PTSD etter fødsel
Mette (33) fikk mareritt i våken tilstand etter fødselen
Mette (33) får voldsomme flashbacks, skremmende mareritt og slutter nesten helt å sove etter fødselen, men forstår ikke selv at hun har fått Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
– Graviditeten var helt super. Jeg var i fin form og slapp billig unna alle vondter gjennom hele svangerskapet. Vi gledet oss stort over å skulle bli foreldre for første gang, og var ikke spesielt nervøs for fødselen, forteller Mette Schjelderup.
– Jeg var innforstått med at en fødsel ikke kan planlegges, og jeg var heller ikke redd for smerte. Jeg har brukket en del armer og bein på skikjøring opp igjennom årene, så jeg visste at kroppen min håndterer smerte relativt bra, legger hun til.
Da termindagen endelig kom, var det ingen tegn til fødsel. Det tok både hun og mannen Truls (36) med knusende ro. Fremdeles var Mette i fin form mens dagene gikk, og plutselig var det tid for trivselskontroll ti dager etter termin.
– På fødeklinikken ble vi tatt i mot av en rolig og hyggelig lege som forsikret oss om at alt var bra. Barnet i magen hadde det fint, så her var det ingen grunn til å foreta seg noe. Hun smilte og ba meg gå hjem og ta et bad og slappe av, så ville fødselen starte når kroppen var klar for det, sier Mette.
En anspent stemning
Etter en strålende helg var det mandag morgen tid for ny trivselskontroll, tretten dager etter termin. Da snudde plutselig alt. Mette og Truls ble møtt av en alvorlig lege med en stram bekymringsrynke i pannen. Hun lurte på hvorfor i alle dager Mette ikke hadde blitt satt i gang enda. Det var nemlig ikke bra å gå så langt over termin, visste de ikke det?
– Plutselig var stemningen i rommet veldig anspent. Ultralydundersøkelsen ble gjennomført i stillhet. Etter undersøkelsen sa hun at det så ut til at babyen hadde det bra, men at såpass langt på overtid kunne komplikasjoner oppstå veldig fort.
Mette ble registrert for igangsetting neste morgen, og fikk beskjed om å gå hjem og følge nøye med og kjenne ofte etter liv i magen.
– Vi dro hjem med bange anelser, og naturlig nok sov ingen av oss noe den natten. Hele tiden lå jeg og kjente etter liv i magen. Neste morgen møtte vi opp på sykehuset, slitne men spente, sier Mette stille.
Kroppen i krampe
Mette settes i gang, og Truls blir sendt hjem for å hvile. Selv får hun nok en søvnløs natt. Neste morgen viser det seg at hun heldigvis har hatt god effekt av igangsettingen. Dagen tilbringes traskende rundt i korridorene, mens de sammen puster seg gjennom de økende riene som stadig tiltar utover ettermiddagen.
– Plutselig kommer en jordmor og forteller at det er en ledig fødestue, og det er bestemt at vannet skal tas for å starte fødselen. Vi stusset, for det var jo motstridende med informasjonen vi hadde fått hele dagen. Men man stoler jo på avgjørelsene som tas, så vi fulgte med.
Vannet blir tatt, riene øker kraftig, og så må jordmor plutselig løpe. Noen andre og mer kritiske fødsler krever kapasiteten. Mette legges i en seng med overvåkningsutstyr, selv om kroppen har en sterk trang til å stå oppreist og bevege seg. Det stritter i mot alle instinkter, og hun føler seg fastbundet. Så følte Mette at hun mistet kontrollen.
– Kroppen min sto i krampe i sengen, helt stiv som en stokk. Brystet ble klemt sammen og jeg fikk ikke puste. Truls gjorde sitt beste for å hjelpe, men jeg hadde null kontroll på kroppen og klarte ikke å snakke. Jeg skjønte at dette kommer ikke til å gå, dette er ikke en fødsel.
– Det føltes jo som om indre organer sprakk. Jeg forstod at noe er galt, men ingen har kontroll på hva som skjer. Det var en utrolig skummel situasjon, og vi ante ikke hvordan det gikk med babyen i magen.
Les også: Sju råd til deg som har fødselsangst
Drar i nødsnoren
Heldigvis forstår Truls raskt alvoret. Han drar i nødsnoren, og løper ut i korridoren for å finne hjelp. Mette kan ikke ha ligget der mer enn et minutt eller to helt alene, men det var lenge nok til å kjenne på en overveldende redsel.
– Det er i grunnen en ganske paradoksal følelse å ligge i en seng på landets største sykehus, og tenke at nå blir jeg kvalt og det er ingen som ser hva som skjer.
Så kommer Truls og en ny jordmor løpende inn. Hun går rett bort til Mette, tar hånden hennes og sier: Jeg ser at noe er galt, og jeg vet ikke hva. Men nå er jeg her, og jeg skal ikke gå fra deg. Dette skal gå bra.
– De ordene var magiske. Hun tok kontroll over situasjonen og ga oss trygghet. Jeg fikk epidural som roet riene nok til at jeg klarte å puste igjen, forteller Mette.
Uendelig lettelse
Etter det husker hun bare bruddstykker. De neste syv timene er et smertehelvete. Babyens hode har satt seg mer eller mindre på tvers, og kommer seg ikke ut av fødselskanalen. Mette får epidural, og det gjøres mange forsøk på å snu babyen i magen. Likevel vedvarer smertene, og babyen kommer ikke ut.
– Jeg hørte noen si: ”Barnet må ut NÅ”. Jeg skjønte jo hva det betød, og på det tidspunktet var jeg så utmattet at jeg bare ble lettet. Jeg tenkte at nå får de i alle fall babyen ut.
Så kom den klisjéaktige scenen hvor man ser lys som flakker forbi i taket, før man plutselig ligger på et operasjonsbord, omringet av grønnkledde folk.
– Så var det som om en glidelås ble åpnet på tvers av magen, og noe stort ble løftet ut. Jeg husker det kraftige vrælet, og den uendelige lettelsen.
Les også: Jennifer fikk tvillinger – med to ulike pappaer!
Som en film i hodet
I tiden rett etter fødsel var Mette mest av alt bare lettet over å ha overlevd fødselen, og lettet over at det hadde gått så bra med den lille jenta deres.
Det viste seg at det aldri var snakk om livsfare under fødselen, men opplevelsen hadde allikevel blitt intens og skremmende. Mette følte at hun manglet informasjon og trygghet når det oppstod en dramatisk situasjon. Selv om alt gikk bra med mor og barn til slutt, hadde denne opplevelsen merket henne mer enn hun forstod selv.
De første ukene hjemme var intense, men fine. Fødselen orket hun verken tenke på eller snakke om, så hele greien ble bare skjøvet langt bak i hodet. Etter noen uker kom de første tegnene på at noe skurret.
– Når noen nevnte ordet fødsel, så låste det seg fullstendig i brystet og jeg fikk en følelse av panikk. Jeg ville ikke høre om andres fødselsopplevelser, og jeg ville i alle fall ikke snakke om min egen.
– Men som nybakt mamma så blir det jo ofte et tema. Da klarte jeg bare å si at det var veldig vanskelig. Og når jeg fikk spørsmål om hva som var vanskelig, så gikk det helt i ball med masse detaljer og overveldende følelser, sier Mette åpenhjertig.
Les også: Graviditet og koronavirus: – Gravide vil alltid være redde for barnet i magen, og spesielt nå
Fødsel på repeat
Først etter nesten fem måneder melder de mer alvorlige symptomene seg. Natt etter natt går fødselen på repeat i hodet. Mette vekkes av voldsomme mareritt. Ofte var det ikke ikke noen sammenheng som gav mening, bare en stor floke av masse vonde øyeblikk og følelser.
– Det var redsel, kaos, følelsen av å være bundet fast, fanget i en farlig situasjon som jeg ikke klarte å komme meg ut av. De nettene jeg klarte å sove uten mareritt, ble jeg vekket av barneskrik fra jenta vår som hadde mye mageknip og måtte bysses og bæres. Det ble en ond sirkel.
Etter hvert ble nettene såpass slitsomme at hun i økende grad unngikk å sove. Time etter time kunne hun traske rundt i stuen med datteren på brystet mens hun selv så på Netflix og bare prøvde å skru av hodet. Så begynte marerittene å melde seg i våken tilstand også.
– Plutselig flashbacks kunne komme når som helst. Når jeg satt på t-banen eller når jeg var ute på trilletur. Det var både flaut og skremmende at jeg plutselig mistet så kontroll over følelsene mine. Samtidig håpet jeg jo fremdeles på at dette skulle gå over. Jeg forsto ikk selv at jeg burde søke hjelp.
Sinne og frustrasjon
Etter syv måneder innser Mette at dette ikke kommer til å gå over av seg selv. Mareritt og flashbacks blir stadig mer intense, og hun er konstant sliten og underernært på søvn.
SYMPTOMER PÅ PTSD ETTER FØDSEL KAN VÆRE
- Gjentatte invaderende og ukontrollerbare gjenopplevelser av fødselen/traumet (eller det som var traumatisk rett før, under eller etter fødsel).
- Gjenopplevelsene kommer som mareritt, drømmer, minner og flashbacks fra fødselen; det kan være som en indre film fra fødselen, som ikke kan skrus av.
- Minnene trigges lett av noe som assosieres med traumet, som steder, personer, lyder, lukter eller ting.
- Kroppen går i alarmberedskap, trigget av gjenopplevelsene. Dette gir et voldsomt fysisk og psykisk ubehag selv om det er falsk alarm.
- Kvinnen prøver å unngå slike triggere, som for eksempel sykehuset, ting eller personer hun forbinder med fødselen. I noen tilfeller kan det være spedbarnet som trigger gjenopplevelsen og dermed unngås. Unngåelsen kan også være at kvinnen ikke klarer seksuell kontakt eller å bli gravid igjen.
- Hun kan være i en konstant alarmberedskap/kriseberedskap som gir hyperaktivering i kroppen, og blir veldig på vakt, skvetter lett og får ofte søvnvansker fordi kroppen er i beredskap.
- Alt dette kan føre til en fysisk og psykisk nummenhet, til følelsesmessig avflatning og distansering fra andre mennesker.
- Hun kan få konsentrasjonsvansker, føle seg utenfor seg selv, bli sint og irritabel.
Kilde: Maren Kongelstad, psykolog med videreutdanning i graviditet-fødsel-og barseltid, samt doula
– Samtidig hadde jeg fått en økende følelse av bitterhet: Hvorfor hadde dette skjedd med meg, hvorfor hadde de ødelagt fødselen min og hvorfor var jeg overlatt til å håndtere ettervirkningene i ensomhet?
– Jeg kjente på mye sinne og frustrasjon, uten å klare å sette fingeren på hva eller hvem jeg egentlig var sint på. Jeg merket selv at jeg endret meg fra å være en ellers fornøyd og positiv person, til å bli negativ og nedstemt. Det føltes så urettferdig, og det gjorde meg enda mer frustrert at jeg ikke forstod hvordan jeg skulle komme meg ut av det.
Den tøffe situasjonen gjorde at den lille familien ble enda mer sammensveiset. Mette beskriver det som at de på en måte gikk inn i en overlevelsesmodus hvor de skjønte at nå må vi bare stå sammen og gjøre så godt vi kan for å overleve dette.
– Hverdagen var som en berg- og dalbane. Det var store kontraster mellom fine øyeblikk av ro og følelse av kjærlighet og mestring, til dager som føltes fullstendig uoverkommelige.
– Å ta vare på et lite barn er en fulltidsjobb, man kan ikke bare trekke dynen over hodet de dagene man er helt desperat etter søvn og hvile. Man må stå opp til alle døgnets tider og ta vare på et annet menneske, selv om man egentlig har mer enn nok med å ta vare på seg selv.
Den nødvendige hjelpen
Mette fikk til slutt hjelp til å komme videre, men veien dit var unødvendig kronglete og lang. Helsestasjonen hun tilhørte hadde ikke noe tilbud om psykolog på det tidspunktet, og hun ble heller ikke opplyst om at helsestasjonen kunne henvise videre.
– Jeg gikk derfor til fastlegen, som viste seg å ikke ha noe kunnskap eller forståelse for at en fødsel kan oppleves traumatisk. Jeg satt der og gråt med datteren min på fanget, og ba om å få snakke med noen for å bearbeide opplevelsen. Da tilbød han meg å booke en ny time for å prate med ham i 15 minutter uken etter.
Distriktspsykiatrisk senter (DPS) var det som skulle vise seg å bli redningen. Her fikk Mette en fantastisk terapeut. I løpet av den første timen sprakk boblen, og for første gang klarte hun å fortelle om fødselen.
– Hun hjalp meg til å forstå min egen reaksjon, og at jeg ikke var alene om å føle det sånn. Så tok vi tak i opplevelsen, steg for steg, og hun ga meg verktøy for å håndtere marerittene og de vanskelige følelsene.
Da terapeuten først nevnte posttraumatisk stress som diagnose, ble Mette veldig overrasket. Hun visste veldig lite om hva Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) var, og ante ikke at det var det hun hadde.
– Men da jeg leste mer om det, så innså jeg jo at veldig mye stemte, og det ga også håp om å få den behandlingen jeg trengte. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å få sove bedre om nettene, og få mer kontroll over følelsene. Gradvis begynte jeg også å gi slipp på sinnet, og finne tilbake til meg selv.
Å tørre å gå igjennom en ny fødsel er det modigste Mette har gjort, men den neste fødselen ble en helt annerledes og fin opplevelse. I dag er hun tobarnsmamma til Tinde (4) og Våge (6 mnd). Hun er også medlem i Landsforeningen 1001 dager (www.landsforeningen1001dager.no) der hun bidrar til å sette fokus på psykisk helse etter fødsel.
Tips hvis du mistenker PTSD
- Forebygging er viktigst; god støtte og oppfølging i graviditet og fødsel bidrar til en god fødselsopplevelse, og forebygger dermed fødselstraumer.
- Var fødselen en vond opplevelse, snakk om den med jordmor, spør om det du lurer på, prøv å få en forståelse av sammenhengen i fødselen, del dine tanker, følelser og opplevelser.
- Søk eventuelt profesjonell hjelp for å forebygge at den traumatiske opplevelsen blir sittende og utvikler seg til PTSD.
- Skriv gjerne ned fødselsfortellingen, og snakk med andre om den – men det er viktig at det er noen som evner å anerkjenne opplevelsene.
- Få hjelp og avlastning for å få nok søvn etter fødsel. Søvnen hjelper også i bearbeidelsen av fødselen og restituerer nervesystemet.
- Ved symptomer på PTSD – ikke vent med å søke profesjonell hjelp, som tar det på alvor og har kompetanse på traumebehandling og fødsel.
- Vær åpen med de nærmeste. Gi de eventuelt informasjon om PTSD, slik at alle rundt deg kan støtte, hjelpe og avlaste.
- Det er godt hvis partner gir uttrykk for at kvinnens tanker og følelser er ok – og er en god støtte.
- Husk at du er en god nok mamma selv om du har en periode med sykdom og trenger hjelp.
- Husk at også partner kan være traumatisert eller ha behov for hjelp og bearbeidelse.
- Ved eventuelt senere graviditeter, søk hjelp i god tid og informer jordmor eller fødeavdeling.
- Å nærme seg de vonde minnene kan ta tid, og bør skje i trygghet og i små steg, slik at du etterhvert ikke lenger unngår det som tidligere trigget en alarmreaksjon.
- Vit at det er god hjelp å få, du er ikke alene om å ha det slik og du får det godt igjen.
Kilde: Maren Kongelstad, psykolog med videreutdanning i graviditet-fødsel-og barseltid, samt doula
Denne saken ble første gang publisert 16/04 2020, og sist oppdatert 17/04 2020.
