Hun har tatt sønnen vår fra oss

Som foreldre står vi i en situasjon som etter hvert tar altfor stor plass i livet vårt. 

Vår 24 år gamle sønn flyttet for et år siden sammen med kjæresten sin i leiligheten hennes. Vi var glade på hans vegne, for hun er en søt jente, men det hele har vist seg å bli vanskeligere enn vi hadde forestilt oss. 

Utfordringen er at vi så godt som ikke har sett noe til dem siden de flyttet sammen.

Det tok nesten et år før vi ble invitert hjem til sønnen min og kjæresten hans for første gang. 

Før det hadde vi bare hatt besøk av dem én eneste gang i et bursdagsselskap, der de kom som de siste og gikk som de første. Siden har vi invitert dem mange ganger, men svaret er alltid at de ikke kan. Når vi spør om de kan foreslå en annen dato, hører vi ikke mer fra dem. Spør vi igjen, får vi fortsatt ikke noe svar.

Nylig nevnte jeg for sønnen vår at de faktisk ikke har vært her siden han flyttet – bortsett fra den ene bursdagen. Det gjorde ham sint, og han påsto at det ikke stemte, selv om det jo er sant. Vi bor nær hverandre, så det er ikke avstanden som er problemet. 

Vi forsøker ikke å sammenligne, men vi forstår at han og kjæresten ofte er sammen med familien hennes, som bor lenger unna. Det forsterker følelsen av at det ikke handler om travelhet, men om oss. Og da er det vanskelig å ikke ta det personlig, selv om vi prøver.

Vi vil så gjerne ha et godt forhold til dem begge. Vi ønsker ikke å presse, bebreide eller skape konflikt, men vil bare gjerne forstå hva som foregår? 

Akkurat nå sitter vi med følelser av savn, usikkerhet og frykt for å gjøre noe galt. Hvordan får vi til en samtale om dette på en måte som ikke føles som et angrep, men bare som en erkjennelse av at vi savner dem i livet vårt? 

Har du et råd?

Vibeke Dorphs råd

Gjennom årene har jeg jevnlig fått spørsmål som det du har sendt meg her. Spørsmål stilt av foreldre til et voksent barn der – oftest sønnen – har flyttet sammen med sin bedre halvdel, og plutselig ser foreldrene ikke noe til ham, mens han ser ut til å ha blitt fullstendig oppslukt av sin nye svigerfamilie.

Årsaken til dette bunner sjelden i at det er noe som helst galt med hans egen familie, men snarere i at han fra det øyeblikket han flytter sammen med kjæresten, tilpasser seg 100 prosent hennes sosiale ønsker og behov. Og siden kjæresten ofte allerede har et tett forhold til sin egen familie, blir det nå den familien de omgås, mens hans egen familie blir forsømt. 

Det skjer sjelden i ond vilje; hun gjør bare som hun pleier, mens han tilpasser seg.

Hvis dere skal få gjort noe med det, må dere gå inn i det med den forståelsen. Altså: forstå at det ikke handler om ond vilje, men om ubetenksomhet. Derfor blir jeg også glad når du skriver at dere ikke ønsker å bebreide det unge paret, for det løser ikke problemet – tvert imot vil det bare gjøre det større.

Det er derimot tristheten din og undringen din du skal ta med deg når du snakker med dem, for jeg tror faktisk du vil få mest ut av det hvis dere snakker med dem begge to samtidig. 

Inviter dem på middag eller kaffe, og hold fast på at det skal bli noe av. 

By på god mat eller en god kake, og gjør det dere kan for å skape en god og trygg stemning. Si at dere har lyst til å se mer til dem, og ha gjerne noen forslag i bakhånd. 

Det kan være en utflukt, en helg i et sommerhus eller noe tredje som dere vet også vil interessere dem. Det viktige er at dere viser at dere vil dem vel. Hold fast ved det, og ikke vær redd for å ta initiativ de første mange gangene. 

For når kjæresten først føler seg trygg og i godt selskap med dere, vil initiativet nok også begynne å gå den andre veien.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.