Ingen forberedte Laila på krisen: – Noe skamfullt ved det

Laila Ingrid Rasmussen satt på en kafé med en venninne da hun kikket seg rundt. 

Ved de andre bordene myldret det av venninnepar som lignet dem selv: Kvinner godt over 50, med masse tid til å drikke kaffe og drøfte verdenssituasjonen. 

Etter tiår der hver dag kretset rundt en timeplan bestående av henting av barn, matlaging, leksehjelp og leggeritualer, var tiden nå flytende. Barna var blitt store. 

Men Laila klarte slett ikke å forsone seg med å være en av dem som nå lot timene fly uten familieforpliktelser å haste hjem til.

– Jeg tenkte: «Her gidder jeg rett og slett ikke å sitte.» Det ga overhodet ikke mening for meg, sier hun.

Like i forkant hadde mellomste barnet hennes reist på folkehøgskole, og mange ville kanskje mene at tiden var inne til å finne seg selv igjen, fra den gangen alt ennå ikke dreide seg om bleieskift og barnelogistikk.

Laila Ingrid Rasmussen (64)

• Forfatter til ni bøker. 
• Gift og mor til Luna på 37 år, Bjørn på 27 år og Magnus på 26 år.

Aktuell med boken «Jordforbindelser» av Laila Ingrid Rasmussen (dansk) 

Men for Laila var det ingen glede i den nyvunne friheten.

Livmoren revet ut

– Jeg hadde vært mor i så mange år, og jeg hadde da ikke lyst til å leve som da jeg var 27. Det var en identitetskrise for meg å ikke ha barna mine hjemme, og jeg slet veldig med å finne mening i noe, husker hun.

– Skulle jeg reise bort eller gå på museum? Hvorfor? Når jeg har vært ute og reist, har det vært for å vise barna mine verden, og når jeg gikk på museum, var det for at de skulle se hva som var på det museet.

Laila er i dag 64 år og har fortsatt sin yngste sønn på 26 hjemmeboende, fordi han ikke har klart å komme seg inn på boligmarkedet i København. Men de to eldste på 27 og 37 har for lengst flyttet ut. 

Overgangen fra barnefamilie til familie med utflyttede barn har inspirert Laila til å skrive novellesamlingen «Jordforbindelser», som nettopp handler om foreldre som føler seg rådvill etter at barna er blitt voksne.

Det er nemlig voldsomme følelser som kan være i sving, vet Laila av egen erfaring.

– Hver gang ett av barna mine har flyttet hjemmefra, har jeg hatt det som om et organ er blitt fjernet fra kroppen min. Som om livmoren er blitt revet ut av meg, innrømmer hun.

– Og for meg hjelper det ikke at det er et annet barn hjemme; det er like ille hver gang.

Hun mener at vi snakker altfor lite om livskrisen man kan kastes ut i når barnerommene står tomme igjen.

les også: «Empty nest syndrome»:  Slik takler du tomheten når barna flytter ut

Skamfull sorg

– Det er noe skamfullt ved det, for dels må ikke barna se at vi sørger. Dels lever vi i et samfunn som oppfordrer til at familien skal være adskilt, og det er dessuten en forventning om at man skal ut og nyte den neste livsfasen, sier hun.

Det er likevel lettere sagt enn gjort, og i Lailas novellesamling gjør foreldrene sprø ting for å fylle tomrommet. Én finner opp et usynlig barn. En annen flytter opp på loftet sitt til barnas gamle leker. Helt så drastisk gikk hun ikke selv til verks den gangen krisen over mellomste barnets utflytting traff henne på kafeen.

I stedet gikk hun. Gikk og gikk og gikk, uten verken mål eller retning.

– Jeg vandret rundt i gatene rundt leiligheten min, for jeg ville ikke hjem. For meg er et hjem et sted der det er barn, og alt der hjemme minnet meg om den tiden som var over, sier hun.

– Når jeg kikket ned i gården, kom jeg til å tenke på den gangen jeg alltid satt der nede med barna mine, og jeg lengtet tilbake til den tiden.

Laila kjempet også med en følelse av ikke å være til nytte når det ikke lenger var matpakker og gymposer å holde styr på.

Sengene står klare

Men en dag sa mannen hennes noe klokt.

– Jeg spurte ham hva jeg skulle gjøre av all omsorgen som nå var hjemløs. Da sa han: «Jammen, du har jo fortsatt barn, og de har fortsatt bruk for deg», forteller hun.

Og det har gått opp for henne at mannen hennes hadde rett.

– Det er viktig å forstå at det fortsatt er ens barn, selv om de ikke er små lenger. At de er voksne er ikke det samme som at de ikke trenger en. Det gjør de hele tiden, sier hun.

– Jeg har ofte hørt klisjeen om at «barn er bare til låns», men det er altså ikke riktig. Du har dem hele livet. Bare på en annen måte.

Det opplevde Laila for eksempel da sønnen hennes i en periode flyttet over på motsatt side av gaten med kjæresten og ofte smatt over for å låne en skrutrekker. Eller da datteren hennes manglet et sted å bo og flyttet midlertidig tilbake til barndomshjemmet. Lailas dør er alltid åpen, sengene er redd opp, og kjøleskapet er klart til å bli ribbet, for hun opplever at de voksne barna hennes fortsatt trenger familiens trygghet, slik hun også trenger dem.

Det har hun lært å sette pris på.

Grafikeren gråt

– Det er jo fantastisk å oppleve det tette båndet jeg fortsatt har til alle de tre barna mine, selv om det er noe annet enn da de var små. Vi har blitt mer likeverdige, og vi setter pris på hverandres selskap, sier hun.

Laila omtaler i dag seg selv som ute av sorgen. Hun har etter hvert funnet ting å fylle hverdagen sin med som gir mening. Hun har tatt opp igjen interessen for å tegne – og så har det hjulpet henne å se følelsene sine i øynene ved å skrive novellesamlingen sin. På samme måte håper hun at leserne kan bruke boken til å føle seg mindre alene og mindre skamfulle, hvis de heller ikke bare kan nyte de lange ettermiddagene.

Det er vanskelig for mange, opplever hun.

– Da grafikeren leste omslaget til boken min, var det like før hun begynte å gråte. Hun sto akkurat i den situasjonen, sier Laila.

– Jeg tror det er noe veldig mange foreldre går gjennom.

Heldigvis vet Laila nå at barna hennes alltid vil være barna hennes.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.