7 grep for å skape robuste barn
Om barna blir robuste eller ikke, har mye med foreldrene å gjøre. – Det nytter ikke å tøffe barn opp til å bli motstandsdyktige, de må «trygges opp», sier ekspert.
Som forelder ønsker man kun det beste for barna sine, og en av de viktigste arbeidsoppgavene som forelder er å sørge for at barnet blir et trygt lite menneske, med de beste forutsetninger for å takle livets opp- og nedturer.
En ganske enorm jobb med andre ord.
Så hva er det konkret man kan gjøre for at barna skal bli motstandsdyktige og robuste?
– Når man snakker om robuste barn fremstilles det ofte som om det er barnet i seg selv som er født robust. Forskningen viser imidlertid at det faktisk er barnets oppvekstmiljø, altså kvaliteten på relasjonene barnet er omgitt av, som i stor grad påvirker om barnet blir robust eller ei.
Det sier forfatter og forsker ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved UiS, Cecilie Evertsen.
Hun forklarer videre at robusthet likevel er et relativt begrep.
– Vi er alle mer eller mindre sårbare i perioder i livet, men vi kan si at dess flere gode relasjoner et barn er omgitt av, dess større er barnets kapasitet for motstandsdyktighet, utdyper forskeren og legger til:
– Et robust barn er et barn som føler seg trygg. Tryggheten fungerer som en buffer i møte med litt motgang.
Les også: Nye skjermråd: – Gjør dette hvis du ønsker å skape en ekte endring
7 grep for robuste barn
Evertsen har følgende tips til hvordan foreldre kan hjelpe barna sine med å bli robuste og motstandsdyktige.
- Gi barna kjærlighet.
- Sett sunne grenser.
- Forvent ting av barna (ting du vet de mestrer).
- Gi barna nye, passende utfordringer med jevne mellomrom.
- Hjelp barna med å regulere følelsene sine (både gode og vonde).
- Skap positivt klima: le, tull og tøys sammen med barnet ditt.
- «Ta» barnet ditt i å gjøre gode ting.
Barn skal ikke takle alt alene
Psykolog i Aleris, Ellisiv Lindanger, mener at det å være robust er en fordel for oss mennesker, fordi hjelper oss å tåle motgang, finne styrkene våre og reise oss igjen etter en nedtur. Hun trekker fram at fordi man alltid vil møte en del nedturer i livet, er det fint å være rustet til å møte dem.
– Samtidig er det et poeng å huske at barn ikke er laget for å tåle eller håndtere så veldig mange ting på egenhånd, vi mennesker er tross alt avhengige av voksne rundt oss i ganske mange år sammenlignet med andre dyrearter. Den robustheten skal utvikles over tid, slik at den forhåpentligvis er nok til stede når de blir voksne og skal klare seg mer selvstendig, sier hun.
Lindanger forklarer at robusthet innebærer motstandsdyktighet og evne til å håndtere stress, ubehag og vanskeligheter.
– Det må ikke forveksles med å være sterk i form av å ikke la seg påvirke, eller å ikke være sårbar eller feilbarlig. Tvert om handler det nok mye om å nettopp tåle egen sårbarhet, svakheter og begrensninger, uten at det blir det eneste som definerer oss. Robusthet er å tåle motgangen, og komme seg gjennom det og videre på en god måte.
Hun tegner et konkret bilde:
– Noen kan tenke på robusthet som «en som aldri faller og slår seg», mens det egentlig i større grad handler om å kunne «falle og slå seg for så å komme seg på beina igjen».
Styrke selvtilitten
Hun understreker at barn trenger hjelp til å lære at det er ok å gjøre feil, tape eller ikke mestre ting på første forsøk.
– Det holder ofte ikke å bare si det, de trenger gjerne å observere det og oppleve det. Vi kan være gode rollemodeller ved å dele egne erfaringer med dette, modellere det i dagliglivet og møte barna med normalisering og aksept når de selv opplever det. Barn idealiserer sine nærmeste omsorgspersoner, og lærer mye av det de observerer hos dem.
Hun sier at barn også kan trenge hjelp til å få speilet styrkene og ressursene sine, og å oppleve at vi liker dem og er glad i dem uavhengig av hvordan de presterer.
Tåle motgang
– Barn trenger også motgang for å kunne lære seg å håndtere denne. Det er ikke noe poeng å gi barn utfordringer eller motgang for motgangens skyld, livet presenterer nok av anledninger til å trene på dette. Vi skal dog være litt forsiktig med å fjerne for mange av disse utfordringene, mener hun, og utdyper:
– Foreldre må sette sunne grenser. De kan fort oppleves som motgang for barna, noe som da blir en ypperlig anledning til å utvise både forståelse og validering uten å gå bort fra de sunne grensene.
Psykologen forklarer at selv om vi er født med tilgang på alle følelser, gjelder ikke det evnen til å forstå dem eller regulere dem.
– Barn lærer det gjennom å observere andre uttrykke og vise følelser, og gjennom hvordan de opplever å bli møtt på egne følelsesuttrykk. Om vi klarer å være nysgjerrige, og dele hvordan vi forstår og tolker dem, blir barna etter hvert klokere på seg selv. Der og da er det regulerende fordi barna ikke blir «overlatt til seg selv» i vonde følelser, og kan oppleve trygghet i å ha voksne som viser at følelser er til å tåle og håndtere, samtidig som det gir verdifull utviklingsstøtte i møte med sosiale ferdigheter og følelsesregulering.
Les også: (+) Vi er lite sammen med andre familier. Er vi unormale? Eksperten svarer
Øv på å gi trøst
Forsker Evertsen er opptatt av at hovedingrediensen for å legge til rette for at barn blir robuste, er god nok omsorg.
– Det er viktig med foreldre som inngår i et samspill der de er emosjonelt tilgjengelige for barna. Der det deles en felles glede over å være sammen, og at barnet på samme tid får erfare at foreldrene kan bære vonde følelser sammen med dem, sier hun.
Forskeren mener foreldre bør øve seg på å være gode på å trøste barnet.
– Det innebærer at de er tilgjengelige både fysisk og emosjonelt, og validerer barnets vonde opplevelse. Det er viktig å ikke definere om det hele var noe å gråte for eller ei, men signalisere at man forsøker å forstå hvordan det oppleves for barnet, slår hun fast.
Dette vil gi grobunn for at barnet opplever at vonde følelser er overkommelige, og at foreldrene er forutsigbare og pålitelige.
– Det vil føre til at barnet blir trygt nok til å ta sunne sjanser, og får et sunt forhold til stressende situasjoner. Å våge å ta sunne sjanser medfører at barnet erfarer mestring i møte med nye utfordringer, og får tro på at utfordringer er til for å løses, sier Evertsen.
Må «trygges opp»
Evertsen er klar på at det er viktig å legge til rette for at barn får utfordringer som er tilpasset barnets modningsnivå.
– Foreldre må slutte å fokusere blindt på hva som er aldersadekvat og heller være så tett på sitt eget barn at de finner balansen mellom hva som blir en for stor, eller for liten, utfordring for barnet i forskjellige perioder i livet, slår hun fast.
Forskeren mener at det handler om å passe på at en gir barnet en passende dose stress, og signalisere at om du er der for å gi støtte hvis situasjonen blir for vanskelig.
– Det nytter altså ikke å tøffe barn opp til å bli motstandsdyktige, de må «trygges opp», sier hun.
Sammen med omsorg og muligheter for å få mestre nye ting, er det også viktig at barnet får erfaring med at foreldrene setter sunne grenser.
– Når en setter grenser på en god måte får barnet øvd seg på at det ikke alltid blir slik de ønsker eller hadde sett for seg. Barn som får erfare at de må forholde seg til rimelige grenser har ofte en styrket sosial kompetanse. Når foreldre setter grenser er det hensiktsmessig at de er tydelige og vennlige på samme tid, råder Evertsen.
Tåler stress bedre
Forskeren forteller at man har sett at barn som erfarer at foreldre er pålitelige og omsorgsfulle tåler stressende situasjoner bedre.
– Vi vet fra forskning at barn som er trygt tilknyttet sine foreldre ofte har en annen stressrespons i møte med motgang, sammenliknet med barn som har en utrygg tilknytning. Det er som om de er tygge nok til å håndtere litt av livets motvind, forklarer hun.
De trygge barna har en kontrollert stressrespons i møte med stressende situasjoner. Kroppen produserer stresshormon, men dette reguleres raskt tilbake til «vanlig» tilstand på grunn av god hjelp fra foreldre eller andre voksne de stoler på.
– Barnets respons står da i stil til trusselen som oppsto. Barn som ikke opplever samme tilhørighet og trygghet kan ha en stressrespons som ikke står i stil til den aktuelle situasjonen. De opplever ofte trusselen mer truende enn den faktisk er. Da risikerer en at kroppen produserer unødvendige mengder stresshormon, forklarer Evertsen.
Hun forklarer at det kan gjøre barnet sårbart dersom denne responsen blir et mønster.
– Disse barna kan få et overaktivert alarmsystem i hjernen. Da kan små utfordringer oppleves som store, og barnet kan raskt føle seg truet i nye situasjoner. Dette er svært uheldig og kan sette begrensninger for en sunn emosjonell, kognitiv og sosial utvikling, slår hun fast.
