– Jeg kommer til å få et barn som er langt fra klar for denne verden!
Ina Torp (24) forteller om hvordan det var å bli mamma til en liten gutt som meldte sin ankomst alt for tidlig.
(Romerikes Blad): For tre år siden ventet Ina Torp (24) og samboeren Kenneth sitt første barn sammen. Ina var i god form under hele svangerskapet, hun trente og jobbet for fullt som frisør. 17. mai hadde de invitert venner på besøk, og det var da de første tegnene kom på at noe ikke var som det skulle. Ina var da i 31 svangerskapsuke.
Utdrag fra bloggen: «Det jeg husker best med den dagen var da jeg satte meg for å spise. I det jeg satte meg kjentes det ut som at noen kjørte noe inn i øverste del av magen min. Jeg har sagt i ettertid at jeg ser for meg at det er den nærmeste følelsen jeg vil komme et knivstikk. Siden vi hadde gjester ville jeg ikke lage drama så jeg fikk i meg litt mat og kjørte de hjem. På vei hjem hang jeg over rattet pga smertene. Tenkte ikke no mer over det så bestemte meg bare for å legge meg. Stod opp neste dag og dro på jobb. Ja jobb! Denne dagen var fæl, jeg husker jeg dro meg bortover gulvet på klippestolen. Jeg var for slapp til å stå. Kom meg gjennom dagen forde. Jeg har alltid vært sta! Senere den kvelden ringer sjefen min meg og sier at i morgen drar du til lege for nå ser du ikke bra ut. Jeg var enig i det å skulle ringe legen dagen etter for å si at nå kan jeg ikke jobbe mer. Så langt kom jeg ikke!»
Det viser seg at krampefølelsen i magen er rier, og paret får beskjed om å komme seg til fødeavdelingen.
Romerikes Blad har vært i kontakt med Ina, som gjerne forteller sin historie, men helst gjennom bloggen;
«Fremme på sykehuset blir det tatt masse tester ... Det viser seg at jeg har rier og at livmorhalsen er helt moden. Hodet til babyen lå også klart. Fikk da riehemmende drypp for å stanse riene. Dette funket i 30 min før de startet igjen. Fikk lungemodningssprøyte for å klargjøre lungene siden de ikke er ferdige. Fikk da beskjed om at denne babyen kommer før men hvor tidlig viste de ikke. Kunne være nå eller om en uke. Ok, tenkte jeg. Jeg var nok i en type sjokktilstand hvor jeg ikke helt skjønte hva som skjedde. Jeg viste jo heller ikke noe om premature for dette hadde jo ikke jeg giddi å lest om. Hvorfor skulle jeg det? Dette var jo ikke akkurat planen!»
Riene tar seg opp og legen som undersøker Ina gir beskjed om at babyen ikke tåler riene, at pulsen blir borte. Babyen må ut, nå! Ina blir trillet inn på operasjonsbordet for å få utført keisersnitt.
«Jeg begynner å hyle når de triller meg for da begynner jeg å forstå at nå skjer det! Jeg kommer til å få et barn som er langt fra klar for denne verden! ... Kommer inn på det sterile og ekle rommet hvor dette skal skje. Blir jeg satt opp på en benk og de sier: nå må vi sette spinalbedøvelse. Ingen forteller meg hva dette er, hvordan skal jeg sitte, hva faen skjer liksom? Ingen har fortalt meg om hva dvs å få et prematurt barn engang! ... De begynner å kutte og jeg kjenner at de drar og romsterer inni meg, men det gjør ikke vondt. Bare utrolig ekkel følelse. Også kjenner jeg det. Nesten som et sug i magen et slags "popp" og jeg vet at de har tatt han ut. Det er helt stille, ikke en lyd. Han hyler ikke! Han er død tenkte jeg! ... Jeg husker ikke alt som skjer etter dette for her var det som at jeg forsvant bort fra planeten jord noen dager. Men husker legen som sydde meg sa: han bevegde seg fint når de tok han ut! Dette går nok bra!»
mai blir Lucas født, 9 uker før termin. En bitteliten gutt på 1326 gram og 38 cm lang. Babyen puster dårlig, og blir koblet til respirator og lagt i kuvøse. Etter operasjonen har Ina ennå ikke sett babyen sin.
«Jeg husker Kenneth og pleieren stopper utenfor døren. Er du klar? Tror de spurte om det?! Husker ikke at jeg svarte. Dette øyeblikket tror jeg var det verste med hele oppholdet på 4 uker! Nå skulle jeg se han! Også blir det svart hos meg. Husket bare glimt. Jeg husker at jeg bare stod der! Og så med vantro! Det var bare ledninger! Overalt! Jeg så han ikke! Pleieren sier jeg kan ta på han. Hvor da? Jeg fant en ledig plass og det var den ene foten. Jeg strøk og han gryntet. Da sier legen: premature tåler ikke stryke bevegelser. Du må bare holde hånda stille. Også husker jeg ikke mer før neste dag.»
Etter noen hektiske døgn roer det seg, og Lucas blir litt sterkere for hver dag. 4 uker senere får de nybakte foreldrene lov til å ta med seg Lucas hjem. Da veier han 1.800 gram. Hjemme igjen får Ina virkeligheten brått i fanget.
«Kroppen fikk sjokk og jeg ble syk. Høy feber og hadde vondt i hele kroppen. Han hadde en sykepleier som kom tre ganger i uka. Dette hadde vi i to uker før vi ble helt skrevet ut av sykehuset. Det var så godt. Da koblet hun av sonden siden han tok flaske bra. Endelig var han vår. Var rart å ta han med ut for han var jo så liten. Folk rundt oss fikk sjokk når de så han. Og da han var 4 mnd brukte han endelig str 50!»
I ettertid har Ina slitt mye med seg selv etter opplevelsen for tre år siden.
«Jeg slet veldig i ettertid og helt til nå omtrent. Jeg vil at folk som går igjennom dette skal vite at de ikke er alene. Og er du gravid så les deg opp om dette. Jeg hoppet over alt som gjaldt prematuritet og keisersnitt og det var akkurat det jeg burde lest. Det er ingen som forteller deg om dette så du må grave selv!»
Her kan du lese hele Inas blogg!