KRISEPSYKOLOGENES RÅD:
Slik snakker du med barna om koronaviruset
– Det er urettferdig at barn skal gå rundt og være mye reddere enn oss voksne.
Denne veilederen er opprinnelig publisert på krisepsykologi.no.
Både i forbindelse med Ebolaepidemien og Fugleinfluensaen for noen år tilbake laget vi noen enkle veiledere til lærere og foreldre om hvordan barn kunne møtes og følges opp på nyhetsbildet som var massivt.
Problemstillingen aktualiseres nå i forbindelse med Coronaviruset (COVID-19).
Vi har sammenstilt hva vi skrev da i noen forslag til håndtering av den nye situasjonen. Nå har viruset kommet til Norge og flere europeiske land, inkludert naboland, må håndtere smittede og mennesker som kommer fra land hvor viruset brer seg.
Det betyr at barn i Norge kan ha nære slektninger og venner som oppholder seg der mennesker er smittet eller kan være utsatte for smitte.
Om forfatterne
Denne veilederen er opprinnelig publisert på krisepsykologi.no - nettsiden til Klinikk for krisepsykologi AS.
Veilederen er skrevet av psykologiprofessor Atle Dyregrov og psykologspesialist Magne Raundalen. Begge har lang erfaring med krisepsykologi og krisehåndtering.
Lærere kan få vite om så er tilfelle, for eksempel ved å spørre i klassen. Ikke fordi de trenger sær-behandling, men fordi de blant annet kan være nyttige informanter.
Tilstedeværelse av elever fra land som er sterkt rammet kan også kreve høyere oppmerksomhetsnivå og grundigere samtaler i klassen.
Til lærere og foreldre
Coronaepidemien er erklært som en internasjonal folkehelsekrise av Verdens Helseorganisasjon.
Viruset er kommet til Norge og mange europeiske land. Situasjonen omtales så mye i alle mediekanaler at vi anbefaler at lærere må adressere den i klasserommet og foreldre i hjemmet.
Når myndighetene advarer mot at mange kan få viruset, når bedrifter pålegger selv-isolasjon av ansatte som kommer fra land med smitteutbrudd, når flere land henter hjem sine innbyggere, stenger sine grenser, og flyselskapene stopper flygninger, og hele samfunn isoleres, så er det ikke rart at frykten flytter inn hos mange her i nord.
Da må barn tas på alvor, fakta formidles og deres tanker og fantasier om sykdommen møtes av voksne, både lærere og foreldre.
Den frykt som sykdommen skaper ligner på frykten for tidligere smittsomme sykdommer som svineinfluensa og fugleinfluensa. Foreløpig vet ikke ekspertene nok. Viruset har overlapp med SARS-viruset (Severe Acute Respiratory Syndrome) som skapte en epidemi i 2003 og de håper at det betyr at også nå vil det være mindre smittefare fra de med lette og moderate symptomer, slik at et stort antall smittede gjør at helsepersonell kan konsentrere seg om de alvorlige tilfellene.
Mange søker opp sykehus og helseinstitusjoner, slik at legene er redde for spredning, og helsepersonell som arbeider med de syke kommer i risikogruppen. Selv om smittefaren ikke er avklart, smitter frykt lett.
Helsemyndigheter og ulike lands ledere gjør sitt beste for å spre informasjon om sykdommen og sykdomstiltak, men frykten sprer seg i befolkningen når stadig flere land får tilfeller.
Når helsemyndighetene planlegger håndtering av smittsomme sykdommer, er det jobben deres å tenke verst mulig. Det er strategisk å planlegge ut fra verst tenkelige utfall og de må planlegge for å stoppe epidemien ved våre grenser. De kan heller ikke underslå at sykdommen er farlig, selv om smittefare er lav.
Men fordi vi er ukjent med håndtering av en slik fare, er det usikkerhet til stede, noe som øker frykten hos mange.
Frykten vil øke når flere blir smittet og dør, spesielt når det skjer nært oss. Dødsfall vil sikkert skje i Norge også, slik tilfelle er hvert år i influensasesongen. Med flere tiltak øker frykten, fordi tiltak signaliserer fare som et slags «emosjonelt signal».
FHI: Her finner du noen fakta om Coronaviruset
Under følger noen fakta om sykdommen. Økende alder gir økende behov for detaljert informasjon for å forstå.
Fakta du kan formidle til barn:
- Utbruddet av det som kalles Coronavirus kan gi luftveisinfeksjon hos mennesker. For mange gir det mild sykdom, men dødstallene har på verdensbasis steget. Det antas at smitten opprinnelig kommer fra dyr, men det kan smitte mellom mennesker.
- Det startet i en storby i Kina (Wuhan) i desember 2019, men sykdomstilfeller er rapportert i mange land, både i Norge og Europa.
- Det er foreløpig lite som vites om sykdommen, så nå arbeider mange leger og annet personell for å lære mer om sykdommen. Da kan de mer effektivt begrense smitte. De spørsmål de blant annet stiller seg er:
- Hvor kommer viruset fra?
- Hvordan sprer det seg?
- Kan noen som ikke (enda) viser tegn til sykdom smitte andre selv om de ikke er syke?
- Hvem blir syke og hvor syke blir de?
- Hvordan kan de best behandles?
- Som med alle infeksjoner så er det viktig med god håndhygiene, med håndvask med såpe og vann – eller med Antibac eller lignende.
- Foreløpig finnes det ingen vaksine eller forebyggende medisin mot sykdommen.
- På Helsenorge.no og Folkehelseinstituttet sine nettsider oppdateres informasjon om sykdommen.
Siden viruset sprer seg over hele verden vil dette bli svært mye omtalt i aviser, på TV og Internett.
Det er viktig å huske at barn leser avisenes forsider, de er aktive på Internett og de snakker med hverandre om hva de ser og leser. Dramatiske oppslag skaper nysgjerrighet. Vi kan ikke beskytte eller hindre barna å få med seg hva som skjer.
Selv små barn fra 6-7-årsalderen kan lese nok til at de får med seg at viruset kan være farlig, og at det derfor er veldig skummelt. Bilder og reportasjer, f.eks. fra sykehus eller fra stengte byer, skoler eller isolerte skip kan virke skremmende og må forklares for barn.
Det hjelper ikke barna at informasjonen nyanseres i reportasjer, den informasjonen er det kanskje bare voksne som leser. Barn tar inn mye informasjon, uten at de nødvendigvis får voksen støtte til å tolke denne.
Barna trenger voksen ryddehjelp slik at misforståelser kan ryddes bort, og slik at de kan forstå det som skjer. Vårt mål med å forklare barna om Coronavirus er at de skal bli tryggere enn det mye av informasjonen de tar til seg skulle tilsi.
Det er urettferdig at barn skal gå rundt å være mye reddere enn oss voksne hvis de ikke trenger å være det.
For eksempel er det vanskelig for barn å forstå avstander. Når de hører om mange døde i Kina, så skjønner de ikke hvor langt borte det er.
Litt eldre barn skjønner at når det er mange i Italia som er smittet, så rykker alt nærmere. Det gjør det i aller høyeste grad når de hører at noen fra Norge er smittet.
Barn kjenner heller ikke til hva beredskap eller karantene er. Når norske myndigheter sier de er forberedt må det forklares for barn og det samme om de hører at innbyggerne i en by eller passasjerene på et turistskip holdes i karantene.
Vi anbefaler lærere i barneskolen om å sette situasjonen på dagsordenen.
Vårt perspektiv er: Elevene skal trygges og de kan lære noe. Vi anbefaler at du som lærer sjekker hva barna har fått med seg, slik at du kan korrigere mulige feiloppfatninger og gi dem en begripelig forklaring som de kan bygge videre på. Gi dem også håp: fortell at nå er det svært mange som jobber for å begrense virus-sykdommen og at mange jobber for å utvikle medisiner som kan helbrede sykdommen.
Vi anbefaler at to lærere på skolen får ansvaret for å følge ekstra godt med i nyhetene og informere de andre lærerne om hva som skjer fremover.
Kanskje kan skolen utforme et informasjonsbrev som sendes til foresatte med konkret melding om hva som blir sagt og tatt opp på skolen om Coronaviruset.
Les også: Ekspertens beste råd for å hindre smitte
Hva vi kan si til barna?
Hva er Coronavirus?
Du har kanskje hørt på nyhetene, lest i avisene eller på Internett, eller hørt noen snakke om Coronavirus. Akkurat nå er det mye om dette i avisene og på TV. Jeg skal nå fortelle deg/dere detaljert om hva dette er og hvorfor så mange snakker om det nå.
Det startet i Kina der flere personer ble smittet av sykdommen. De tror at den først smittet fra dyr til mennesker, men vi vet ikke hvordan de første menneskene ble smittet. Fordi sykdommen smitter gjennom kontakt mellom mennesker og mange ikke visste om hvordan den smittet, fikk flere sykdommen.
Sykdommen sprer seg bare gjennom kontakt fra en syk til en frisk, gjennom håndkontakt eller ved at en frisk person kommer i kontakt med kroppsvæske fra den syke. Kroppsvæske er spytt, svette, blod, oppkast, urin (tiss), avføring (bæsj).
Det er et så nytt virus at leger og annet helsepersonell enda ikke vet nok om sykdommen. Derfor er det mange som arbeider med å finne ut mer, slik at det kan lages vaksine som beskytter mot viruset. Akkurat nå finnes det ikke noen vaksine.
De som blir syke får det som kalles en lufveisinfeksjon, de hoster og kan få lungebetennelse. Noen får lette plager (symptomer) andre alvorlige. Det er også flere som har blitt så syke at de er døde av sykdommen.
Både i Kina og andre land arbeider de hardt for å begrense at mennesker blir smittet. De har for eksempel isolert en by med mange millioner mennesker, slik at de som bor der ikke skal reise ut av byen og smitte andre.
Det er selvfølgelig skummelt at de ikke vet så mye om sykdommen ennå, men godt å vite at mange arbeider for at de raskt skal lære mer. Så er det bra at de som er sjefer for helsen i hele verden, Verdens Helseorganisasjon (WHO), arbeider med at alle land skal samarbeide godt for at færrest mulig skal bli smittet.
Det er viktig å vite at selv om mange kan bli syke, så er det bare noen få som dør av de som blir syke.
De legene i Norge som arbeider ved Folkehelseinstituttet og som har ansvar for å vokte over helsen i Norge følger godt med. De har planlagt og trent på hva som skal gjøres nå som smitten er kommet til Norge. Det igangsetter sine planer. Disse har de trent på ved store norske sykehus. Fordi de som skal behandle de syke i Norge kan mye og vet hva de skal gjøre, kan de som er sjefene for helse i Norge (de kaller vi helsemyndighetene) berolige oss med at vi som land vil greie dette bra. Voksne synes også sykdommen er skummel og de kan bli urolige. Vi blir urolige fordi med noe så nytt så kan vi aldri vite helt sikkert hva som skjer.
Men allerede nå så sier de at som ved alle infeksjoner så er det viktig med god håndhygiene, med håndvask med såpe og vann – eller med Antibac eller lignende.
Er Coronavirus farlig?
Ja det er farlig, men bare når vi er i kontakt med en syk. Alle de som skal hjelpe de syke vet dette og vil beskytte seg.
De aller fleste som blir smittet får ikke alvorlige symptomer, men vi må si at sykdommen er farlig fordi noen dør. Men, det gjør det hvert år av lungebetennelse ellers også. Men heldigvis veldig, veldig få. Helsepersonell som møter syke pasienter kan bli smittet, men de er forsiktige for å unngå dette.
Fra tidligere utbrudd av smittsomme sykdommer har de lært å være nøye med å beskytte seg, så derfor er det sjelden at helsepersonell blir smittet. De som bare er litt syke blir bedt om å holde seg hjemme og ikke oppsøke legevakt eller sykehus fordi da kan de smitte helsepersonell eller andre som er der.
Det finnes ingen vaksine i dag som hjelper mot Coronavirus. Det vil nok helsepersonell arbeide med å lage.
Hvorfor snakker vi så mye om dette viruset?
Når voksne er så opptatt av dette, så er det fordi det er mange som smittes i land over hele verden.
Alt som er truende for oss og som vi ikke vet mye om er skummelt og gir oss uro og usikkerhet. Derfor blir det mye reportasjer i media og så gir det mer frykt og uro. Og selv om de som leder vårt helsevesen ikke tror at sykdommen er veldig farlig for Norges befolkning, må de forberede seg på at flere kan få sykdommen.
Hva kan barn gjøre?
Det er de voksne som har ansvaret for å jobbe med sykdommer. Det er på sykehus at de blir tatt vare på og derfor trenger ikke du å bekymre deg.
Om din mamma eller pappa jobber på sykehus eller i helsevesenet, så skal du vite at de er godt forberedt om de skal behandle noen syke der de jobber. Og de som arbeider der vil være nøye med å beskytte seg.
Men det er noen ting du likevel kan gjøre:
- Du skal passe på så du ikke sprer rykter, at du forteller ting som ikke er sant.
- Du må passe på så du ikke skremmer små barn.
- Lek som før og gjør hyggelige ting og forsøk å tenke så lite som mulig på det som skjer.
- Snakk med voksne og be dem å forklare deg hva som skjer og hva som er nytt, om du tenker på sykdommen.
- Tenker du på dette veldig mye så kan du høre med helsesykepleier eller dine foreldre hva du kan gjøre for å tenke mindre. En god metode er å sette av en tid til å tenke på bekymringene (bekymringstid på f.eks. 10 minutter) og om de skulle dukke opp i tankene dine utenom bekymringstiden hver gang si til deg selv «Det skal jeg tenke på i bekymringstiden min». Gjør du dette hver gang vil det etter hvert skje automatisk.
Til førskolelæreren
Barn er forskere, de hører, ser, leser og trekker sine konklusjoner. De er faktisk forskere på en ny og annen måte enn for bare ett ti-år siden. Nettet er blitt en del av hverdagslivet. En bestefar fortalte at hans barnebarn på fire år spurte om han hadde lært seg å søke på nettet. Det var en del av familiens dagligliv. Det er absolutt aktuelt å lytte til de største barna i barnehagen, på hva de har «forsket» seg fram til når det gjelder Coronaviruset.
Vi vet at barna i barnehagen ofte får med seg skremmende nyheter. Det kan være bruddstykker fra TV og radio eller de overhører de voksnes samtaler. Ofte er det også eldre søsken eller kamerater som snakker om sykdommen eller forteller videre nyheter, og da gjerne upresist og unyansert.
Barn plukker opp at dette er skremmende, men de mangler forutsetninger for å vurdere i hvilken grad dette angår dem.
Vi anbefaler at det blant de eldste barna i barnehagen tas initiativ til å sjekke ut hva barna har fått med seg. Spør barna om hva som er i nyhetene slik at du kan korrigere feiloppfatninger. Dersom barna ikke viser interesse for temaet er det greit at du lar det ligge – men det vet du først etter at du har sjekket ut hva de tenker på.
De små barna mangler erfaring, derfor kan de bli unødig redde og forvirret. Det kan være nyttig å tenke på at barn trenger knagger fra oss voksne. Hvor de skal henge fra seg. I første omgang kan du tenke at de trenger to. På den første skal de henge fra seg unødig frykt, om det handler mye av det som står i denne «veilederen» vår. På den den andre skal de henge unødvendig forvirring.
Generelle råd for samtale med barn
1. Ikke vente å se – gå for å se
Som voksen for barn skal du aktivt sjekke ut hva barna har fått med seg dersom du tenker at de er unødig uroet av det som skjer. Nyheter fra fjerne strøk kan virke nære når media bringer dem inn i stuen hver dag. Husk at alle aviser har en barneside – det er forsiden. Alle barn som kan lese får den midt i ansiktet fra stativet og fra salongbordet. De verste forsidene skal faktisk ikke ligge der.
2. Barn trenger ryddehjelp
Tenk på hvordan du skal ordlegge deg når barnet ditt har fått med seg forsider i avisen eller nettsider med krigstyper. Når vi ikke kan beskytte dem i mediehverdagen, må vi hjelpe dem å rydde, slik at de kan lagre frykten på et rolig sted i hjernen. Det samme gjelder når det har hendt på hjemmebane. Da bør du først prøve ut det du har tenkt å si sammen med andre voksne.
3. Barn trenger knagger
Gode knagger er ord og begreper som gjør at barnet kan forstå på sitt nivå. Får barnet faste knagger kan de henge fra seg mye unødig frykt og bekymring, og de kan snakke om det som henger der. For små barn kan forsikringer av typen «Jeg er ikke redd, mamma eller pappa kan ikke få sykdommen», «Nå arbeider alle for å stoppe at andre får sykdommen» kan være nødvendige om de har fått dette med seg. Større barn trenger at du forklarer hvorfor du kjenner deg trygg.
Sjekk om barna har spørsmål, og svar ærlig på disse. Vet du ikke svar, så si det, eller si at du skal undersøke. Barn bygger opp sin erfaring gjennom spørsmål og spør ofte om samme ting flere ganger for å få bedre grep om informasjonen.
4. Våre beste voksenforklaringer
Hvis det er sterke følelser i sving, får ikke barna lagret forklaringen skikkelig i hukommelsen. De må få den flere ganger. De blir forvirret dersom det er store variasjoner fra gang til gang. Forklaringene må ikke bli verre etter hvert. Derfor må det verste være med i den første samtalen. «Det er en sykdom som mange i Kina og andre land har blitt syke av og flere er døde. Derfor får ikke de syke være sammen med andre som de kan smitte, og de som skal hjelpe dem må beskytte seg (munnbind, vaske hender, Antibac etc.). Da vil ikke sykdommen så lett kunne spre seg til andre». Barn vil ha, og de fortjener, vår beste voksenversjon.
Fortell dem at det er svært vanskelig å få sykdommen i vårt land og at myndighetene gjør alt de kan for å hindre at noen i Norge skal bli syk, men om det skjer vet leger og sykehus hva de skal gjøre.
5. Åpne for å forstå – lukke for å få fred
Den vanskelige samtalen har som mål at barnet skal forstå og bli roet av å snakke om det. Da må vi forsikre oss om at de virkelig blir det.
Når vi med vår samtale åpner opp for å snakke om det verste, må vi forklare barnet at vi gjør det for at de skal få kontroll over de plagsomme tankene. Det er ikke et mål å fremkalle sterke følelser, det er et mål å dempe de som allerede er der.
6. Hold deg til fakta
Coronaviruset ble først folk i en by i Kina syk av. Siden har det vært syke i flere land, også i Europa. Forskere tror den har smittet fra dyr (flaggermus er ofte nevnt) til mennesker, men de vet ikke sikkert. De tror at sykdommen først smittet fra dyr til mennesker, men senere mellom mennesker. Enda vet legene lite om sykdommen.
7. Hva kan de selv gjøre?
De kan gjøre noe som er viktig for å unngå både forkjølelse og influensa og som også er bra for ikke å få viruset. De kan vaske hendene sine etter å ha vært på toalettet og før de spiser, om de er forkjølet kan de hoste eller pusse nesen i papirlommetørkler (inn mot albuen om de ikke har papirlommetørkle fordi sykdommer slik som influensa og forkjølelse, kan smitte via kroppsvæsker.
Voksne kan også bruke situasjonen til å lære barn om kroppen, fortelle hva som skjer når vi blir syke og hvordan kroppens ulike deler samspiller for at vi skal leve.
Barn som spør om døden må få enkle forklaringer på hva som skjer i kroppen når vi dør; at alle livsfunksjoner stopper, at en ikke kan kjenne smerte lengre og at de døde ikke kan komme tilbake.
Denne saken ble første gang publisert 28/02 2020, og sist oppdatert 02/03 2020.
