Som forelder bør du være bevisst på dette: – Kan føre til utenforskap

Dette er en artikkel som kan gi utrykk for forfatterens meninger.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger datteren min har spurt, nærmest bedende: 

«Mamma, kan vi ikke få en lekeavtale?», mens et annet barn har stått ved siden av og sett like håpefull og spent ut i blikket. 

I dag er hun syv år, og helt siden hun startet i barnehagen har hun vært bevisst på at konseptet lekeavtale finnes og vært i fyr og flamme når hun visste at en var i vente. 

Det har betydd mange vellykkede playdates etter både barnehage og skole, der hun og den utvalgte vennen har hoppet paradis og sunget hele veien hjem, funnet hverandre i harmonisk, likeverdig lek. 

Men innimellom har det også betydd to slitne barn som egentlig ikke orket å få det til å fungere. 

Smådesperate forsøk fra min side på å få i gang en aktivitet, og kleine, lange kaffesamtaler med mødre jeg ikke hadde bedt om å bruke tid med – men som liksom var en del av lekeavtale-pakken. 

Scenarioer som sikkert er velkjente for mange og som samtidig gir anledning til å spørre om lekeavtalene i det hele tatt er hensiktsmessige og en god idé – og i så fall når, hvordan og for hvem?

Les også:  – Et «organisert vanvidd» er i ferd med å ta over for barnas viktige frilek

Lek er også arbeid

Familieterapeut Ulla Drewsen Lidsmoes er klar i talen når jeg spør om hennes holdning til temaet. 

– Jo yngre barnet er, jo mindre behov har det for lekeavtaler. Barn på en småbarnsavdeling har ikke behov for dem i det hele tatt, og de yngste barnehagebarna har sjelden det heller, slår hun fast og forklarer nærmere: 

– Det lille barnet leker allerede hele dagen og bruker ofte masse energi på å være i barnehagen. Når det blir hentet, har det mest behov for å komme hjem i kjente rammer og leke på egen hånd. Kanskje med eventuelle søsken eller en nabo der leken oppstår helt naturlig. 

 Det handler om at vi voksne skal hjelpe barnet å ikke bli overstimulert og samtidig gi det mulighet til å lære å leke selv, noe som er minst like viktig som å kunne leke med andre. 

– Når barnet leker selv, øver det seg på å ha det godt i sitt eget selskap, samtidig som det bearbeider veldig mye av det det har opplevd i løpet av dagen, sier terapeuten. 

I de tidlige barnehageårene hadde min egen datter jevnlig lekeavtaler på hverdager – innimellom også på fast basis. Min lille jente spurte selv om alle disse lekeavtalene, noe man vel også skal lytte til? 

– Ikke alltid. Barnet har ikke en velutviklet fornuftshjerne og går derfor instinktivt etter det som er fint, hyggelig og gøy. Barnet kan ikke – slik som vi – regulere seg selv og skjønne om det faktisk vil orke å leke mer med andre barn den dagen. 

– Derfor er det de voksnes oppgave å ha oversikten og vurdere om det er behov for en lekeavtale, sier hun og bemerker at man som foreldre kanskje kan tenke at lek med andre ubetinget er en god ting. 

Det er også hardt arbeid for barnet fordi lek handler om å samarbeide og bli enige. 

– Så selv om det kan være virkelig fint – kanskje nærmest magisk – og barna kan føle at de kommer tett på hverandre, kan det også tappe energi. Og det skal man som forelder være bevisst på.

Les også (+):  Hun har tatt sønnen vår fra oss

God mening for førskolebarn

 Derimot kan lekeavtaler gi god mening for førskolebarn og barn i småskolen, vurderer Drewsen Lidsmoes. 

– Jo eldre barnet blir, jo mer orienterer det seg mot jevnaldrende. Det løsriver seg gradvis fra sin base og foreldrene, og vender blikket ut mot verden. Her kan lekeavtalene bidra til å skape noen gode, selvstendige relasjoner. 

– Det gjelder ikke minst i de tidlige skoleårene, hvor det kan handle mye om «hvem vil være sammen med hvem»– og hvor lekeavtaler kan være nyttige, slik at man vet at alle har noen å leke med.

Hun dveler et øyeblikk ved det inkluderende aspektet, for det spiller en særlig rolle når vi snakker om lekeavtaler, mener hun.

 – Det er så viktig at foreldre har blikk for hele barnegruppen, og ikke bare sitt eget barn og hvem han eller hun helst vil ha en lekeavtale med. Barnet er en del av et fellesskap som skal fungere hvis det skal være godt å være i. 

Derfor kan det være en veldig god idé å tenke bredt. For eksempel lage lekeavtaler med de barna som ikke blir spurt så ofte eller invitere flere med av gangen, lyder rådet. 

– Vi mennesker er flokkdyr, så det er viktig for trivselen vår å kjenne at vi blir inkludert, sier Drewsen Lidsmoes.

Tenk på fellesskapet 

 Poenget om at lekeavtaler kan være et verktøy for å inkludere barn og fremme et fellesskap, er noe som også ligger Bønne Topholm Krogh, leder av barnehagen Børnehuset, sterkt på hjertet. 

– Vi jobber mye med å styrke barnefellesskapene og er veldig oppmerksomme på hvor vanskelig det kan være hvis et barn står utenfor fellesskapet, innleder hun. 

– Fellesskapene blir skapt i leken, og leken skaper fellesskapene. Derfor er det å kunne leke – å mestre lekens «koder» –  viktig, men ikke noe alle kan eller lærer like raskt, legger hun til.

Det kan bli utrolig sårbart når det handler om lekeavtaler.

–  For et barn som ikke er «med», blir ikke nødvendigvis invitert til en lekeavtale, men hører og ser at de andre har dem, forteller hun og beskriver hvordan slikt kan bidra til å forsterke ubalanser i fellesskapet, sier Topholm Krogh.

Hun ser jevnlig at foreldre primært har blikk for sitt eget barn og et barn de selv kan identifisere seg med, og glemmer å se at det er  andre unger som også gjerne vil leke med barnet deres. 

– På samme måte kan det oppstå ubalanser hvis to barn leker så mye privat at de blir uadskillelige i barnehagen. Eller hvis lekeavtalene er drevet av foreldrenes vennskap og i virkeligheten påvirker barnas dynamikk negativt når de er i barnehagen – fordi barna har lært å se seg selv som to som hører sammen, forklarer den mangeårige pedagogen og lederen.

 Av samme grunn mener hun at pedagogene har en viktig oppgave i å hjelpe barna med å få i gang gode leker og komme inn i fellesskapet. Og når det fungerer, kan lekeavtaler være en ganske fin ting å krydre barnehagelivet med. 

– Når barn blir gode til å leke, blir det enklere for dem å skape relasjoner som kan utvikle seg til lekeavtaler. Vi ser mange eksempler på barn som finner hverandre og etablerer gode barnefellesskap i barnehagen, konstaterer hun. 

Hun synes likevel først og fremst det gir mening når de nærmer seg førskolealder,  og erklærer seg dermed enig med Drewsen Lidsmoes.

 – I den alderen er barna mer bevisste, kan sette flere ord på følelsene sine og si fra. Vi har flere ganger stått i situasjoner der det har vært tydelig for oss i personalgruppa at to yngre barn som  skulle ha en lekeavtale etter barnehage, var altfor uopplagte og hadde behov for å komme hjem, sier  Topholm Krogh og fortsetter:

– Derfor har vi følt oss nødt til å fortelle foreldrene at det kanskje ikke er en god idé. Da blir vi et slags mellomledd – og ideelt sett ville barna hatt best av at foreldrene forholder seg mer realistisk til om barna orker det eller ikke.

Les også: Ulrikke Brandstorp: – Vi har tatt et avgjørende grep

Senk lista

 Én ting er om barnet orker en lekeavtale eller ikke. Noe annet er om familien har overskudd til en lekeavtale. 

– Det er veldig viktig å se på familiens samlede overskudd. Det er viktigere for barnet at familien henger ordentlig sammen og er i rimelig balanse enn at det blir arrangert alt mulig ekstra. Du bør ikke presse gjennom en aktivitet bare fordi det er normalen og alle de andre gjør det, sier Drewsen Lidsmoes.

 I stedet skal man se om det er noe man har energi til som foreldre. 

– Eget stress rundt en lekeavtale kan stresse barnet, noe som ikke er bra for noen. Det er viktigere for barnet at det er overskudd til å gjøre noe hyggelig og fint som familie etter en lang dag i barnehagen enn å gjennomføre en lekeavtale, sier Drewsen Lidsmoes.

Det handler altså om å avstemme rammene, ikke minst i forhold til selve lekeavtalen når den først er i boks, bemerker familieterapeuten. 

– Det er veldig bra å avstemme forventninger, så alle for eksempel vet hvor lenge lekeavtalen varer, om det andre barnets forelder skal være med, og at det er ok å kaste inn håndkleet hvis det viser seg at ungene er altfor trøtte og leken ikke kommer ordentlig i gang.

 Det fint å gjøre et reality-sjekk med seg selv, så man ikke ender med å føle at en lekeavtale skal være noe den ikke behøver å være, tilføyer hun, mens jeg sitter og føler meg litt truffet. 

Jeg har flere ganger hentet min datter fra en lekeavtale der ungene har laget sin egen pizza, kreert prangende perleplater eller herjet rundt i et eksotisk lekeland – uten at jeg selv har kunnet mønstre den samme graden av initiativ når vi har hatt en lekekamerat med hjem. 

– Det er kanskje gått en liten smule sport i å gjøre lekeavtaler til noe ekstra spesielt, smiler Drewsen Lidsmoes. 

I noen tilfeller handler nok det mer om foreldrenes eget behov for å posisjonere seg, kompensere for dårlig samvittighet eller leve opp til et bestemt ideal enn det handler om barnas behov. 

– For bare et par generasjoner siden lekte barn veldig fritt, men i dag er leken ofte mer iscenesatt, og det sniker seg også inn i lekeavtalene, uten at barna nødvendigvis selv har behov for det, sier Drewsen Lidsmoes, som også kjenner seg igjen i dette. 

Hun har selv sagt nei til å ta med en av datterens venner hjem fordi hun var redd for om hun kunne levere noe som var spennende nok (også for den andre forelderen). 

– Barn kan lynraskt få høye forventninger til at det skal skje noe bestemt, så man kan i virkeligheten gjøre dem en tjeneste ved å senke lista og være mer ærlig om sitt eget ambisjonsnivå, sier hun og tilføyer: 

– Det blir også enklere å være menneske når vi ikke har urealistiske forventninger til hva som skal skje og hvordan vi skal være sammen.

Denne artikkelen ble først trykket i Vores Børn. Dette er en oversatt og redigert versjon.