Fordeling av arv mellom søsken: – Da kan det gå helt galt

Når den siste av foreldrene i en familie dør, rammes de etterlatte barna av sorg. Selv om de er voksne, har fått barn og kanskje også barnebarn, er de fortsatt sine foreldres datter eller sønn og deres opphav vil alltid representere noe helt spesielt, uansett hvor nært forholdet er i hverdagen.

Det forteller den danske psykologen Søren Braskov, som har vært med på å utrede stridigheter i mange kompliserte arvesaker. 

Han har erfaring med at det kan være spesielt vanskelig å håndtere når døden rammer plutselig. Er moren eller faren veldig gammel eller syk, er et dødsfall mer nådig. 

Men ved et uventet dødsfall kan de etterlatte i større grad komme til å tråkke hverandre alvorlig på tærne når arven skal fordeles, fordi de er så rystet at de mangler mentalt overskudd. 

Kan splitte familier for alltid

I noen tilfeller er kløften gravd så dypt at familien er splittet for all fremtid.

Braskov sier:

- Å fordele det økonomiske kan være vanskelig nok, men det er langt vanskeligere når det kommer til spesielle ting som for eksempel våre foreldres yndlingsmaleri, som alltid har hengt sentralt i stuen. 

Det betyr mye i familien, men det er bare ett. Så hvem skal ha maleriet?

Når arvingene står i foreldrenes hjem, som kan være deres eget barndomshjem, og skal til å rydde et levd liv bort, tar følelsene ofte styringen over fornuften.

– De etterlatte reagerer typisk på to forskjellige måter, som kan resultere i en konflikt. Den ene parten kan være veldig handlekraftig og vil ha hjemmet ryddet så raskt som mulig, for «nå skal vi videre». Den andre parten har behov for at tingene står lenger, forklarer Braskov.

Tilbake i gamle roller

Begge reaksjonsmåtene kan ifølge Braskov gi tilbakeslag for den handlekraftige personen kaster seg kanskje over det praktiske arbeidet for å unngå å kjenne sorgen, og skiftet kommer til å foregå altfor raskt, mens den «langsomme» kan bli så handlingslammet at skiftet trekker for langt ut, og hun eller han blir hengende i sorgen for lenge.

Skiftet kan vanskeliggjøres ytterligere av at de arveberettigede søsknene glir tilbake i gamle mønstre fra barndommen. Sjalusi kan blusse opp. Ble mine søsken mer bortskjemt enn meg? Elsket mine foreldre mine søsken høyere enn meg?

– Det er sterke følelser, og nå, hvor det ikke er noen foreldre til å styre, kan det gå helt galt, sier Braskov.

Han sier at en eldre søster eller bror, som er lenger fremme i skoene enn de andre, kan komme til å dominere, og en «yngre» kan til gjengjeld trumfe sin vilje gjennom ved å bli sur hvis hun eller han ikke får vasen eller smykket som ønsket.

Braskov har opplevd at noen konflikter først kommer opp til overflaten en stund etter at skiftet er overstått. 

Det kan være hvis den ene arvingen raskt har tatt et kjært minne. Den andre arvingen kan reagere med bebreidelser: «Du kom også bare inn og tok det du ville ha». 

Hensikten har kanskje ikke vært å overkjøre noen, men en usikkerhet i situasjonen. Imidlertid har et uvennskap oppstått, som kan være vanskelig å hele.

Les også:(+) Mine, dine og våre barn – hvem har rett på hva i arveoppgjøret?

Ingen ektefeller

Uenigheter mellom arvingene kan også oppstå når partnere eller ektefeller deltar i skiftet, har Braskov erfart:

- Ektefellen oppfatter kanskje en av de andre arvingene som for dominerende og blander seg derfor med en oppfordring til sin hustru eller mann: «Nå må du altså slå i bordet. Du må markere deg overfor dine søsken».

Men ektefellen kan komme til å skape en unødvendig konflikt.

– Arvingenes forhold til hverandre er tettere og mer tilgivende, derfor vil de oftere ha en forståelse for hvorfor deres søster eller bror ønsker nettopp en spesiell ting. Ektefellen ser på tingene utenfra, sier psykologen, som derfor anbefaler arvinger å holde sine ektefeller helt utenfor skiftet.

– Hvis ektefellen i ettertid har innvendinger, kan arvingen avslutte en diskusjon på denne måten: «Vi har gjort det så godt vi kunne. Det var vanskelig, men vi har snakket oss frem til den beste løsningen».

Les også: (+) Det er lenge til vi besøker min mor på hytta igjen

Snakk sammen før døden

Det viktigste rådet han gir arvinger, er at de skal sette seg sammen på forhånd og nøye snakke gjennom hvordan de vil gripe an delingen av boet.

Det kan være en god idé å ta en samtale med både barn og foreldre, før foreldrene går bort, hvor man avtaler vilkår for delingen av boet.

Det kan være etter dødsfallet, og før det praktiske arbeidet med tømmingen av boet begynner. Eller enda bedre kan møtet eller møtene holdes, og avtalene inngås, før den lengstlevende av foreldrene dør.

– Noen vil kanskje oppfatte denne metoden som kynisk. Men man vet jo at døden kommer, og det er langt enklere å snakke om eventuelle problemer før de oppstår, enn når man senere står midt i dem. Jo bedre man kan forberede seg, jo større er sjansen for at man unngår splittelse i familien, forklarer Braskov.

– Det krever mot, for det er vanskelig å snakke om at man ikke er her lenger.

Hvis foreldrene skriver testament, kan de nevne spesielle arvestykker eller de kan utforme en datert og signert liste. I alle tilfeller får foreldrene i en samtale anledning til å forklare sine ønsker og beslutninger.

Braskov har opplevd at foreldre har blitt så overrasket da et av barna ble veldig lei seg for en beslutning, at de endret testamentet.

– Hvis arvingene finner en beslutning urettferdig, kan de rette vreden mot dem som tok beslutningen, altså foreldrene. Og dermed økes muligheten for at barna bevarer sitt gode forhold. Mange foreldre bekymrer seg for om barna blir uvenner over arven. En samtale kan gi foreldrene trygghet, sier han.

Les også: (+) Våre foreldre etterlot seg ikke noe testamente. Min bror mener han bør arve huset

Rettferdig og ordentlig

Braskov anbefaler at det under samtalen er fokus på følgende: Hvordan får vi en god og ordentlig deling av arven? 

Hvordan gjør vi det mest rettferdig? Utover arvestykkene sin verdi i kroner og øre, skal arvingene sin følelsesmessige tilknytning til tingene også med på dagsordenen.

– Arvingene kan ta en runde, hvor de hver for seg forteller om sine ønsker. 

De skal også snakke om: Hva blir det vanskelige? Og hva gjør vi hvis vi blir uenige? Hvis de har hørt om andre som har klart en skifteprosess godt, kan de undersøke hvordan de gjorde det.

– Det er ingen tvil om at hvis arvingene kan bli enige om en god prosess, er skifteprosessen lettere å håndtere når den blir aktuell, sier Braskov.

Allerede under denne samtalen kan arvingene diskutere: Hva hvis det går i stå? Hvis vi bare ikke kan bli enige?

– De kan på forhånd utpeke en nøytral person som skal hjelpe. Enten en profesjonell megler eller en person alle kan bli enige om, anbefaler han.

For hvis man først blir sint og sier ikke så gjennomtenkte ting, og en annen blir dypt såret, er det vanskelig å reparere forholdet.

Det skjer at arvinger må gi opp og be en bobestyrer om hjelp. Det er også arvinger som trekker hverandre for retten.

– Hvis saken ender i retten, er familieforholdet ofte ødelagt. Det er vanskelig å gjenopprette, men det kan dog la seg gjøre, sier Braskov.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.