«Jeg kjeder meg!», sa jenta. Slik svarte jeg

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

«Jeg kjeder meg!» Både et verb og en følelse. Du gjør det uten å gjøre noe. Noe som er helt uforståelig for barn. 

Følelsen er bare dum. Frustrerende, irriterende og etter hvert fortvilende, om den får virke lenge. Det er rastløst å kjede seg. Og dette er langt ifra noe som bare gjelder barn. 

Det er jo slik for voksenfolket også. Forskjellen er at vi takler følelsen bedre. Vi har bred erfaring og vet at følelsen går over. For et barn er følelsen er uutholdelig.

 «Jeg kjeder meg!» «Ja, å kjede seg er kjedelig. Hvem tenker du kan gjøre noe med det?» «Du!» får jeg jevnlig kastet mot meg i barnehagen. 

Jenta var muggen, og hadde en forventning om at «det fikser Ragnhild». Det gjorde jeg absolutt ikke. Hun var ikke så mottakelig da jeg sa at «se rundt deg- det er litt av hvert du kan finne på. Du får bruke tenketanken- eller hjernekontoret, da.» 

De eldste barna har peil på hva det er. Det tok et par minutter så spratt hun opp av boksofaen vår. Valget hadde falt på skolelek. Selv om kreativitet og løsningsorientering kan være forbausende avansert hos barn, er det dog ikke alltid kreativiteten lyser av de små. 

Situasjonen jeg beskriver er ingen utenom det vanlige. Selv med ørten ymse aktiviteter og leker på avdelingen, duger ingen. 

Nei, så får de sette seg ned til de ikke kjeder seg lenger, da. Jeg får gjort heller lite med «kjedeseg»- situasjonen deres. Og skulle jeg hele tiden komme med alternativer, lærer de seg ikke å bruke hjernekontoret.

Les også (+): Min manns familie vil besøke oss hver sommer, men i år orker vi ikke. Hvordan kan vi si ifra?

«Å kjede seg»

«Å kjede seg» later ikke til å være så lett nå til dags. 

Folk har kjedet seg noen tiår (og du skal ikke se bort fra at kjedingen fant sted før dette også). Bare i ulik grad. 

Jeg husker at da jeg kjedet meg som liten, for 40 og noen år siden, satte jeg meg i den store lenestolen. Enten satt jeg bare der eller så hørte jeg på «Kardemomme by» og «Hakkebakkeskogen» på vinyl. Så dukket ideene opp igjen. 

Jeg kunne hørespillene på rams, og kanskje de egentlig hadde blitt litt kjedelige også, så det handlet vel om en slags form for avkobling. 

Om jeg sa til foreldrene mine at jeg kjedet meg, måtte jeg ta en tur på hjernekontoret og finne ut av saken selv. Det var ingen bistand og serving å få der i gården.

Les også: Barnehagepedagog tenkte det var inntog av nok et «hysteri»

Godt av å kjede seg

Barn har godt av å kjede seg av og til. Vitenskapsfolk har forsket på kjedsomhet og bl.a. kommet frem til at det å kjede seg faktisk kan fremme kreativitet. Og det er i og for seg innlysende. 

Det krever tankevirksomhet om man vil finne ut hva man skal foreta seg. Hjernen får vandre, får organisert inntrykk og oversikt. 

Den rydder i opplysninger som allerede ligger der og for å få orden på fremtidige aktiviteter. 

Man reflekterer og finner selv ut hva en liker å holde på med, og kan styrke evnen til å kunne gjennomføre oppgaver en synes er både lite engasjerende og, ja, kjedelige.

Barn i dag er vant til en langt større mengde inntrykk i løpet av en dag enn for bare, la oss si, ti år siden. Med digitale verktøy og duppeditter som hos en del er tett opp i ansiktene, er det jo ikke underlig at når hjernen først får seg pause, oppleves rastløshet av og hos barna. 

Kanskje mest hos dem fordi hjernen er i stadig utvikling? Dette kan leses i mange forskningsrapporter. 

Her tenker dere sikkert umiddelbart at «Ja. Men digitale verktøy brukes utstrakt i barnehagene også!» Jeg vil opplyse at dette ikke gjelder alle, men at det derimot varierer i stor grad!

Et annet aspekt når det gjelder «å kjede seg»- fenomenet er at når barn serves med alternativer og aktiviseres hjemme, straks de klager over at de kjeder seg, blir utålmodigheten når rastløs- kjedsomhet trer inn desto større. 

Forventningen om umiddelbart å få tilbud om noe å gjøre, blir stor, og fallhøyden større. Evnen til tålmodighet og turventing kan saboteres. Arbeidet man gjør i barnehagen med målbevisst oppøving av de to ferdighetene, er til liten nytte om foreldre server og aktiviserer barna. 

Barnehagens innsats kan minimeres. Vi opplever jevnt en økning i at utålmodig-, kjedsom- og rastløsheten krever raskere tilfredsstillelse. Antall avbrytelser er høyere. Turventing blir en kjempeutfordring og tålmodigheten hos barna settes oftere på prøve.

Hva tenker du som forelder eller annen voksen som er en del av barnets hverdag? Rører jeg ved noe kjent eller ved noe nytt? Hva er gjeldende for ditt barn når det gjelder kjedsomhet og det rundtomkring liggende? Kan du hjelpe og i så fall hvordan?

«Jeg kjeder meg!» er både et verb og en følelse. Å ikke ha noe å gjøre og en følelse som bare er dum. Dessuten frustrerende og irriterende. 

Barna ser, forståelig nok, ikke nytten av den. Før de på sikt føler mestringen av å selv finne ut av, og hvordan de skal komme seg ut av, den.