Jeanette og barna ble «fanget» på isen: – Trodde jeg skulle dø

– Ett ord er dekkende: Fantastisk!

Ordene kommer fra Jeanette Braut Svendsen (46). For halvannet år siden pakket hun koffertene og tok med seg Jenny, da fem år, og Frida, da 11 år, til en kommune i Finnmark med rundt 2500 innbyggere. 

Mens storebror Tobias og ektefelle Lennart ble igjen hjemme, skulle de to minste gå på samisk skole og i samisk barnehage. Og slik ble det.

– Jeg realiserte den gamle drømmen om å oppleve den ­samiske kulturen, og det ble et annerledesår, som gjorde oss godt, og som vi lærte masse av. 

Hun har en klar oppfordring til andre:

– Til alle andre som bærer på en drøm om å gjøre noe spesielt: Kast deg ut i det. Du taper ikke mye på å prøve. Sannsynligvis taper du mer på ikke å tørre, sier trebarnsmoren med entusiasme. 

Les også: Slik startet eventyret for Jeanette

Møtt av stor nordnorsk gjestfrihet

Selvrealiseringen var en side av det. Å sette livet på pause og komme seg ut av den hektiske hverdagen en annen.

– Året borte ble en slags dannelsesreise for jentene mine. De erfarte at mennesker kommer fra ulike kulturer og gjør ting på forskjellige måter, og at bånd knyttes samme hvor du kommer fra. Ikke minst fikk de se en natur som på alle vis gjør så mye sterkere inntrykk enn den de var vant til. Det var så mørkt, lyst, kaldt, varmt og fargerikt at bildene i hodet har memorert det for all tid.

Jeanette og døtrene ble ­glade i mennesker de ble kjent med på sitt nye hjemsted. De opplevde nordnorsk gjestfrihet og ble invitert hjem til folk de ikke kjente. 

Ganske fort merket den eventyrlystne mammaen at de fleste i Karasjok hadde et helt annet forhold til tid enn hun var vant til.

– Jeg har alltid vært en person som blir stresset hvis ting ikke skjer som de skal, når de skal. Inne i hamster­hjulet føltes det som om livet raknet hvis ting ikke gikk etter planen. Året borte lærte meg å slappe mer av. Jeg adopterte på en måte finn­markingenes avslappethet. Lennart, mannen min, sier at det er en positiv endring, så jeg håper at det ikke bare er et blaff, sier hun.

«Ja, ja. Da får vi prøve igjen neste uke», kan hun tenke nå. Og venner og familie påstår at hun er mer til stede.

Kjørte seg vill på snøscooter

– Hva var vanskeligst med å flytte mer enn 150 mil bort?

– Å være alene med ansvaret for to barn 24 timer i døgnet var krevende og nytt. Jeg skulle jo lage en trygg ramme og sørge for at hjemlengselen ikke tok overhånd. Jeg sto ­alene på vidda med barna i en natur som lever sitt uforutsette liv, der været kan endre fort, og det var overveldende.

En gang de hadde kjørt scooter inn til et reingjerde for å se på reinflokken, skulle hun dra alene med barna tilbake til bilen, og hun fant ikke veien. Med en gang slo det henne at det snart ville bli mørkt og kaldt.

– Heldigvis var det dekning på mobilen, og jeg fant et kart som viste vei. Men jeg hadde en vond klump i magen fordi jeg følte på den store respekten for den mektige naturen der oppe. Når vi i enden fortsatt var friske og hele, ga slike opplev­elser mestringsopplevelser. Vi var med på aktiviteter som vi aldri ellers ville ha fått oppleve, og erfarte at ting som regel går bra, oppsummerer hun.

Nordlyset danset på himmelen stadig vekk gjennom mørketiden. Jeanette og jentene gikk hjem fra fritidsaktiviteter og så opp på fargespillet og magien. 

– Det er et tap at vi ikke har en slik himmel over oss nå, og vi snakker om akkurat det. Men noe er likt. I Karasjok var vi mye mer ute enn det som var vanlig hjemme, og det har vi tatt med oss hjem. Jeg ­føler at jeg har fått lavere skuldre. Det viktigste i livet nå er ikke å rekke noe, sier mammaen.

De fikk venner som de ­savner. Samtidig som jentene synes det er deilig å være tilbake hos pappa og storebror og ha butikkene nær seg, så spør de: Når skal vi reise tilbake til Karasjok?

Les også: (+) Mamma har ikke tid til å være bestemor

– Var ­sikker på at jeg kom til å dø

Jeanette så tydelig hvilken kompetanse du får av livet du lever. De samiske vennene visste alltid hvordan de skulle manøvrere i naturen, uansett årstid. For henne var det ­imponerende og lærerikt.

En opplevelse har brent seg ekstra fast. Det var 17. mai og de skulle på en scootertur inn på vidda for å feire. Snøen hadde begynt å smelte og de kjørte over islagte vann, men med overvann.

– Vi kjørte oss fast ute på et vann og jeg følte at scooteren sank ned i vannet og var ­sikker på at jeg kom til å dø. Samene var helt rolige. De visste at det var is under og at det ville gå bra. Hendelsen var en av mange som gjorde meg flinkere til å lese naturen. Jeg lærte også at du skal gi full gass på scooteren over vann og elver, ikke stoppe.

Se Jeanettes egen video av hendelsen på isen i vinduet som ligger nær toppen av denne saken.

Et mål hun hadde da de flyttet nordover, var å lære seg mer om samiske tradisjoner og «nordfolks» måter å leve på. Hun, som vokste opp som Oslo-jente og ble barnevernspedagog på Bryne, hadde helt siden barndommen båret på drømmen om å leve tett på den samiske befolkningen.

– Det har kommet en ro i meg fordi drømmen ble levd ut. Men jeg er også enda mer fascinert. Det samiske kjøk­kenet imponerte meg fordi så mye av det som spises er selvsanket. Jeg følte at jeg fikk ­superkrefter av reinkjøttet, at det ga energi. Og aldri glemmer jeg finnbiffen jeg fikk servert i en lavvo, sier hun med entusiasme.

Les også: Aniella fikk aldri et valg. Bare læreren og presten kjente den hjerteskjærende sannheten

Skal tilbake

På Bryne går nå livet sin vante gang. Jentene er lykkelige tilbake hos vennene sine og Jeanette synes det er godt å dele hverdagsoppgavene med ektefelle Lennart Hove.

– Men vi er ikke ferdige med Karasjok. Vi skal tilbake. Og fordi vi vet det, var det ikke fælt å bryte opp for å reise hjem til Bryne igjen. Jeg jobber fortsatt deltid for Indre Finnmark Familievernkontor og har kontakt med folk der. Det føltes langt borte, men også veldig nært, forklarer hun.

At det er mulig å ha hjertet sitt flere steder samtidig, vet hun nå.

– Vi har fått et nytt tilhørighetssted. Karasjok er blitt litt «hjemme». Det skyldes den rause og åpne lokalbefolkningen, som tok så vel imot oss. Vi ble møtt med vennlighet og respekt. Vi har fått ­meldinger i etterkant med ­invitasjoner til å komme på besøk. Vi har også hatt gjester fra Karasjok. Jeg føler virkelig at sterke bånd er knyttet, forklarer hun.

I ettertid sier Jeanette at Lennarts ja var essensielt for at hun skulle få realisert sin drøm. At de var enige om ­prosjektet betydde alt.

– Selv om vi fysisk var fra hverandre store deler av tiden, styrte vi skuta sammen. Hadde ikke det vært på plass, ville prosjektet ha strandet, poengterer hun.   

Drømmeåret er over, men drømmer lever. Nå håper Jeanette å inspirere andre ved å dele annerledesåret sitt. Mange vil kjenne seg igjen i historien hennes om å ha gode hverdager, men likevel føle at livet er fullt av stress og ting som må gjøres.

– Vi reiste fra en stresset hverdag, hvor vi skyndet oss til og fra alt, og kom til et samfunn som ikke var like mye styrt av klokken. Den ­roligere rytmen gjorde godt. Nå er jeg bare takknemlig, sier hun.