«Dagens foreldre er altfor opptatt av barna sine»

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

«Det er meg, meg, meg – hele tiden», fortalte en lærer. Han siktet til førsteklassingene på skolen der han jobbet. 

«Dagens foreldre er altfor opptatt av barna sine. Det er så stort fokus på å se dem hele tiden. Det fører til at mange barn er utelukkende opptatt av seg selv», erfarte han.

Gjør vi barna selvopptatte?

Tidligere i år skrev Morgenbladet at vi oppdrar en generasjon som ikke tåler motgang og som krever uproporsjonalt mye oppmerksomhet.

 I artikkelen står det blant annet at dagens foreldre tenker at barn ikke skal kjenne på ubehag. Og jeg lurer på: Er det virkelig slik at vår tids foreldre har et fokus – og er foreldre på en måte som gjør barn selvopptatte? 

Jeg sitter som vanlig ikke på fasiten, men stiller gjerne spørsmål og deler noen tanker. 

Les også: 7 grep for å skape robuste barn

Behovene tyter ut

Som EQ-terapeut, og relasjonsskribent og foreldrelivsjournalist i mer enn to tiår, har jeg erfart at både barn og voksne kan bli selvopptatte når kjærlighetstanken deres ikke er tilstrekkelig fylt. 

Mennesker som har lært å elske seg selv, evner i stor grad å sørge for å fylle denne «emosjonelle tanken», som alle mennesker har inni seg. Når kjærlighetstanken er tom, vil derimot behovet for å bli sett, hørt, forstått, tålt og elsket i større grad «tyte ut».

Når det blir mye «meg, meg meg», kan det være et rop om å bli sett fra innsiden. Læreren opplevde at foreldrene hadde for stort fokus på å se barna sine. Jeg tror ikke det er tilfelle. 

Vår egen rolle

Når voksne, enten foreldre eller barnehagelærere/lærere, opplever at barn er selvopptatte, tror jeg det lureste vi kan gjøre er å stille oss noen spørsmål. 

For eksempel: Hva gjør dette barnet med meg? Kanskje er svaret at du blir sliten eller irritert fordi barnet bare er opptatt av seg selv.

Jeg erfarer likevel at det hjelper lite å be barnet «slutte å bare tenke på seg selv». Dersom du ikke selv er forelderen, hjelper det også lite å si til foreldrene at de må grensesette barnet.

Så hva kan vi gjøre? Enten vi er foreldre eller fagpersoner som opplever at barn har stort oppmerksomhetsbehov og vanskeligheter med å ta hensyn til andre, trenger vi å se på vår egen rolle. 

Møter vi barn med irritasjon, oppgitthet eller en holdning om at barnet gjør noe feil, eller «er feil», kommer vi ingen vei. Tvert i mot. 

Les også (+): Min datter hilser ikke på meg mer når vi møtes. Bør jeg gjenoppta kontakten med henne?

Hundre prosent ansvar

Vår oppgave som voksne er å finne ut hva barnet trenger. Og som vanlig når jeg blir bedt om å gi råd, er svaret at det heller ikke denne gang finnes noen quick fix. 

Barn som «hele tiden er opptatt av meg, meg, meg», slik læreren beskrev det, trenger voksne som våger å være nære og tett på.

De trenger voksne som har tid, gidder og som evner å undre seg over hva barna strever med. For noe er det.

 I relasjonen til barn har vi voksne hundre prosent ansvar for kvaliteten på relasjonen. Vi kan ikke skylde på barnet selv. Vi evner heller ikke selv å få en bedre relasjon til barnet, dersom vi skylder på at barnets foreldre ikke gjør jobben sin.

Vel, enten du er forelder, eller har en annen relasjon til et barn du opplever har en lite hensiktsmessig måte å være på, så stopp opp litt! Ta deg tid – og forsøk å forstå hva barnet trenger for å bli mer balansert. 

Nødvendig selvkjærlighet

Jeg vil også si noe om hvor nødvendig jeg opplever at selvkjærlighet er. Noen hevder at selvkjærlighet gjør oss selvopptatte. I mine øyne er det ikke egoistisk å ha selvkjærlighet. 

Å være selvopptatt betyr å være opptatt av seg selv og sine egne behov på en overdreven måte. Selvopptatte mennesker evner ofte ikke å ta hensyn til andre rundt seg.

Jeg erfarer derimot at jo mer selvkjærlighet et barn, eller en voksen, har, desto mindre selvopptatt er vedkommende. 

Kort fortalt er selvkjærlighet å ha omsorg for seg selv. Jeg opplever at barn – og voksne – som har lært egenomsorg, har det bedre med seg selv og er mer tilfredse med tilværelsen.