Lailas kjede i sølv har en helt spesiell betydning

I år skulle en samfunnsbevisst, nysgjerrig, vitebegjærlig og morsom ung mann ha fylt 30 år.

Mammaen Laila Buø i Mandal tenker på hvordan livet til eldstesønnen Johannes ville ha sett ut.

Ville han ha vært gift? Ville han hatt barn? Hun ser at vennene hans etablerer seg og stifter familie, og det er en glede å se at de gjør det, samtidig er det også veldig sårt å tenke på hva familien er fra­røvet. 

– Vi fikk være rundt ham i 14 år og jeg tenker masse på de gode og gøye tingene vi opplevde sammen. Vi reiste masse med guttene våre da de var små og koste oss veldig, og det kjennes godt å tenke på. Men alle minnene har et slags risp i seg som gjør vondt, sier Laila til Hjemmet. 

Sammen med pappaen til Johannes, Einar, har hun stilt i mange intervjuer de siste femten årene. Nå er det hun som deler deres sorg, savn og tanker. 

– Vi har vært åpne fra første dag, og det har vært viktig for oss og de rundt oss. Folk er ofte redde for å rippe opp i det smertefulle, og det forstår vi godt, men å snakke om Johannes er kjærkomment for oss, for vi vil ikke at han skal bli glemt. Det gjør vondt, ja, men det er også eksponeringsterapi. Om vi begynner å ­gråte, så er det greit. Det er også en del av livet, sier hun.

Smykket skutt i to

Nettroll skriver at terroran­grepet 22. juli ikke har skjedd. Mammaen til Johannes vil ­bidra til at vi i Norge for all fremtid husker at 69 mennesker, de fleste av dem var ungdommer, ble likvidert på kloss hold under terroren på Utøya.

– Vi må fortsette å snakke sant om drapene som skjedde og ikke pynte på det eller distansere oss fra det, sier hun.

Rundt halsen hennes henger et kjede i sølv, og det har sin helt spesielle historie. 

– Johannes lånte smykket av meg og hadde det på seg på Utøya. Da vi kom dit, visste jeg at vi ville få en pose fra Kripos med eiendelene hans, og jeg tenkte at smykket ville være der. ‘Hvis det er greit for dere, tar jeg det på meg der Johannes falt’, sa jeg til Elias og Einar. De sa ja, men da vi sto der og jeg skulle ta det opp, var kjedet brutt. Et av skuddene hadde truffet kjedet. 

Hun blir stille i noen sekunder, og forteller at en kunstner på Svalbard gjorde smykket helt igjen. Nå går hun med smykket når hun trenger ekstra styrke og nærhet til Johannes. Det gjør på et vis godt. 

Hun ser eldstesønnen for seg. 

– Johannes var så glad i ­livet. På nesten alle bilder vi har av ham, gjør han ablegøyer. Allerede 11 år gammel var han opptatt av fred, toleranse, forståelse og forsoning. Han reise på barneleir i regi av den internasjonale fredsorganisasjonen CISV sammen med tre andre barn fra Norge det året. Som tolvåring deltok han på tilsvarende ungdomsleir i Tyskland.

Spilloppmaker

Laila sier at tiden de fikk som foreldre til den herlige og selvstendige sønnen, aldri viskes ut. Hele tiden kommer øyeblikkene tilbake til dem.

– Tidlig viste han seg som en veslevoksen sjel. Fra han var fire år hadde han behov for å være selvstendig. Hvis jeg skulle ut og trille lillebror Elias i søvn, spurte han pent om han kunne få være alene hjemme, forteller hun.

I Johannes' konfirmasjon hadde de en sjelden situasjon. Han inviterte sin beste firbente venn, bokseren Kasper. Kon­firmanten ville ha hunden til bords og hadde laget egen meny til ham, hentet fra en kokebok for hunder.

– Han var en morsom gutt som likte å være klovn. Lat­teren hans var smittende. Vet du, han kunne le seg fillete når vi tøyset med dialekter. Og når han så komikere på TV, kunne han le så han datt av stolen. 

Mammaen smiler og forteller at Johannes også likte å jakte etter rype og reinsdyr. Han ønsket seg veldig sin egen hund og kjøpte bøker om hunder som han leste fra perm til perm. Egen hund ble det ikke. I stedet fikk han passe andres. 

Han var en av de yngste som ble drept på Utøya, og var en av de yngste som var der på leir. 

– Det var typisk ham. Han kom hjem en dag og sa at han hadde meldt seg inn i AUF. En måned senere sa han at han ville til Utøya. Vi tenkte at det var fint og gledet oss til å få ham hjem igjen, slik at han kunne fortelle om alt som hadde skjedd. Hvem tenker at noe så grusomt kan skje på en liten norsk øy? 

Må tørre å si fra

I vår ble «77 Historier» lansert på sosiale medier – et videoprosjekt i regi av AUF, Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli og LO.

Det er laget en video for hvert av de menn­eskene som ble likvidert på Utøya og i regjeringskvartalet den fredagen. Historiene som fortelles er om liv som ble levd, og liv som ikke fikk fortsette.

Solveig Kloppen deler Johannes' vesen og livsfilosofi. «Kan du gi meg et løfte? Ikke glem Johannes», er ordene hun starter med.

Johannes var opprinnelig fra Mandal, men bodde de ­siste årene i Longyearbyen på Svalbard sammen med mamma Laila, pappa Einar og lillebror Elias. 

År som går har en tendens til å blekne sterke minner, og det er foreldrene klar over. Derfor gir de intervjuer, selv om det kjennes tungt.

– Jeg føler at det er min plikt å minne om at vi må ha respekt for livet og hverandre, og at vi alle må følge med på tegn og tørre å si ifra hvis vi ser noe potensielt farlig som må fanges opp, sier Laila.

Skulle hatt to sønner

For henne føles 22. juli 2011 både fjernt og nært i tid. I en situasjon som deres, blir tidsoppfatningen forstokket. For hva skjedde, når?

– Fordi inntrykkene har vært så sterke, kan vi fortsatt oppleve ting som trigger det store spørsmålet. Hvorfor?  Vi skulle hatt to sønner, Elias skulle ha hatt en storebror. Uvirkelighetsfølelsen gir ikke slipp, forklarer mammaen. 

Når de er på graven, kommer tankene. Kunne dette ­virkelig skje? Og hun tenker at det er bra de tenker slik, for ingen skal forstå at noe så ­grusomt kan skje. 

Hun har vært bevisst på at egen frykt ikke skal begrense yngstesønnen. Han har fått ­frihet og vinger, akkurat slik Johannes fikk.

Fostermor Cæcilie: – Morskap handler ikke bare om å ha født barna selv

For henne som mor har fotografering i naturen vært terapi. Hun har for lengst sluttet å irritere seg over småting og er ikke lenger opptatt av materielle ting. 

– Jeg har det bra når jeg ­ligger i en blomstereng og tar bilder. Da har jeg fokuset på plass. Og ja, jeg tror fortsatt på det gode i mennesket. En gal person skal ikke få drepe håpet, avslutter Laila.