Hvorfor er jeg så misunnelig på mine to søsken?

Jeg er yngst av tre søsken og har hele livet kjempet med søskensjalusi. I dag er jeg 58 år, og likevel føler jeg fortsatt at jeg lever i skyggen av mine to eldre søsken.

Mine foreldre var i slutten av 30-årene da jeg kom til verden som attpåklatt. På det tidspunktet var mine eldre søsken i full gang med ungdomslivet sitt. De var begge svært sosiale og aktivt anlagt, de var også begavede og ambisiøse, og begge to har fått en stor karriere. 

De er mer jevnaldrende med hverandre enn med meg, så kanskje også derfor har de alltid vært veldig knyttet til hverandre, mens jeg liksom har falt utenfor.

Jeg vil nok også beskrive meg selv som litt av en motsetning til dem; jeg er den stille typen og innadvendt. Jeg klarte meg fint på skolen og endte med å utdanne meg til lærer. 

Det har jeg vært glad for, men utdanningsmessig er jeg langt fra dem.

Jeg er gift, mor til to barn, og synes egentlig selv at jeg har et godt liv. Likevel sliter jeg fortsatt med misunnelsen og en følelse av ikke å være god nok. Den dukker selvfølgelig opp når jeg er sammen med søsknene mine, men den tar dessverre også mye plass generelt. 

Jeg er lei av min mindreverdighetsfølelse, så hvordan kan jeg få bukt med den?

Vibeke Dorph råder til å fokusere på det hun nå en gang har

Misunnelse og mindreverdighetsfølelse oppstår gjerne når vi sløser bort den gode tiden vår på å stirre oss blinde på andre i stedet for å fokusere på oss selv og det gode livet vi har fått, som dem vi nå en gang er. 

Du som piner og plager deg selv ved hele tiden å sette deg i skyggen av dine to søsken. De er de «riktige» som gjør det «riktige», og fordi du ikke er og lever som dem, så er både du og måten du lever på «feil». 

Det er synd, men også helt forståelig at du har det slik. For du har jo vokst opp som attpåklatt med to eldre, energiske og tilsynelatende suksessrike søsken, som dessuten har vært svært knyttet til hverandre. 

Du har derfor nærmest fått misunnelsen inn med morsmelken, fordi du alltid har kunnet speile deg i dem og da sett ditt eget speilbilde som bleknet fordi du ikke var som dem.

Du er bare ikke dem, du er heller ikke en to meter høy fotomodell eller dronningen av Saba, du er deg, og du bør øve deg litt mer på å være nettopp det og sette pris på det. Du er litt stille, skriver du. Du trives i ditt eget deilige selskap, med barna dine og mannen din – det er da litt av et rike du er i besittelse av.

Hold fokus på det, og la de egenskapene du nå en gang har vokse, og bruk dem med mot. Gjør du det, vil du komme til å hvile i deg selv, og da vil alt det andre gjør og kan, ta langt mindre plass. 

For det er bortkastet tid å sitte og stirre misunnelig på naboens grønne gressplen og store hus, når vi nå en gang har vårt eget lille palass å ta vare på og passe.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.