Argumentet har satt foreldre «sjakk matt» gjennom generasjoner – dette er ekspertenes råd

Første del av denne saken er et skråblikk fra journalist på Klikk.no og firebarnspappa Anders Eid basert på egne opplevelser.

Men «alle andre» får jo [sett inn ønskedrøm] ...

Argumentet er blitt brukt av barn og unge mot sine foreldre gjennom alle tider for å forsøke å tvinge igjennom sine synspunkter om at akkurat den gjenstanden eller sysselen er tvingende nødvendig for å kunne realisere sine infantile drømmer eller tiktok-influenserdrevne pre-pubertale søkner etter selvrealisering.  

Jeg husker godt å ha benyttet meg av argumentet selv da jeg tvang frem innkjøp av uskjønne «sæggebukser» store som telt og noen år senere til å få tak i like gruelig stygge slengbukser. 

Alt for å ikke havne utenfor den kvisete saueflokken (les: lammeflokken) dunstende av altfor mye Axe Africa body spray (bjellesauen – eller «alfalammet» – brukte mest).

Alle skulle selvsagt også ha det datadyret Tamagotchi (på 90-tallet like fryktet som dagens smarttelefoner: barna kunne bli avhengig, måtte man vite!), snakkende Furby-koseugler,  minidisc-spillere, tv på rommet (så man kunne se X Files i smug) og Nintendo 64 og så videre. 

TV på rommet ble det aldri, og X Files var det kun noen få «heldige», vettskremte barnesjeler som fikk lov til å meske seg med mens resten av klassen hadde mareritt om Hufsa i Mummitrollet og Gorgene i Fragglene i sine klistremerke-laminerte furu-senger.

Les også:  Ti fenomener fra 90-tallet som vi alle husker

Streng forelder?

Å få sitt «alle andre har» -argument kontant avvist, kunne føles både forsmedelig og urettferdig der og da, men i ettertid så kan jeg sette stor pris på at mine foreldre stod på sine prinsipper på enkelte områder. 

For er det én ting barneoppdragelse av fire barn har lært meg så langt, så er det at man må være tydelig, (litt) streng og veldig konsekvent. Begynner man å vingle, får de utspekulerte hyeneungene søte små lammene, raskt ferten av svakhet: Svakhet som kan utnyttes. 

Rundt 30 år senere er rollene endret, og jeg selv befinner meg midt i kryssilden mellom uslåelige argumenter som at alle «andre har», «alle andre får», «alle andre skal få» eller «jeg er den eneste som ikke ...».

Nå sitter jeg på andre siden av bordet og parerer med loslitte og snusfornuftige argumenter som «da jeg var liten, så ...», «man kan ikke bare kjøpe og kjøpe – tenkt på miljøet!» og «det er sunt å ikke få alt man ønsker seg». 

Og jeg er ikke alene. På diskusjonsforumet Kvinneguiden, dukker den samme debatten opp med jevne mellomrom. Nylig kom en forelder med følgende hjertesukk:

«Nå er jeg lei av presset og maset. 12-åringen er lei seg fordi han ikke får nøyaktig det samme som kompisene. Det er snakk om elsparkesykkel til 17 000 kroner, skolesekk til 2000 pluss nyeste iPhone. 

Kompisene får utrolig mye bare fordi de vil ha det. Vi har ikke økonomi til alt dette. Barna mine får ting. Nok mat og klær og får være med på kino, badeland osv., men alt dette utstyret til mange tusen😔. Jeg synes synd på han når vi ikke har råd til alt. Er det virkelig der lista ligger nå til dags?» 

Du kan se og delta i debatten her (helst etter du har lest resten av artikkelen, så klart).

Les også: – De er bare åtte-ni år gamle, og det er altfor dyrt, men jeg sa ja likevel, sa mammaen

Dyrt, loddent dukkedyr

Det siste «dingsehysteriet» foreldre er blitt tvunget til å forholde seg til, er den søt-stygge japanske monsterbamsen Labubu.

Denne er det allerede skrevet mye om i ulike medier. Kort oppsummert er dette en ettertraktet og potensielt statusfrembringende liten dukkebamse som kommer i ulike varianter og sjeldenhetsgrader i en overraskelsesboks. 

Over hele verden har store barneøyne godt under app-aldersgrensen kjent blodet bruse idet sponsede influensere ekstatisk har åpnet sin overraskelsesboks. 

Prisene varierer men man må gjerne regne med å bruke mellom 800-1300 kroner for én slik Labubu-boks. Enkelte sjeldne varianter kan være enda dyrere. Når man vet at det finnes over 300 ulike labubuer, kan du trolig pusse opp badet for mindre penger enn det vil koste deg å komplettere samlingen. 

Det finnes naturlig nok billigere kopi-varianter kalt Lafufu, men det er sikkert allerede for et skjellsord å regne i skolegården. I tillegg er den visstnok potensielt livfarlig.

Labubuene er utstyrt med en nøkkelring og er med andre ord perfekte til å henge bakpå moteriktige skolesekker og gjøre klassekameratene grønne av misunnelse. 

De moteriktige skolesekkene er for øvrig gjerne av merket Db (Douchebag) – en sekk hvis design er kjemisk fritt for så mye som et snev av barndom. Andre medier har skrevet om at stadig yngre barn i barneskolealder utstyres med disse sekkene. Den mest ettertraktede modellen koster rundt 2000 kroner, forteller butikkansatte til Romerikes Blad.

Til å bringe din tween (barn ca 8-12 år) med tidsriktige merkeplagg som alle andre har, Douchebag som alle andre har og Labubu(ene) som alle andre har, de ti-femten minuttene gange til skolen, trengs det i 2025 så klart et elmotorisert fremkomstmiddel til flerfoldige tusen kroner – som alle andre har ...

Og slik går no dagan ...

---

Men for å forsøke å gi meg selv, forelderen på Kvinneguiden og alle andre foreldre og foresatte som ukentlig konfronteres med lignende «alle andre»-argumenter, har jeg tatt en prat med lektor i psykososialt arbeid med barn og unge og mangeårig familieveileder Heine T. Vestvik og forbrukerøkonom Silje Sandmæl.

– Foreldre kan ikke laste barna for dette

Vestvik starter med å komme barna i møte og retter en aldri så liten pekefinger mot foreldre som avfeier barnas «alle andre»-argumenter som mas.

– Barn er dømt til å bli anklaget for å mase, men hvis de har lyst på noe, så må de kunne spørre om å få det. Hva skal de eller gjøre? spør Vestvik retorisk.

– Foreldre kan ikke anklage barn for å ha bevisste strategier for å få ting, og vi kan heller ikke klage på at de er oppfinnsomme når de forsøker å få viljen sin innfridd. Det er en del av opplæringen til å bli voksen at man lærer seg sosiale strategier for å få tak i ting. Vi må godta at det er litt slike forhandlinger, sier Vestvik til Klikk.no. 

Han sier at det helt klart er et merkepress fra 10-12-årsalderen og at det ofte kan være er andre grunner enn kravstorhet eller «bortskjemthet» som ligger bak ønsker om å få det «alle andre har».  

– Når barna sier at alle de andre får, så kan det egentlig bety at «pappa, jeg faller litt utenfor hvis jeg ikke får det». De ønsker å være en del av et fellesskap og føler derfor at det er viktig å ha den og den tingen eller de klesplaggene for å se ut som de andre. Særlig fra 8-10-årsalderen blir dette viktig, så som forelder ville jeg i hvert fall undersøkt litt før jeg avfeier dem. Kanskje er det er sånn de går glipp av noe sosialt om man behandler dem veldig strengt. Som forelder må man også lytte, sier Vestvik.

Han deler et eksempel fra sin egen barndom der han ikke fikk Gameboy mens de andre kompisene fikk. 

– Da var jeg dømt til å sitte å se på dem spille og var prisgitt å få låne deres gameboyer for å spille. Jeg var fortsatt med i kameratgjengen, og jeg sier ikke at mine foreldres valg var feil, men det at barnet kan havne litt utenfor, er noe foreldre må ta med i vurderingen før de sier nei, sier Vestvik.

Les også: Det kan føles rart å være en sånn forelder

Økonomisk bevissthet

Han er likevel tydelig på at han oppfordrer foreldre til å være bevisste på hva de gir til barna sine og ikke bare gir dem ting ukritisk. 

– Foreldre bør bruke tid på å forklare barna hvorfor de ikke kan få en ting som foreldrene mener er for dyr eller som barnet kanskje har fra før. Barn bør lære seg det grunnleggende i at ting koster penger – og at pengene har en verdi. Kanskje kan man legge opp til at man må jobbe for å få den tingen eller at man må vente en gitt tid før man kan få den tingen.

– Man må huske at barn utvikler økonomisk bevissthet over lang tid og at de trenger hjelp til dette. Det kommer ikke av seg selv, sier Vestvik og oppfordrer til å prate mer med en økonom om disse tingene. 

Godt forslag, Heine. 

*Ringer forbrukerøkonom Silje Sandmæl* (for tredje gang)

– Hei du! Har tusen baller i luften om dagen, men dette temaet har jeg mye på hjertet om, sier hun entusiastisk. 

– Bare vent litt. Nå ringer NRK her. Må be dem ringe meg opp senere. Sånn. 

– Hvor var vi? ... Jo:

– Skremmende utvikling

– Jeg synes vi ser en skremmende utvikling fordi foreldre tilhørende min generasjon har litt i ryggmargen at man skal være litt forsiktig med pengene. Vi har hørt historier fra våre foreldre og besteforeldre om tøffe etterkrigsår, jappetid og boliglånsrenter på 18 prosent. Mange har denne lærdommen og økonomiske måteholdet litt «i blodet». Jeg er redd for at disse verdiene er i ferd med å forsvinne i en tid hvor forbruk og kreditt har tatt over for sparing og nøkternhet, sier Sandmæl til klikk.no.

– Samtidig så har vår generasjon frem til nylig nesten bare opplevd økonomiske oppgangstider med lave renter og lønninger som har steget mer enn prisene har økt. Mange har hatt god råd, noe som nok har ført til at det har vært enklere å være mer løssluppen med pengebruken. Vi bor i et av verdens rikeste land, så det er ikke rart at vi gir barna litt ekstra, men det fører til et kjøpepress. Undersøkelser har vist at seks av ti foreldre har kjent på kjøpepress. Mange gir etter fordi man ikke ønsker at barnet skal føle seg utenfor.

Sandmæl, som har tre barn på 20, 18 og 12 år, sier at forskning har vist at barn speiler sin identitet i tingene de eier og at de kan føle på utenforskap om de ikke får ting som andre i vennegjengen har. 

Hun mener imidlertid at foreldre må tørre å si nei, særlig om tingene de ønsker seg strider mot foreldrenes økonomiske kapasitet eller deres verdier og holdninger.

– Vi tror vi gjør barna en tjeneste ved å kjøpe dem ting. Vi vil ikke si nei og man vil ikke at barnet skal falle utenfor. Men det ligger mye viktig lærdom i et nei. Jo mer du sier nei, jo mer setter de pris på når man sier ja.

Hun råder foreldre til å ta samtaler med barna om økonomi og hvordan forbrukersamfunnet fungerer.

– Det er lurt å gi barna en dose forbrukerpsykologi og forklare at grunnen til at de stadig ønsker seg nye ting, er at de blir påvirket til å ville ha noe de egentlig ikke trenger. Næringen lever av å få oss til å føle oss dårlige, for så å selge et produkt som skal få oss til å føle oss bedre. Barna må rett og slett lære at de hele tiden blir manipulert og lurt. 

– Be dem reflektere over om de virkelig trenger den tingen – eller om det bare føles sånn der og da. Venter du en uke, er det kanskje ikke lenger snegleslimet du «må ha» i ansiktet, men et helt annet skjønnhetsprodukt. Jeg kaller det å trene «impulskontrollmuskelen», sier Sandmæl. 

Les også: (+): «Geir» (7) ville aldri ut og leke med de andre barna. Slik fant foreldrene ut hva som var årsaken

Slår alarm om unges forhold til økonomi

Hun mener å se klare tegn på at denne muskelen har blitt forsømt og peker på at mange av dagens unge har et trøblete forhold til penger og privatøkonomi. 

Sandmæl mener derfor at det er ekstra viktig at foreldre og skolene har fokus på å lære barna om privatøkonomi gjennom oppveksten. 

Forbruksgjelden har passert 170 milliarder – og det er de unge som betaler prisen, både i kroner og i livskvalitet, mener hun.

– Dagens unge er en generasjon som i liten grad har fått «lærepenger» i form av økonomiske nedturer og det ser vi ettervirkninger av nå. Den samlede forbruksgjelden i Norge har passert 170 milliarder kroner, med størst økning blant unge forbrukere som stadig oftere tar opp usikret gjeld og sliter med tilbakebetaling. Det er bekymringsfullt, særlig fordi SSBs livskvalitetsundersøkelser viser at gjeld i form av forbrukslån og kredittkort markant øker sannsynligheten for lavere livskvalitet – spesielt for de unge.

Les også: Jeg har rettet eksamensoppgaver. De er et rop fra en såret generasjon

– Den mentale helsen blant unge har forverret seg de siste årene, men økonomi er likevel ikke en del av tiltakene. Samtidig er det vanskelig å overse at kjøpepress, sammenligning, forventninger om å lykkes raskt, eie bolig tidlig og få en høy lønn legger et enormt press på unge mennesker, mener Sandmæl.

– Veldig mye handler om penger. Når vi spør unge hva de ønsker seg for fremtiden, handler svaret ofte mer om å bli rik enn om selve yrket eller oppgaven. For å holde tritt med «alle andre» tyr mange til kredittkort eller forbrukslån – og dermed øker både gjeldsbyrden og det psykiske presset. Hvor blir det da av privatøkonomi inn i skolen, og hjelpen som kan gi unge verktøyene til å ta riktige valg – slik at de ikke navigerer feil i noe som koster dyrt, ikke bare i kroner og øre, men i livskvalitet? spør Sandmæl.

– Så man er ikke en drittsekk for å si nei til en, vel ... «drittsekk»?

– He-he. Nei, det synes jeg ikke. For å forsøke en metafor: Ved å si nei og forklare hvorfor, så putter du kanskje noe læring i den «sekken» som virkelig betyr noe? Kanskje kan man be dem om å spare selv til å kjøpe sekken selv? Eller kanskje kan man ta en prat om at det også kan ha en verdi å ha en sekk som er annerledes enn den «alle andre» har? At det å skille seg ut også har en verdi?

---

Men oi! Hva var den lyden? 

Det var nok den kollektive lyden fra titusenvis av norske tweens som freste «Åh herregud, dere skjønner INGENTING!» og smalt igjen døren til rommet sitt.

Men fortvil ikke, barn. Det er bare å fortsette å mase (eh, jeg mener, legge frem deres valide og veloverveide argumenter):

Plutselig en dag knekker jeg som en prinsippløs tannpirker. Sikkert Heine også. Ja, kanskje til og med Silje.  

Vi er jo tross alt foreldre: Hyklere av det aller ypperste merket.

Les også: «Herr Lei og Fru Nei»: De sovende små skulle bare visst. Hva som skjer etter leggetid …