Akkurat født

Valgte å være singel mamma: – Man er en føkkings helt!

Jeg gråt. Jeg satt i sofaen i joggebukse, med ultralydbildet i hendene og gråt i strie strømmer.

<b>MAMMAROLLEN:</b> Det var en hel del grining. Men oppturene! Lykken! Det å ha full kontroll, det å kunne bestemme alt til enhver tid.
MAMMAROLLEN: Det var en hel del grining. Men oppturene! Lykken! Det å ha full kontroll, det å kunne bestemme alt til enhver tid. Foto: Privat
Publisert Oppdatert

Tuva Jorfald (41) er i dag mamma til to. Jobber som journalist i NRK, og har gitt ut bøkene «Singelmammas guide» og «Møkkamor». Teksten du kan lese her ble skrevet etter at hun ble mamma til sitt første barn, som hun fikk som eneforsørger.

Teksten er en del av boka «Akkurat Født» av lege Elisabeth Kjølholdt. Boka handler om det som skjer med kroppen i barseltiden. Den inneholder også flere personlige historier om det å være mamma eller pappa i barselperioden.

Jeg gråt. Jeg satt i sofaen i joggebukse, med
ultralydbildet i hendene og gråt i strie strømmer. Riktignok hadde jeg fått mye større pupper. B-cup, minst. Men jeg skulle ikke på byen med stor utringning. Jeg regnet med at jeg antageligvis ikke kom til å få gått på byen overhodet, på veldig lenge. (Kanskje aldri igjen.) Og jeg var helt alene.

Jepp, omtrent sånn startet det. Og litt over et halvt år senere kom min fantastiske lille skatt til verden. Mitt lille gull, min øyesten. Og med henne – en ekstrem angst for å miste henne. En overveldende, uventet angst for å miste dette hjelpeløse lille vesenet som jeg elsket høyere enn jeg visste var mulig. Hun var så liten, hun var så skjør. Verden var så stor. Og jeg var fortsatt helt alene.

NAVNEDAG: Jeg var ekte lykkelig, skriver Tuva. Ekte lykkelig til tross for en ubehagelig overraskelse.
NAVNEDAG: Jeg var ekte lykkelig, skriver Tuva. Ekte lykkelig til tross for en ubehagelig overraskelse. Foto: Privat

Den første natten etter at jeg kom hjem fra
sykehuset med den nyfødte, sov jeg ikke ett sekund. Datteren min hadde ligget i seteleie og var krum som en liten banan, og kunne slett ikke ligge på ryggen som nyfødte skal. De skulle så absolutt ligge på ryggen, hadde jeg fått beskjed om. Ellers kunne de dø i krybbedød.

Sykehuset hadde til og med ikledd henne en body med påskriften «Denne siden opp» på magen, det var ingen tvil. Men min nyklekkede datter rullet over på siden uansett, og jeg visste ikke om det var greit å ligge sånn. Jeg visste ingenting om siden – for det hadde de ikke sagt noe om …

Og jeg hadde ingen å drøfte det med. Så jeg holdt meg heller våken enn å ta sjansen på å
miste dette vidunderet allerede første natten hjemme.

Jeg var ikke gått fra, jeg var ikke forlatt. Jeg var selvvalgt alene.

Det kan være mange grunner til at man ikke er to voksne, når et nytt lite menneske kommer til verden. Men det regnes med at man er to.

Selv i disse moderne tider – og kanskje særlig nå – forventes det at det er en pappa til stede. En skjønn og fin og mammaaktig pappa, som helst vil dele barselpermisjonen i to like deler. Han vil være hjemme med babyen så mye som mulig. Han skulle ønske han kunne amme.

Pappaen til Lille var ikke sånn, og han var ikke der. Sånn kan det også være, av ulike grunner. Og spørsmålene hagler;

Hva med far? Skal ikke far være med? Hvorfor ikke? Hvor er egentlig far??

Det er ikke fred å få, for en stakkars singelmamma, som føler seg alene nok som det er. Hun skal minnes på det, konstant.

Det starter med et skjema som må fylles ut på sykehuset.

Hvem er far til barnet? Han må signere. Uansett hvor i tottene på hverandre dere måtte være, eller hva som er historien her, må far signere med mindre han er ukjent. Det er like viktig som
amming.

Les også : Kommentar: – Hvis noen sier «det er jo naturlig» én gang til, så klikker det for meg

Da jeg fikk Lille var det også sånn at én person kunne komme på besøk på sykehuset utenom besøkstiden.

Skal det ikke være far? Det er vanligvis far!

Nye skjema måtte fylles ut. Skjema for annerledeshet. Og så fikk jeg T-skjorter med ”I am on my own!” – eller de tatoverte det i pannen min – bare så de skulle være helt sikre på at jeg hadde fått det med meg selv.

Og dette fortsetter. På helsestasjonen og i barselgruppe. Man går der, med tatoveringen. Og andre glor.

Jeg var ikke gått fra, jeg var ikke forlatt. Jeg var selvvalgt alene.

Tuva Jorfald

Man er kanskje stolt og glad. Livredd, forvirra, ensom, lykkelig, ulykkelig. Omtrent som andre nybakte mødre. Man ammer som best man kan, eller ikke. Sitter der med sovende nurk oppå seg, puppa ut, gulpekluter overalt. Sover ingenting selv. Man handler mat og bleier og våtservietter og dusjer kjapt med baby i vippestol mens man synger med den stemmen man har for å unngå at babyen skriker.

Man står på, konstant! Man står på for to for pokker! Man er en føkkings helt!

Og iblant føler man seg sånn selv, til og med. Man føler seg litt oppesen, tross alt. Helt til:

Hva med far? Skal ikke far være med? Hvorfor ikke? Hvor er egentlig far?

Tuva Jorfald

Hvem er far? Skal ikke fars navn stå på
plaketten? Det er veldig uvanlig at ikke fars navn står på plaketten.

Jeg skulle feire Lilles navnedag i Rådhuset i Oslo. Jeg valgte Human-Etisk Forbund. Jeg tenkte de var litt rause og kule. De er ikke rause og kule i det hele tatt. De lager en fin seremoni, men den er for mennesker i par. Man skal gå to og to på rekke inn i en sal hvor øvrig familie sitter og venter, med babyen mellom seg.

Jeg gikk så klart alene, med Lille høyt hevet. Hun hadde matrosdress som matchet mitt blå skjørt med hvite prikker. Det var en fantastisk dag. Alle vennene mine var til stede, i tillegg til familien. Det ble spilt grusom felemusikk, og sunget Din tanke er fri. Navnene på babyene ble sagt på ærbødig måte. Stolte mødre og fedre sto der og fikk en plakett. En plakett med barnets navn i store bokstaver, og navnene til mor og far under.

Jeg ville bare ha mitt navn under Lilles. Plaketten skulle henge på veggen der bare vi bodde. Jeg ville ikke ha fars navn på den; far var ikke der. Men Human-Etisk Forbund syntes ikke noe om det. De syntes det var for uvanlig med bare mors navn under barnets.

De trykket begges navn under Lilles på plaketten tross alle mailene fram og tilbake, tross forklaringene og hvordan jeg ba så pent. Så hele plaketten havnet i søpla. Men festen hjemme hos oss ble fin, vi har bilder fra den på veggen. Jeg ser ekte lykkelig ut. Og meldte meg så klart ut av Human-Etisk Forbund dagen derpå.

Les også: Peter bruker evigheter på å legge barna: «Den tiden har jeg»

Ni år og en mann, ett barn, flere stebarn, to hunder og en kanin senere, tenker jeg: For en fantastisk tid det var!

Det var en følelsesladd tid. Det gikk opp og ned, det skal jeg love deg. Det var en hel del grining. Men oppturene! Lykken! Det å ha full kontroll, det å kunne bestemme alt til enhver tid. Det å uforstyrret få knytte et helt unikt bånd med babyen man er alene med … Det er helt fantastisk. Det er faktisk mye mer fantastisk enn å få baby med en mann.

Jeg har prøvd begge deler.

Så nyt det! Hev deg over skjemaene, blikkene du får. Det er andres usikkerhet, ikke din. Du har en tatovering i pannen der det står: ”I am on my fucking own, and I’m doing fine.”

Og vi andre glor – av beundring og misunnelse.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning