I 27 år bærer Camillas mor på hemmeligheten. Så får hun et brev

Sør-Korea, 5. juli 1984: 

I byen Seongnam, to mil sørøst for Seoul, blir en liten jente født. Familien er fattig, foreldrene har tre døtre fra før. I tillegg er far i huset syk.

Få timer etter fødselen er alle spor etter den lille babyen fjernet. De eldre søstrene blir fortalt at barnet var dødfødt. Men de får aldri se henne.

Tre måneder senere ankommer sørkoreanske Jee Eun Hee hos Sonja og Kjell Larsen i Verdal. Her får hun navnet Camilla, og skal vokse opp i trygge og gode omgivelser hos foreldre og besteforeldre som raust deler av sin kjærlighet. Hun skal ikke savne noe.

Det skal gå 27 år før foreldrene i Sør-Korea hører fra datteren sin igjen.

Trodde hun var død

Camilla Byre (40) smiler over kaffekoppen. 

Norsk Ukeblad treffer henne sammen med mamma Sonja (68) hjemme på Forbregd-Lein i Verdal, der hun bor sammen med sin mann Fredrik og sine to tenåringer på 17 og 19 år. Hun har grunn til å smile.

– Vi trodde jo at hun var død, så vi ble utrolig overrasket når vi plutselig fikk vite at søsteren vår var i live, smiler Jae hee Ji (50).

Hun er Camillas eldste søster og er med oss på FaceTime fra Sør-Korea, sammen med sin eldste sønn, 20 år gamle Yeonho Nam. Det var hun som først fikk vite at Camilla var i live på en annen kant av verden.

– Vi er så glade for å ha fått kontakt med henne. Jeg ville helst møte henne med en gang!

Kontakten mellom søstrene er helt spesiell.

– Hun har vist omsorg for meg nesten som en mamma. Jeg har kjent en umiddelbar kobling mellom meg og søstrene mine. Det er det mest ekte jeg har kjent, foruten mine egne barn. Den følelsen er sterkest til min eldste søster, og det er nok også vi som er aller mest like, sier Camilla.

Det var da Camilla selv fikk barn at hun begynte å kjenne på behovet for å få kontakt med sin biologiske familie.

– Da begynte jeg å bli mer nysgjerrig på hvor jeg egentlig kom fra. Og kanskje ville de vite hvordan jeg hadde det, forteller hun.

Hun tok kontakt med «Verdens barn», organisasjonen som den gangen formidlet adopsjonen.

– Jeg fikk vite at mine biologiske foreldre fortsatt var gift. Da skrev jeg et brev til moren min, sier hun.

Svaret måtte hun vente lenge på.

Les også: «Gutten blir neppe mer enn to år», sa legene. Torstein har motbevist legenes dom

Den tunge hemmeligheten

For da Camillas biologiske mor mottar brevet, vet hun ikke hva hun skal gjøre. 

Hemmeligheten hun har båret på har tynget henne det meste av livet. Den dårlige samvittigheten over å måtte overlate sin lille baby i fremmede hender har satt sine spor. 

Nå må hun fortelle de tre eldste døtrene sine at lillesøsteren deres er i live på den andre siden av jorden. Det går et helt år, før hun bryter sammen og forteller det til sin eldste datter Jae hee. Hun tar umiddelbart kontakt med Camilla.

Bare noen måneder senere sitter Camilla og foreldrene hennes på flyet, på vei til sitt første besøk i Sør-Korea. Det blir et møte de aldri vil glemme. Sonja blir spesielt rørt over å se søstrene sammen.

– De hadde en helt spesiell kontakt med en gang. Jeg så at kjærligheten var der fra første øyeblikk. Det var utrolig å se, sier hun.

Camilla er enig.

– De er alle ulike, men jeg har likheter med dem alle. Det er stort å oppleve noen som er så lik meg selv, og føle kjærligheten som var mellom oss.

Det var mange brikker som falt på plass for dem alle, også for Camillas biologiske mor Ok sun.

– Søstrene mine har fortalt meg at moren vår forandret seg etter at vi fikk kontakt. De merket at hun ble mykere og gladere. Det virker som om hun har gjort seg hard for å takle å gi fra seg barnet sitt og leve med hemmeligheten, sier Camilla.

Les også (+): I årevis ligger en eske under trappen til Kathrin. En dag åpner hun den og avslører bestefarens mørke hemmelighet

Studerer engelsk

Gleden over å ha fått kontakt med familien i Sør-Korea er stor, og etter det første besøket har Camilla vært tilbake i Sør-Korea flere ganger. Følelsen er gjensidig.

– Det er trist at avstanden er så stor, og jeg savner henne veldig, sier Jae hee fra telefonen. For tiden studerer hun engelsk fordi hun vil snakke mer med Camilla og familien hennes i Norge. Til høsten kommer hun tilbake på besøk, og de snakker ofte sammen på telefon.

– Det er et vanskelig språk! Men vi vil treffe hverandre mye i årene fremover, sier hun.

Yeonho Nam, som behersker språket bedre, oversetter når engelskkunnskapene ikke strekker til. Han var på besøk hos tante Camilla i januar. Alle søstrene har også vært i Norge på besøk. De gleder seg alle sammen til å komme tilbake.

– Det var en glede og lettelse for oss å se at hun har så mange flotte mennesker rundt seg i Norge. Da er vi sikre på at hun har det bra, smiler Jae hee.

Trygg oppvekst

Og det kan Jae hee føle seg trygg på. Camilla beskriver oppveksten på Verdal som trygg og god.

– Jeg kunne aldri fått noen bedre mamma og pappa. Jeg ble heller aldri mobbet eller plaget slik andre kan oppleve, jeg tenkte faktisk aldri på meg selv som annerledes i barndommen. Jeg var bare Camilla, sier hun.

Mamma Sonja deler opplevelsen.

– Alle kjente alle, og alle visste hvem Camilla var. Vi tenkte heller ikke over at hun skilte seg ut. Men det var mange adopterte på Verdal, det var faktisk litt stas å være adoptert, forteller hun.

Det var først i ungdommen at tankene om å være annerledes meldte seg.

– Jeg begynte å føle mer på identiteten min, og at jeg ikke ville skille meg ut. Det å flytte til en større by gjorde at jeg følte meg mer annerledes, sier Camilla.

Hun fikk norsk bunad til konfirmasjonen, men valgte etter hvert å selge den.

– Det ble feil, for jeg føler ikke at identiteten samsvarer. Men jeg føler likevel at jeg har en plass og tilhørighet her, sier hun.

Men når man adopterer, må man være forberedt på å møte på uvitenhet, sier Sonja.

– Vi har selvfølgelig opplevd litt forskjellig innimellom, og fått noen merkelige spørsmål. Men våre foreldre var like ivrige, og gledet seg like mye som oss. Det har aldri vært noen forskjell på følelsene våre selv om Camilla er adoptert.

Håpet hun ville finne dem

Camillas biologiske foreldre valgte å aldri flytte fra Seoul i håp om at hun en dag ville lete etter dem. Hvis de hadde flyttet, ville det kanskje blitt vanskeligere for Camilla å finne dem.

– De håpet at jeg hadde blitt i byen. Derfor ville de holde seg i nærheten, sier hun.

Camillas biologiske far er nå død, men hun rakk å møte ham. Men det er Sonja og Kjell som for alltid vil være mamma og pappa. Camilla har også en yngre bror i Verdal.

– Jeg føler ikke noe spesielt bånd til min biologiske mor, og hun føler det også slik. Og det er helt greit, sier hun.

Sonja på sin side har tenkt mye på sin rolle som adoptivmor.

– Du tenker jo på at du også tar noe fra dem. Selv om du har et ønske om å gi dem alt i verden, så har jeg kjent på at hun på en måte blir frarøvet både en kultur og en familie, sier hun.

En stor handling

Derfor har det vært ekstra viktig for foreldrene å fortelle henne alt de vet om bakgrunnen hennes, og å oppmuntre henne når hun ville forsøke å få kontakt med dem. 

Camilla har derfor alltid visst at hun har tre søstre. Det gjorde også at trangen til å få kontakt med sin biologiske familie ble sterkere.

– Som liten lurte jeg selvfølgelig på hvorfor jeg ble gitt bort, når ikke søstrene mine ble det. Da var mamma og pappa nøye med å forklare meg situasjonen: At de hadde villet beholde meg, men at de ikke kunne tilby meg en god fremtid siden økonomien var vanskelig og min biologiske far var syk, sier hun.

Det har betydd mye for henne å vite dette, og det har hjulpet henne med å se på sin biologiske mor med forståelse, og tenke på henne som et godt menneske.

– Jeg synes det å gi fra seg barnet sitt for at det skal få et bedre liv er en stor handling. Jeg vet ikke om jeg ville klart det selv. Jeg kan ikke engang sette meg inn i hvor tøft det ville vært.

Camilla vet at hennes historie er sjelden.

– Jeg kjenner flere som har helt andre historier, så man må være forberedt på alt. Noen opplever at den biologiske familien ikke vil ha kontakt, så jeg føler meg veldig heldig.

Les også: Fikk treff i 25 år gammel drapssak. Det var bare ett problem

Har fått en større familie

Familieutvidelsen har blitt en stor berikelse for familien i Verdal. Ok sun har fått tittelen «Hjertemor» av Camillas barn.

– Camilla fortjener virkelig å få ha kontakt med den andre familien sin. Jeg tror noe har falt på plass for henne når hun har fått kontakt med røttene. Vi føler også at vi har fått en større familie, sier Sonja.

Camilla og søstrene forstår hverandre selv om de ikke kan språket. Og de har alle glede av å bli kjent med både menneskene og kulturen. Vi har mye å lære av den sørkoreanske kulturen her i Norge, mener de.

– De har en helt annen høflighet og respekt for hverandre, og spesielt for de eldre. Det er inspirerende å se. De er også et veldig stolt folk, og det var stort av dem å vise frem Camilla til venner og familie i Sør-Korea. Det er stor skam i å være fattig og ikke kunne forsørge familien sin, likevel gjorde de det. Og de er selvfølgelig veldig stolte av henne, smiler Sonja mot datteren.

Vær støttende

Det er viktig at alle som er adoptert gjør det de kjenner er riktig for dem, mener Camilla.

– Det finnes ingen fasit. For noen er det rett å oppsøke røttene sine, andre har kanskje ikke noe ønske om det. Uansett er det viktig å forstå at de biologiske foreldrene kanskje ikke ønsker å ha kontakt. Det må man i så fall være klar for, sier hun.

Selv hadde hun ingen betenkeligheter, men bare kastet seg ut i det.

– Det viser seg at det er et trekk jeg deler med min eldste søster. Vi er begge to like spontane, ler hun.

Sonja mener det er viktig at adoptivforeldre er støttende i prosessen hvor barna leter etter sitt biologiske opphav.

– Det å ville bli foreldre er et egoistisk behov, og vi må være takknemlige for at de har kommet til oss. Da skylder vi dem også å støtte dem på veien hvis de vil finne røttene sine.

Mange ønsker også å finne opphavet sitt for å finne ut om det har skjedd noe kriminelt. De er begge glade for at Camillas historie har endt så godt.

– Søstrene mine sier at moren vår alltid har vært veldig sterk. Jeg er glad for at hun ikke måtte leve med hemmeligheten hele livet. Og jeg gleder meg til en fremtid med søstrene mine og deres familier, smiler Camilla.