Bente ble mobbet gjennom barndommen. 30 år senere, har det skjedd noe fint

Jeg skulle så ønske at jeg var en av de som sa «hei» til Bente i skolegården, sier Sara Langvik Derrick (45). 

– Vi møttes jo på kafé for en tid tilbake, og det var godt å få snakket ut og sagt unnskyld.

Hun tenker tilbake til 1980- og 90-tallet og skolegården på Solvang barneskole og Øyer ungdomsskole, ikke langt fra Lillehammer. 

Bente Bjørnli (45) gikk i parallellklassen, og hun ble mobbet. Og Sara deltok i den store jentegjengen som ikke var aktive mobbere, men som heller ikke tok avstand fra mobbingen. Og som gikk da Bente kom, eller som overså henne til tross for at de var i samme rom.

– Jeg husker ikke alle detaljer, men det var ubehagelig å høre hvordan Bente opplevde meg og de andre barna. Samtidig føltes det riktig. Dette handlet ikke om at Bente gjorde noe galt. Det var ikke hennes feil. Dette handlet om oss andre, sier Sara.

Stygge kallenavn

For Bente startet mobbingen i fjerde klasse etter at hun hadde vært borte fra skolen lenge. Hun var borte de to første månedene av skoleåret i forbindelse med at hun var til utredning for epilepsi. 

Da hun kom tilbake til skolen, var «plassen» hennes blant skolekameratene opptatt. Hun ble ikke lenger inkludert. Fra nå av ble skolehverdagen preget av utenforskap, skjellsord og latterliggjøring.

På barneskolen ble hun kalt «halen», fordi hun alltid hengte seg på de andre. Hun hadde behov for å ha et sted å gjøre av seg i friminuttene, og gikk derfor et par meter bak de forskjellige gjengene. 

– I ettertid har det kommet frem at de tidligere klassekameratene trodde jeg hadde en hjerneskade. Trolig skyldtes det utredningen av epilepsianfallene, forteller Bente.

Bente fikk beskjed om at hun var masete og desperat etter oppmerksomhet. Og det kan hun forstå. For ensomheten førte til at hun hadde et stort behov for å bli sett.

Forsto ikke alvoret

Bente ble aldri bedt i barnebursdager. Hun ble alltid valgt sist når det skulle velges lag i friminuttene og gymtimer. Ingen ville holde henne i hånden i dansetimene.

– Det er jo naturlig at barn hermer etter hverandre. Når noen mobber, henger flere seg på. Det var åpenbart at lærene skjønte hva som foregikk, problemet var at det ikke var noen som gjorde noe for å stoppe det. De voksne var rett og slett ikke der, forteller Bente.

Først i sjette klasse ble det satt i gang tiltak for å hjelpe. En lærer skulle da være sammen med Bente i friminuttene. Men det hjalp heller ikke på situasjonen og årsaken til problemet. Det ble ingen bedring i skolehverdagen. Selv tror hun at skolen ikke hadde kompetanse eller mot til å ta tak i mobbingen.

– Jeg husker jo godt hvem mobberne var, og de kom fra ressurssterke hjem. Kanskje var det vanskelig for skolen å ta tak i det. De tiltakene som ble gjort, fungerte i alle fall ikke, sier hun.

På ungdomsskolen fikk hun et enda styggere kallenavn. De pleide å kalle henne «dyret». Og når de ble oppmerksomme på at Bente var på vei, ble skolegården tømt på et øyeblikk. Det var traumatiske opplevelser.

Les også: Tegn på at barnet ditt mobber

Stygge kallenavn

Selv om det var en kjent sak at Bente ble mobbet på skolen, opplevde hun at de voksne ikke skjønte alvoret i situasjonen. Det ble innkalt til et møte med jentene i klassen der de skulle fortelle henne hvorfor de ikke ville være sammen med henne, slik at Bente kunne endre seg. 

Jentene sa da at det var et problem at hun var så stille. Det var vondt å høre. Og for å ha noe å si etter dette, begynte hun å spørre folk hva klokka var, selv om hun hadde klokke på armen selv. Da ble det feil også.

I niende klasse var det overnattingstur med skolen. Bente delte rom med noen andre jenter, og om kvelden lå de og snakket sammen. En av jentene ba Bente snu seg rundt og legge seg til å sove. De andre ville ikke at hun skulle delta. Det var nok en vond erfaring hun aldri vil glemme.

Tok kontakt etter sårt innlegg på Facebook

Det var noen få barn i skolegården som ikke overså Bente. Den ene var Bård Kloppen (45). Han sa alltid «hei» til Bente da hun gikk forbi. Det ble et lyspunkt i hverdagen hennes. At noen så henne. Anerkjente at hun var der, når hun var som luft for den store og tause majoriteten.

– Det er godt å høre at det hadde betydning for Bente. Det var jo ikke stort, men jeg kan forstå at slike ting betyr mye i en tøff skolehverdag. Det er klart det er en sosial risiko å tørre å være den som står imot, men jeg kan ikke huske at det var noe problem, sier han.

Da Bente i 2014 skrev et innlegg på Facebook om hvordan hun ble behandlet på skolen, tok Bård kontakt. 

– Det var vondt å lese hvordan hun hadde hatt det. Jeg husket ikke så mye av hvordan jeg selv hadde oppført meg mot Bente, så jeg sendte henne en melding der jeg ba om unnskyldning hvis jeg hadde gjort noe vondt mot henne.

Vondt å tenke på

En annen som tok kontakt med Bente i etterkant av at hun sto frem med sin mobbehistorie, var Sara fra parallellklassen. I et rørende innlegg på Facebook, som senere gjengitt i lokalavisen skrev hun disse ordene: 

«Neste år er det 30 år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Min eldste tar fatt på sitt siste år og min yngste begynner på sitt første. Jeg husker ikke så mye av min egen tid på ungdomsskolen. 

Men jeg husker Bente, med det tykke håret, brillene og det forsiktige smilet. Hun som alltid sto alene og som aldri ble invitert. Som gikk alene og uønsket gjennom mesteparten av barne- og ungdomsskolen.» (les hele innlegget i boksen under)

– Bente var en stille og forsiktig jente, og kanskje var hun et lett bytte for mobberne. Hun var nederst på rangstigen uten at det var noe spesielt hun hadde gjort. Det er vondt å tenke på hvor dårlig vi behandlet henne, sier Sara.

De verste og mest aktive mobberne, var jenter. Det var noen få som var aktive mobbere, og disse plaget gjerne flere, selv om hun tror Bente fikk det verst. Det var også noen barn som hengte seg på og som fulgte etter. 

– Også var det den store majoriteten, flokken. Alle som ikke ville stikke seg ut selv, men som heller ikke gjorde noe for å hjelpe. Det er grusomt å tenke tilbake på, sier Sara.

Les også:  I 27 år bærer Camillas mor på hemmeligheten. Så får hun et brev

Et uforbeholdent unnskyld

Hun følte et sterkt behov for å gi Bente en uforbeholden unnskyldning og det var bakgrunnen for at hun skrev innlegget i lokalavisen. 

– Selv om det er vondt å tenke på og innrømme, så er det bra at vi snakker om det nå i voksen alder. Bente var en så snill og høflig jente, men vi ga henne aldri en sjanse. Vi sviktet henne og jeg ønsker å fortelle dette nå, selv om det har gått mange år.

For Bente var det sterkt å lese Saras innlegg i lokalavisen. 

– Jeg leste det sikkert ti ganger, og tårene rant. Det gjorde inntrykk. Det var så godt å vite at hun, på vegne av alle de andre, tok på seg skylden for det som skjedde. Det gjorde inntrykk. 

Bente har hele tiden vært opptatt av at det er lærerne og foreldrene som har ansvaret for barnas oppførsel, ikke barna. 

– Barna må lære å håndtere situasjonene og de voksne må veilede. 

Påført traumer

Bente hadde ikke én eneste venn fra fjerde klasse og helt til frem til hun gikk på videregående. Hun var langt nede og slet med selvmordstanker. 

–  Selvmordstankene startet allerede i tiårsalderen. Det varte så lenge jeg bodde hjemme, forteller hun.

På videregående skole fikk Bente endelig venner. Det var godt å ha noen å være sammen med, samtidig var hun veldig redd for å bli avvist. Hennes største frykt var å bli gående alene igjen.

Hun hadde aldri trodd at hun skulle få kjæreste, men i 1997 møtte hun sin kommende ektemann, Ørving. De ble foreldre i ung alder og har en jente som i dag er 26 år og en gutt som er 22.

– Da jeg fikk barn, fikk jeg en voldsom fødselsdepresjon og de vonde tankene kom tilbake. Jeg tenkte at familien min fikk det bedre om ikke jeg var der, sier hun. 

Bente husker godt da hennes egen datter var 11 år, omtrent samme alder som hun var da mobbingen startet.

– Jeg tenkte da at et barn i den alderen er like lydhør som en voksen og at det absolutt hadde vært mulig å snakke med barna om det den gangen.

Hun har vært redd for at barna skulle oppleve mobbing på skolen, men det har heldigvis gått bra.

Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung

Har blitt ufør

Selv har Bente slitt i mange år på grunn av mobbingen. I voksen alder har hun fått fibromyalgi på grunn av traumene hun ble påført som barn. Hun er uføretrygdet på grunn av kroniske smerter i kroppen, men tar oppdrag som støttekontakt for voksne med ulike utfordringer.

Bente forteller at mobbingen har ødelagt selvbildet hennes. Hun har vært redd for å knytte seg til andre, i frykt for å miste.

– Selv etter tredve års ekteskap, er jeg fremdeles forberedt på at mannen min kan gå fra meg fordi jeg ikke er verd å elske. Jeg har også problemer med å knytte meg til andre. Jeg tenker alltid det verste om jeg selv og jeg tør ikke tro på at noen vil være venn med meg, sier hun.

Vondt å høre

De tenker med gru på at deres barn skulle bli utsatt for noe lignende som Bente opplevde. Det gjør vondt for Bård og Sara å høre hennes fortellinger fra skolegården hjemme i Øyer.

Bård husker den tause majoriteten. At det var et hierarki i skolegården og at Bente var nederst på rangstigen. 

– Jeg tenker at noe av årsaken til at barn mobber, er at de er redde for å havne der selv. Det er vanskelig å aktivt stå imot mobbing, for da kan du risikere å havne i søkelyset selv.

Bård er opptatt av foreldres påvirkning og om hvordan samtalen rundt middagsbordet hjemme er. Vi har alle et ansvar for å være gode mot andre.

– Mobbing er noe det må fokuseres på hele tiden. Det er så vondt som for de barna som rammes, sier han.

Les også: (+) Mange år etterpå, satt Synnøve igjen ansikt til ansikt med mobberne

Var ikke et tema

Både Bård og Sara har den siste tiden snakket med foreldrene sine om temaet. Foreldrene var ikke klar over hva som foregikk i skolegården.

– Dette burde jo blitt tatt opp på foreldremøtene. Det var aldri et tema at Bente ble mobbet, sier Sara.

De voksne snakket nok sammen, men ingen hørte om dette selv om det må ha vært ganske synlig på skolen. Barna måtte håndtere det på sin måte. Alle tre reagerer i dag på at det ikke ble tatt større grep fra skolens side.

– Det er et voksenansvar å sørge for at sånt ikke skjer på skolen. Det var mange muligheter til å ta det opp. 

Det er viktig at vi snakker med barna våre om at sånn kan vi ikke ha det.

– Men på den tiden var det nok slik at barna måtte klare seg mer selv. Vi fikk kanskje ikke veiledning nok og vi var kanskje en litt frittgående generasjon. Jeg har inntrykk av at både skolen og foreldre følger med i større grad i dag, sier Sara og legger til;

– Men så har vi sosiale medier da, der det er vanskeligere å få med seg hva som skjer. Mobbingen er kanskje mer usynlig for oss voksne. Det viktigste jeg gjør nå er å fortelle Bentes historie til mine barn, slik at de kan høre hva slags konsekvenser det kan ha. 

Kommunalsjef: – Nulltoleranse

– Jeg synes det er sterkt å lese om Bente Bjørnli, sier Anne Berit Nomerstad, kommunalsjef for oppvekst, utdanning og kultur i Øyer kommune. Hun understreker at Øyerskolene har nulltoleranse for mobbing, vold, diskriminering og trakassering, og at elevenes egen opplevelse er avgjørende for om miljøet er trygt og godt.

– Alle ansatte har plikt til å følge med, gripe inn og melde fra ved mistanke om at en elev ikke har det bra. Skolen skal undersøke og sette inn tiltak, sier Nomerstad.

Tiltaket Bente forteller om – der medelever skulle si hva som var «feil» med henne – praktiseres ikke lenger.

– Jeg ber om unnskyldning for all urett Bente opplevde i Øyerskolen, sier hun.