Jeg føler meg kvalt i mitt steindøde ekteskap

Jeg tror rett og slett at ekteskapet mitt er dødt, og at mannen min og jeg ikke elsker hverandre lenger. 

Jeg er i midten av 70-årene og har vært sammen med mannen min stort sett hele mitt voksne liv. Vi har barn og barnebarn og hatt mange gode år sammen, men i dag er all lidenskap mellom oss borte. 

Slik har det vært lenge, og det kunne jeg nok godt leve med, hvis ikke det var fordi hverdagen vår er fylt med dumme konflikter og småkrangling som tapper meg og gjør meg ulykkelig. For ja, vi er eldre nå, men mens jeg er ivrig etter å få det beste ut av det livet jeg har igjen, så virker det som om mannen min nærmest har gitt opp.

Han har, som jeg, gått av med pensjon. I dag bruker han tiden sin på å stirre på telefonen sin, og det gjør han i timevis, inntil han slenger seg på sofaen og skrur på TV-en. Veldig ofte er han ikke utenfor døren hele dagen og slasker rundt i joggebukse. Jeg står for alt her hjemme; hus, hage og økonomi. Han hjelper til hvis jeg ber ham om det, men han tar aldri selv initiativ. 

Verken til å fikse ting her hjemme eller til at vi gjør noe aktivt sammen.

Jeg vil som sagt gjerne få det beste ut av livet mitt, men mannen min er så uendelig likegyldig til alt - også meg. Prøver jeg å snakke med ham om at jeg savner at vi gjør noe sammen, snerrer han til meg eller reiser seg og går. Han er annerledes når vi er ute blant andre. Her kan han godt skjerpe seg og være søt og sjarmerende, men det forsvinner som dugg for solen når vi er hjemme igjen. 

Jeg pleier mine fritidsinteresser og mine barn og barnebarn. Jeg er bare så lei av at basen for mitt liv er så trist og tung å være i. 

Jeg har egentlig ikke lyst til å bli skilt, men jeg er som sagt i ferd med å bli ganske desperat, så hva gjør jeg?

Eksperten svarer:

Nå forestiller jeg meg at de fleste av de konfliktene du og din mann havner i i løpet av dagen ofte handler om nettopp din late mann. Du bebreider ham for at han er lat og uinteressert, mens han forsvarer seg og freser tilbake at du skal la ham være i fred og la ham gjøre som det passer ham.

Det siste vil jeg faktisk også råde deg til å gjøre, men ikke av de grunnene din mann måtte ha. Jeg tror nemlig ikke dere kommer noen gode steder hen ved at du konstant bebreider ham. Snarere tror jeg det er en løsning i horisonten hvis du starter med å akseptere tingene akkurat som de er og handler deretter.

I stedet for konstant å ha fokus på hva han gjør og spesielt ikke gjør, så start et annet sted. Begynn å tenke over hva det egentlig er du drømmer om å gjøre med ham, kunne du ellers få ham opp av sofaen, og gjør det så selv. 

Drømmer du for eksempel om å gå en tur eller dra til byen. Om å begynne å svømme eller lære å snakke portugisisk, så sett skipet i sjøen og finn noen andre du kan gjøre det sammen med.

Realiserer du kort sagt drømmene dine, så får du energi og finner glede og overskudd, og den typen positive energier avler bare mer av samme slag.

Kanskje blir det i en periode ikke din hensunkne mann du ser mest til, men du vil være mer glad eller likegyldig når du gjør det. Han vil sikkert også i starten være lettet over å kunne sitte med telefonen sin i fred, men med tiden vil han sikkert la seg smitte bare litt av din livsglede. 

Kan du her holde inne med bebreidelsene og i stedet invitere ham med, så er dere jo allerede godt på vei, men aksepter fortsatt at han har lov til å være den han er, bare han lar deg være det samme. Så dropp bebreidelsene. 

Lukk i stedet øynene, drøm og gå så ut og gjør de samme drømmene til virkelighet og se så om han ikke ender med å følge deg.

Vibeke Dorph er en dansk journalist og forfatter og har i mange år jobbet for alt.dk og danske Hjemmet, blant annet med spørsmål fra lesere.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.