Fikk treff i 25 år gammel drapssak. Det var bare ett problem
Etterforskere var stilt overfor noe som kunne synes som en umulighet: DNA-profilen til den 20 år gamle mannen matchet påfallende godt profilen til gjerningsmannen fra en 25 år gammel voldtekts- og drapssak. Altså fem år før mannen ble født.
Publisert
En nabo som stelte i hagen den milde oktoberkvelden, hørte et høylytt kvinneskrik og lyden av en bil som kjørte av sted i stor fart. Neste morgen våknet innbyggerne i den til da fredelige landsbyen, til nyheten om en brutal drapssak.
Landsbyen Keyworth, ti kilometer sørøst for Nottingham i regionen East Midlands, hadde frem til da fremstått som en harmoniens oase.
− Et drømmested å vokse opp, og et av de tryggeste stedene man kan tenke seg. Alle kjente alle, sa beboer Karen Willis til TV-dokumentaren «My Killer's Big Mistake».
I alle fall må alle ha trodd at de kjente alle. For blant grønne enger, velholdte gårder, ridesentre og lune villastrøk, hadde en drapsmann tatt skjul. En som hadde levd et utad normalt liv blant de andre innbyggerne.
Og som heller ikke hadde noen planer om å slutte med det.
Forlot hjemmet for siste gang
Frisørlærlingen Colette Aram (16) forlot familiehjemmet rundt klokken 20 på kvelden 30. oktober 1983 for å møte kjæresten sin.
− Man hadde alltid trygt kunnet gå alene her, hvor som helst og uansett tidspunkt, sa beboer og Colettes venninne Karen Willis.
Men Colette kom ikke frem til møtet med kjæresten. Isteden ble hun neste morgen funnet avkledd, voldtatt og kvalt i en åker få kilometer unna familiehjemmet.
En rød Ford Fiesta hadde blitt funnet hensatt et stykke unna åstedet. Bilens kvinnelige eier hadde meldt den stjålet fra et lokalt ridesenter ettermiddagen Colette forsvant.
To tenåringsjenter meldte seg snart for etterforskerne. En av dem var Colettes venninne Karen Willis. Hun hadde i likhet med den andre jenta blitt oppsøkt av en mann i en rød Ford Fiesta, kvelden Colette forsvant.
− Jeg fikk følelsen av at han fulgte etter meg. Ubehagelig, sa Karen Willis.
Fantomtegning
Etterforskerne antok at mannen i den røde Ford Fiestaen var den samme som hadde kidnappet, bortført og drept Colette. Han var av tenåringsjentene blitt beskrevet som hvit, kraftig bygd med mørkt, bølgete hår og bart. Fantomtegningen politiet fikk laget av mannen, var så treffende at en pubeier tok kontakt.
Sent på kvelden 30. oktober, kvelden Colette forsvant, hadde pubeieren hatt besøk av en mann hun mente passet til bildet fra fantomtegningen. Hun hadde stusset over mannens fremtoning.
− Pubeieren forklarte at mannen hadde hatt blod på hendene, refererte politiinspektør hos Nottinghamshire-politiet Bob Davy til TV-dokumentaren «Nightmare In Suburbia».
Davy og kollegene dro ut til puben.
− I en søppelbøtte på toalettet fant vi et stykke tørkepapir med blod på. Men vi ante jo ikke om dette faktisk tilhørte drapsmannen.
Tørkepapiret ble i alle tilfelle lagt inn i sakens bevismateriale. Der skulle det også bli liggende. Lenge.
DNA-funn
For politiinspektør Davy og kollegene kom ikke nærmere svaret på hvem som hadde drept Colette. Månedene gikk. Ble til år. Saken havnet etter hvert i bunken over uoppklarte saker.
I 1997 gjorde en krimtekniker med DNA som spesiale et forsøk på å hente ut en DNA-profil av gjerningsmannen.
− Men DNA-profilen ga bare treff på 3 av 20 markører og var dermed ufullstendig, sa dr. Tim Clayton til «Nightmare In Suburbia».
– Og jeg hadde brukt opp mesteparten av bevismaterialet til testingen.
I 2007, ti år senere, hadde en gruppe cold case-etterforskere gjenåpnet den nå to tiår-gamle drapssaken. Da dr. Tim Clayton gjennomgikk bevismaterialet på nytt, slo noe ham:
Det blodstenkte tørkepapiret funnet på pubtoalettet mannen fra politiets fantomtegning hadde besøkt 30. oktober 1983, kvelden Colette ble bortført, var ikke blitt DNA-testet i 1997.
− På tørkepapiret fant jeg DNA fra to personer, sa dr. Tim Clayton.
Da han oppdaget hvem blodet på tørkepapiret stammet fra, forsto han at tørkepapiret var langt viktigere for saken enn man først hadde trodd.
− Blodet var Colettes.
Fra tørkepapiret greide dr. Clayton også å hente ut en fullstendig DNA-profil av en mannsperson.
− Den matchet den ufullstendige profilen av gjerningsmannen (fra ti år tidligere red.anm.) Nå visste vi at vi hadde gjerningsmannens DNA-profil, sa dr. Tim Clayton.
Ingen match
Men gleden over DNA-funnet ble raskt til skuffelse for cold case-etterforskerne som må ha trodd at drapsmysteriet endelig skulle få sin løsning.
− Drapsmannens DNA-profil lå ikke i den nasjonale DNA-databasen. Dermed hadde vi ingen person å linke profilen opp mot, sa dr. Clayton.
Colettes drapsmann så ut til å slippe unna allikevel.
Så ble en 20-åring stoppet i en politikontroll. En uskyldig trafikkforseelse skulle utløse et mysterium, men også lede til et gjennombrudd.
Et siste forsøk
Våren 2009 var cold case-etterforskerne i ferd med å henlegge saken en gang for alle. Dr. Tim Clayton besluttet å teste DNA-profilen av gjerningsmannen mot den nasjonale DNA-databasen én siste gang. Tross alt var det gått nesten to år siden forrige forsøk.
Dr. Claytons iver skulle denne gang betale seg.
− Vi fikk treff med én gang.
Men personen de fikk treff på, var neppe noen de hadde sett for seg.
21 år gamle Jean-Paul Hutchinson hadde måttet avgi DNA-prøve da han året i forveien ble stoppet av politiet for en trafikkforseelse. Jean-Paul Hutchinson bodde riktignok bare få kilometer unna Keyworth, der Colette hadde blitt bortført og drept 25 år tidligere. Men ellers syntes han ikke å kunne ha mye med saken å gjøre; han var tross alt født fem år etter at drapet fant sted.
− DNA-profilen hans var heller ikke en fullstendig match med gjerningsmannens, men allikevel så nær at jeg mistenkte at gjerningsmannen måtte være en i guttens nærmeste familie, sa dr. Tim Clayton.
Etterforskerne rettet isteden søkelyset mot Jean-Paul Hutchinsons far. De oppdaget at han hadde flyttet til Keyworth-området med kone og barn kort tid før drapet på Colette i oktober 1983.
Men elektrikeren og avisbudet Paul Steward Hutchinson (51) fremsto utad som en helt ordinær familiemann. Han hadde senere stiftet ny familie og flyttet, men allikevel blitt boende i nærområdet.
− Paul Steward Hutchinson hadde levd et normalt familieliv i alle år siden, sa politiinspektør Davy.
Paul Steward Hutchinson nektet for enhver innblanding i drapssaken. Men da svaret av DNA-prøven hans forelå, var ikke etterforskerne i tvil.
− Hans DNA-profil matchet drapsmannens, sa cold case-etterforsker Kevin Flint til «Nightmare In Suburbia».
Videre etterforskning avdekket at den tidligere ustraffede Paul Steward Hutchinson hadde holdt en mørk hemmelighet skjult for omverden.
Seksuell avviker
− Han var en seksuell avviker som fantaserte om sex med svært unge jenter, sa etterforsker Peter Bleksley til TV-dokumentaren «My Killer's Big Mistake».
Spesielt skal han ha kikket på unge tenåringsjenter ved et lokalt ridesenter.
− Han kikket inn via et hull i veggen og masturberte til synet av jentene, sa kriminolog Jane Monckton-Smith til samme dokumentar.
Paul Steward Hutchinson måtte på et tidspunkt ha besluttet å ta steget fra å være en kikker til en overgriper, mente etterforskerne som dannet seg et bilde av hva de antok måtte ha skjedd 30. oktober 1983. Etter først å ha kikket på unge jenter på ridesenteret tidligere på kvelden, stjal Paul Steward Hutchinson en bil og begynte å lete etter et offer han kunne forgripe seg på. Til slutt kom han over Colette som han tvang inn i bilen, bortførte, voldtok og drepte.
Tilsto
Etter hvert tilsto Paul Steward Hutchinson drapet på Colette. I januar 2010 ble han dømt til livsvarig fengsel med en minstetid på 25 år. Men han nektet å gi Colettes familie svar på hvorfor han bortførte og drepte datteren deres.
Og videre svar skulle familien heller aldri få. 10. oktober 2010 ble Paul Steward Hutchinson funnet livløs på cella. Han døde på vei til sykehus. I tiden før hadde han vært deprimert og underlagt selvmordsvakt.
− Han valgte den enkle veien ut, sa Colettes mor Jacqui Kirkby i en uttalelse gjengitt av bbc.com.
− Vi har aldri fått vår avslutning. Nå vil vi heller aldri kunne få den.
Falskt kreftalibi
Da cold case-etterforskerne intervjuet Paul Steward Hutchinsons nærmeste familie, fremkom det at han hadde hatt et tilsynelatende vanntett alibi:
Paul Steward Hutchinson hadde vært innlagt på sykehus for kreftbehandling drapskvelden, noe Hutchinson og familien også hadde oppgitt overfor politibetjenter som drev med dør-til-dør-utspørring i nærområdet i tiden etter drapet 25 år tidligere.
Men cold case-etterforskerne fikk tak i pasientjournaler som viste at Hutchinson aldri hadde hatt kreft. Det hele hadde vært et spill nettopp for å skaffe seg alibi, konkluderte etterforskerne.
− Han hadde til og med barbert vekk deler av håret sitt så folk skulle tro han hadde kreft, sa cold case-etterforsker Kevin Flint.
Paul Steward Hutchinson forsøkte også å legge skylden for drapet på sin nylig avdøde bror.
− En DNA-prøve viste at broren ikke kunne ha vært drapsmannen, sa Flint.
− Den mannen løy om alt.
Brevtabben
Drøye to uker inn i drapsetterforskningen, 17. november 1983, dukket et anonymt brev opp hos etterforskerne. Her fremkom informasjon om drapet, som ikke var blitt offentliggjort.
− Gjerningsmannen måtte derfor ha skrevet brevet, sa cold case-etterforsker og overbetjent i Nottinghamshire-politiet Kevin Flint til «Nightmare In Suburbia».
I brevet hadde drapsmannen følgende beskjed til etterforskerne: «dere vil aldri fange meg».
Lenge så han ut til å få rett.
Men drapsmannen hadde gjort en tabbe.
− Han hadde etterlatt et fingeravtrykk på brevet.
Paul Steward Hutchinsons fingeravtrykk ble en viktig del av bevisførselen mot ham under den senere rettssaken.
Kilder: Wikipedia, bbc.com, «Nightmare In Suburbia» – Absolute Crime, Daily Mail, police-life.co.uk, The Guardian, The Nottingham Post, «My Killer's Big Mistake: Catching Colette Aram's Killer».
