller ønskelig i mitt hjem. Jeg verdsetter tiden til kos i hverdagen, og at barna kan leke og underholde seg selv uten et fullpakket program. Dette er også en nødvendighet, da døgnet mitt ellers ikke strekker til.

For Line var det viktig å få flere barn, slik at de har hverandre. Det betyr at bror og søster kan leke i parken mens hun leser en bok på en benk, eller at når de vil se «K-Pop Demon Hunters» for 7. gang er det greit at hun ser i avisen eller hører en podkast.

– De tingene jeg trodde ville være vanskelige, har vist seg å være de minst vanskelige. Hvis noen hadde sagt til meg for 15 år siden: «Du får et liv uten plass til spontanitet», så hadde jeg løpt skrikende vekk. Men mange andre foreldre på min alder orker jo heller ikke å gå ut i tide og utide. 

– Hvor mange konvensjonelle barnefamilier tar spontane beslutninger i det daglige? De kan jo heller ikke dra på fredagsbar eller på kino onsdag ettermiddag uten forutgående planlegging. Jeg løser utfordringene underveis – blant annet ved å ha en stor, fast post i budsjettet til Wolt, vindusvask, en bil og mine fantastiske barnevakter. 

– Selv om økonomien er strammere når man er alene, så er det jo også masse ting som jeg ikke lenger bruker penger på: drinker i byen, dyre restaurantbesøk, hyppige reiser og spontane shoppingturer. 

Hun anerkjenner fullt ut verdien av en far – hun har selv en vidunderlig en og kjenner mange flotte. Men i et enforelderhjem vet barna at de ikke kan spille voksne ut mot hverandre, og de unngår å oppleve vakling, ufred eller uenighet mellom mor og far.

– Når jeg har tatt en beslutning, vet barna at den er endelig. Jeg kan likevel tvile på egne vurderinger og savner da absolutt en sparringspartner for oppdragelsen eller håndteringen av konkrete utfordringer i barnas liv. Heldigvis har jeg ikke opplevd angst, skolevegring, sykdom eller andre store utfordringer med barna; jeg kan forestille meg hvor ensomt det ville vært å stå alene i slike situasjoner.

Les også (+): Vi har to små barn, men jeg vil ut av mitt ulykkelige ekteskap

Et livsforlengende valg

Bekymringer kan ikke unngås, uansett om man er alene eller er to foreldre om oppgaven. 

Men det har faktisk kommet overraskende på Line hvor få av hennes bekymringer som har utviklet seg til reelle problemer. 

Et solid nettverk og litt oppfinnsomhet kan løse de fleste problemer.

– Det er helt vilt kjønnsstereotypt å tenke slik, men da jeg var gravid, kan jeg huske at jeg stresset med hvordan jeg skulle lære barnet å sykle; jeg så det som en sånn «typisk far-ting» å løpe ved siden av sykkelen med et kosteskaft. Det viste seg imidlertid at en hyggelig mann på trafikklæreplassen i Fælledparken, som i 30 år har lært barn å sykle på 30 sekunder, også tok seg av mine. All den unødige bekymringen var borte, og vips, så var problemet løst

Sommeren etter syklet ungene og jeg rundt i København på egne sykler, jeg forrest, de bak. Jeg tok et bilde over skulderen og følte meg som en stor suksess. 

Andre «far-oppgaver» har Line selv mestret, som å bore hull, sette rawplugger og legge knivskarpe akrylfuger. Viktigst av alt har hun lært å be om hjelp

– Selv om jeg nødig er til bry, har jeg erfart at de fleste gjerne stiller opp hvis man bare tør å be om hjelp. Venner tar gledelig barna på overnatting ved bokturnéer, fotballforeldre hjelper med skyss til stevner, naboer bistår med håndverk og tunge løft, og for bilråd spør jeg sosiale medier.

Line runder av kaffepraten; det er snart tid for å hente barna. Før vi avslutter, svarer hun på et spørsmål mange enforeldre nok lurer på: Hva ville du ønsket du visste før du fikk barn alene?

–Jeg skulle ønske jeg hadde bekymret meg mindre og fått barn tidligere. Men det er en kontrafaktisk tanke; hadde jeg fått barn før, ville jeg ikke hatt nettopp disse fantastiske barna, eller den samme roen og ønsket om å endre livsfokus, retter hun seg selv.

Fordi hun ikke var ung da hun ble mor, hadde hun allerede nådd mange karrieremål. 

– Karriere betyr fortsatt mye, men ikke like mye som før. I hverdagen er det viktigere med tid til trening, lesing og egenomsorg. Dette har jeg tid og overskudd til, da jeg som forfatter av Avdeling Q-bøkene kan planlegge min egen arbeidsdag.

Ønsket om å være lenge en del av barnas liv preger henne.

– Jeg trener daglig, unngår røyk, stress og for mye alkohol – i motsetning til tiden før barna, da jeg gjerne brente lyset i begge ender.

Tolv år etter beslutningen er det å være solomor ikke et daglig tema hjemme. 

– Vi er bare en familie, akkurat som alle andre, sier Line. 

Hun savner noen ganger en mann å dele barna med, spesielt i øyeblikk av stolthet eller glede.

– Men barna har rikelig med mannlige forbilder i livet sitt. Dessuten var mitt alternativ ikke et lykkelig ekteskap, men et liv som ufrivillig barnløs, eller med en jeg knapt kjente. Sistnevnte ville trolig endt i skilsmisse og en kranglete deleordning – heller ikke uproblematisk. 

– Kanskje har barna bare meg, men til gjengjeld er barndommen deres preget av ro, stabilitet og masse kjærlighet, forklarer hun.

Da hun selv vurderte å bli solomor, speilet hun seg i sterke kvinner som Mia Lyhne og Camille Jones, som tok skjebnen i egne hender uten å fremstå sørgelige. Derfor tar hun seg alltid tid til å snakke med yngre kvinner som vurderer det samme.

 – Til dem sier jeg alltid: Helt inne i kjernen er det bare du selv som vet om dette er din vei, men husk: Dette var kanskje heller ikke min plan A i livet, men det er en «pretty damn good plan B!»

Artikkelen ble første gang publisert på alt.dk. Dette er en oversatt og redigert versjon.