Jeg gjør alt for min mor, men blir møtt med kulde og sinne

Jeg er en kvinne på snart 52 år som har vært uføretrygdet i tre år på grunn av en ødelagt rygg etter hardt fysisk arbeid. 

Jeg er mor til to barn, som fortsatt bor hjemme, og vi har det fint sammen. Barnas far har aldri vært en del av deres liv og døde i fjor som følge av alkoholisme.

Gjennom hele mitt liv har jeg satt mine foreldre først. Jeg har handlet for dem, hjulpet dem i hverdagen og også ofte tatt hånd om deres økonomi. Alt dette mens jeg selv sto alene med barna og en fulltidsjobb.

Til gjengjeld har jeg aldri fått hjelp den andre veien. Min mor har alltid favorisert min søster, som ellers har skapt mange problemer, og hun har også spilt min søster og meg ut mot hverandre. 

Min mor har nedvurdert mine venner, mine kjærester og til og med mine barn. Min far støtter henne og tør/vil ikke si henne imot.

Jeg har kjempet med sykdom og fikk for et år siden konstatert en alvorlig lungesykdom, som betyr at jeg lider av kronisk tretthet. Det ignorerer min mor, hun krevde for eksempel at jeg handlet for henne samme dag som jeg kom hjem fra en biopsi.

Min søster, som jeg ikke har hatt kontakt med på lenge, har nå fått konstatert brystkreft. Min mor krever derfor at jeg skal ”glemme alt det naget” og også hjelpe henne. Min søster fortalte meg dog først selv om sin sykdom da jeg ringte til henne. 

Her sa hun til meg at jeg er nødt til å gi slipp på den bitterheten som jeg bærer rundt på og la min mor seile sin egen sjø, for det blir aldri annerledes. Jeg har dog vanskelig for det, og føler meg igjen satt nederst i hierarkiet, som jeg alltid har gjort det, for jeg har aldri vært god nok i min mors øyne. 

Jeg gir alt, men blir kun møtt med kritikk, kulde og krav. Mine venner sier at jeg skal si stopp. 

Så hvordan gjør jeg det uten dårlig samvittighet?

Vibeke Dorph råder til å lytte til søsterens ord

Nå har du gjennom et etter hvert langt voksenliv stått på hendene for din mor, uten at du, som du selv beskriver det, har fått annet enn ”kritikk, kulde og krav” tilbake. Jeg undrer meg derfor over hvorfor du har fortsatt å betjene et menneske som stort sett ikke gjør annet enn å knuse din selvfølelse?

Ditt svar vil sikkert være at du har gjort det for dine foreldres skyld og i et håp om at din mor til slutt vil anerkjenne deg.

Det siste tror jeg ikke kommer til å skje. For din mor fremstår følelsesmessig avstumpet. Innerst inne vet hun godt at hun behandler deg forferdelig, men hun vet også at du finner deg i det. Det får henne til å se ned på deg, og et menneske vi ser ned på, belønner vi sjelden med kjærlighet og respekt, tvert imot. 

Derfor blir du også nødt til å tenke over hvorfor du likevel fortsetter å opptre som ulønnet hushjelp for din mor. Hvilken belønning finner du i den åpenbart usunne symbiosen dere har havnet i? 

Er det det at du ofrer deg? Har du blitt litt for vant til å være bitter og sint på din mor? Uansett hva, så må du tenke over hvorfor i himmelens navn du fortsetter å ødelegge din egen selvfølelse på den måten.

Her synes jeg også at du bør lytte til din søsters ord. For hun sier noe klokt når hun råder deg til å la din mor seile sin egen sjø, så du kan slippe den bitterheten som hun tilsynelatende også har registrert. 

For det er jo sant hva hun sier. Det blir aldri annerledes med din mor, henne kan du ikke forandre. Du kan derimot forandre deg selv ved først å skape mer avstand til dine foreldre og ikke konstant stå til deres disposisjon. 

Deretter skal du tenke over hva du vil med din tid, nå som den ikke hele tiden går med til å betjene dine foreldre. 

Du må rett og slett lære å være noe for deg selv og ikke bare for andre. Det krever øvelse, men belønningen er en indre glede og en større selvfølelse, og det er da langt bedre enn den tredemøllen av bitterhet og sinne du sitter fast i nå.

Vibeke Dorph er en dansk journalist og forfatter og har i mange år jobbet for alt.dk og danske Hjemmet, blant annet med spørsmål fra lesere.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.