Da Cecilie lagde bursdagskake til datteren Solveig, ringte telefonen. Samtalen endret livene deres

– Det har aldri vært noen forskjell på følelsene mine for jentene, men omstendighetene var ulike. Helena kom til oss som fosterbarn. Hun hadde to foreldre fra før, og vi visste ikke om hun ble værende hos oss, sier Cecilie Bakke (47).

Helena (14) var bare syv uker gammel da hun flyttet inn hos Cecilie, Bjørn Terje og Solveig (16), som var to år den gangen.

Bare til låns

Cecilie og hennes daværende ektemann Bjørn Terje var bevisste på å ta imot Helena som om hun var deres eget barn, uavhengig av om foreldrerollen ble permanent eller tidsbegrenset.

– Da jeg fikk Helena i armene, åpnet jeg hjertet på samme måte som da jeg fødte Solveig, sier Cecilie.

Hun føler seg velsignet som har fått lov til å ta vare på to barn på så forskjellige måter.

– Bjørn Terje og jeg hadde mange samtaler om at barn alltid bare er til låns. Det føltes riktig å gi det vi kunne den tiden vi skulle være stedfortredere for de biologiske foreldrene. Etter hvert viste det seg at det beste for henne var å få bli hos oss, og da Helena var fire år, adopterte vi henne.

Barn i foster- og beredskapshjem

Det bor om lag 8500 barn i fosterhjem i Norge. Cirka 3000 av disse bor i familier de kjenner fra før. I tillegg bor det til enhver tid om lag 650 barn i beredskapshjem.

Kilde: Bufdir.no 

Fosterhjem

Da Cecilie sto og laget sjokoladekake til Solveig på toårsdagen, ringte Bufetat. De lurte på om familien kunne ta imot en baby om tre timer. Helena og Solveig har satt seg i sofaen ved siden av moren. Begge smiler. De har hørt historien mange ganger. 

– Pappa var ikke hjemme, så mamma ringte og sa at han måtte kjøpe med seg morsmelkerstatning, bleier og våtservietter hjem. Og bamse-sjokoladekaken til Solveig rant ut i ovnen, forteller Helena. 

Cecilie er utdannet barnevernspedagog og hadde med egne øyne sett behovet for fosterhjem. Etter at Solveig ble unnfanget med prøverør, bestemte hun og Bjørn Terje seg derfor for å bli fosterhjem.

– Gjennom Bufetat ble vi først beredskapshjem. Avtalen var at dersom barnet ikke skulle gjenforenes med foreldrene, ville vi bli fosterhjem sånn at barnet slapp flere flyttinger, sier Cecilie.

De regnet med det ville ta et års tid, men sånn ble det ikke.

– Telefonen fra Bufetat kom tidligere enn forventet, samtidig som barnet var så veldig velkomment, sier Cecilie, som kjente på hvor meningsfylt det var å ta imot et lite barn som trengte henne.

 Samtidig opplevde hun det smertefullt å kjenne på at barnet hadde to foreldre som hadde det vanskelig.

Les også: Marie Lunde var femten år gammel da hun fikk vite om pappas hemmelighet

Alle tre sin baby

– Solveig syntes det var rart. Ikke hadde jeg hatt mage, og ikke hadde vi rukket å snakke med henne. Plutselig var det en ny baby i mammas armer. Hun var ikke forberedt i det hele tatt og likte ikke at jeg bar Helena. Derfor tok Bjørn Terje Helena mye den første dagen. Vi var bevisste på å snakke med Solveig om at det ikke var mamma og pappas baby, men at det var «vår Helena», alle tre sin, helt fra starten, sier Cecilie.

Hun beskriver Solveig og Helena som to like store gaver i livet.

– Å bli fosterforeldre til Helena – og siden adoptivforeldre, medførte en del samtaler Bjørn Terje og jeg ikke måtte ha som foreldre til Solveig. Vi åpnet hjertene våre for Helenas foreldre, og de har blitt en berikelse i livene våre. Jeg er takknemlig for at vi har fått lov til å bli kjent med dem og stolt over at vi har samarbeidet om Helena gjennom alle år, sier Cecilie.

Hjertemamma

– Jeg har alltid kjent dem som laget meg og kjenner dem fortsatt. Jeg har fire foreldre, sier Helena.

– Vi har nærmest blitt som en storfamilie. Når Helena skal treffe de biologiske foreldrene og søsknene, er Solveig stort sett alltid med, sier Cecilie.

Helena har aldri reflektert noe særlig over at hun er adoptert.

– Jeg har alltid visst det, men aldri tenkt at mamma er en annerledes mamma. Mamma er mamma, og jeg er glad for at jeg fikk henne som mamma, fortsetter Helena.

Hun sier hun er takknemlig for at moren jobber med psykisk helse og barn som strever, slik at også hun kan få hjelp når hun trenger det. 

– Jeg husker at jeg pleide å kalle mamma for hjertemamma og den andre mammaen min for magemamma, forteller Helena.

– Så fint. Fant du det på selv?

– Ja! svarer Helena.

– Gjorde du det? spør moren lattermildt.

– Ja, gjorde jeg ikke det? Det var i alle fall jeg som fant på å si magemamma, sier Helena overbevisende.

Solveig kan aldri huske noe annet enn livet med Helena som lillesøster, men fikk en del spørsmål fra andre på barneskolen.

– Noen lurte på hvem Helenas ekte foreldre var. Når noen sa at hun ikke var den ekte søsteren min, ble jeg veldig sint, forteller Solveig.

Les også (+): Bør ikke besteforeldre tilby seg å stå opp med barna når de er på besøk?

Storesøsteren en klippe

Cecilie møter Solveigs blikk og forteller at Helena sa noe veldig fint om henne i bilen tidligere på dagen.

– Hun sa at du alltid har beskyttet og passet på henne på skolen, sier Cecilie.

– Sa du det? spør Solveig og smiler mot lillesøsteren.

Helena nikker.

Solveig husker en gang Helena var sek, syv år gammel og gråt voldsomt på skolefritidsordningen (SFO).

– Jeg ville trøste henne, og Helena ville være hos meg, men de ansatte på SFO skjøv meg bort. De ville ikke at jeg skulle ta meg av det, forteller Solveig, som minnes at det var sårt.

Cecilie forklarer at det var de som hadde bedt de voksne på skolen om å skjerme Solveig fra en for stor omsorgsrolle. Foreldrene var litt bekymret for at den rollen skulle ta for stor plass på skole og SFO. Moren legger hodet på skakke og ser på Solveig.

– Du var alltid så snill. Det handlet om at vi ville beskytte deg, men det var kanskje feilslått, sier hun.

Moren forteller at når Helena har hatt det vanskelig, har Solveig alltid vært klippestødig. Storesøster har vært trygg og støttende i overgangen fra barnehage til skole – og fra barne- til ungdomsskolen, noe Helena bekrefter.

– Helena og jeg er ikke bare søstre. Vi er veldig gode venninner også – og liker mange av de samme tingene. Alt fra shopping og sminke til å dra på turer og gå i badeland sammen, sier Solveig.

Søstrene ser på hverandre og ler. De tenker på det samme, at de kan krangle også.

Eier sin egen historie

Fra Helena var liten, også før hun hadde språk, har foreldrene snakket med henne om hvordan alt henger sammen.

– Vi ville at hun skulle vite – og eie historien om sitt eget liv. Vi ville også forsikre henne om at hun er like høyt elsket av alle de fire foreldrene sine. Det er jo ikke alt jeg som adoptivmor kan gi henne, sier Cecilie.

– Hva er det du ikke kan gi meg? undrer Helena.

– For eksempel det at vi ikke ligner på hverandre, svarer Cecilie.

– Mange sier at Solveig og jeg ligner på hverandre, sier Helena.

Cecilie møter Helenas blikk og smiler varmt.

– Er det noe annet? lurer Helena.

– Noen ting er det bare den biologiske moren din som kan svare på. Husker du den gangen du spurte om du ble født på samme måte som Solveig? spør moren. Helena nikker.

– Da ringte vi henne og fikk vite at du ble født med keisersnitt, sier Cecilie, som mener Helena på mange måter får det beste fra to verdener.

Adopsjon

Som barnevernspedagog og foster- og adoptivmor er Cecilie bevisst på at adopsjon innebærer både smerte og glede.

– I begynnelsen da Helena var hos oss, var det utfordrende for alle. Vi kom inn som en erstatning – og fikk ansvaret for barnet til to foreldre som hadde det vanskelig Jeg er opptatt av at alle som velger å bli fosterforeldre trenger å bære disse utfordringene en stund. Vi må tåle de biologiske foreldrenes frustrasjon og smerte, sier hun.

Cecilie mener ikke at det er grenseløst hva fosterforeldre skal tåle, men sier det er nødvendig å ta innover seg at de biologiske foreldrene er i en krise.

– De har mistet det viktigste de har i kortere eller lengre tid.

Hun legger hun til at det er viktig at barnevernstjenesten gir støtte og veiledning til fosterforeldre.

– Rollen kan være krevende, og da er det viktig å være et team, mener Cecilie.

 Føltes som søsken

Gjennom deler av barndommen til Solveig og Helena har familien fortsatt med å være beredskapshjem. Fem barn har bodd hos dem. 

– Det var et søskenpar som bodde her i ett år. Vi visste de skulle flytte, men siden de var her så lenge, føltes de nesten som søsknene våre, sier Solveig.

Helena nikker og legger til at det var trist da de dro.

– Å være beredskapshjem er et familieprosjekt, sier Cecilie.

Solveig forteller at det er fint å hjelpe til.

– Solveig og Helena er til god hjelp og støtte. Nå som de er større, bidrar de på en annen måte enn før. De har blitt veldig flinke med barn, forteller moren. Søskenparet lærte tidlig at verden ikke er like enkel for alle.

– Jeg opplever at erfaringene har gitt dem noen verdier. Selv om det er krevende når barn vi har blitt glad i drar, sitter de igjen med en følelse av å ha bidratt med noe i andres liv. Jeg opplever at dette har gitt dem større forståelse for andre mennesker, sier Cecilie.

Både Solveig og Helena har lyst til å jobbe med mennesker når de blir voksne.

 Barndommen har påvirket meg mye. Jeg har alltid hatt mange mennesker rundt meg. Nå tar jeg helse- og oppvekstfag på videregående skole og har lyst til å bli lege eller akuttsykepleier, forteller Solveig.

Les også: Katrine har oppdaget en ny trend i barnehagen som kan bli ditt «verste mareritt»

Den viktigste rollen

– Å hjelpe mennesker i krise er utrolig meningsfylt, og jeg er glad i jobben min. Likevel er det ingenting som kan måle seg med å være mamma. Jeg forteller jentene mine hver dag hvor takknemlig jeg er for dem. Mammarollen er den viktigste og beste rollen jeg har i livet, sier Cecilie. 

Tobarnsmoren er opptatt av at gleden skal ha stor plass i livet. 

– Vi forsøker å fylle dagene med opplevelser og latter, sier hun. 

Dessuten har Cecilie alltid vært opptatt av at de skal kunne snakke sammen om alt i livet, noe familiens hverdag preges av.

– Vi har mange spennende samtaler. Når jentene møter utfordringer, snakker vi om det. Jeg håper og tror at de vil komme til meg dersom de møter vansker som synes uoverkommelige også, sier hun. 

Cecilie forsøker å sette seg inn i hvordan døtrene har det.

«Assumption is the mother of all fuckups» er favorittuttrykket hennes. I det ligger det at det er lett å tenke at barna våre tenker og føler som oss, noe de sjelden gjør. 

– Det er satt litt på spissen, men minner meg om at jeg trenger å spørre barna mine om hva de tenker og føler selv. Bare på den måten kan jeg få vite hva de virkelig trenger, sier Cecilie med varmt smil. 

Cecilies eksmann og jentenes pappa, Bjørn Terje, og Bufetat har lest gjennom artikkelen i sin helhet.