Blogger om "livet mellom måltidene".
– Bare det å stå opp om morgenen er en jævla kamp
Etter at bloggeren "Kokkejævel" Asbjørn Sandøy og samboeren Christine Pedersen mistet sønnen i høst, har hverdagen vært tøff. Bloggingen gir både dem og leserne håp.
Asbjørn Sandøy (42), bedre kjent som bloggeren kokkejævel, har oppnådd eventyrlig suksess i rekordfart.
Siden han la ut det første innlegget i september i fjor, har bloggen blitt like populær som bloggen til Sophie Elise Isachsen. Halvparten av denne tiden har han ligget øverst på blogg.no.
Fredag kveld ble han kåret til Årets stjerneskudd på Vixen awards i Oslo. Han var også nominert til prisene Årets influencer livsstil, folkets favoritt og årets gullpenn.
Men hvordan i all verden har kokken fra Alta klart å vippe bloggdronninger som Isabel Radd, nevnte Isachsen og Jørgine Massa Valstrand ned fra tronen?
Ikke typisk blogger
– Jeg er ikke den typisk blogger. Jeg er et vanlig mannfolk på 42 år, og helt annerledes enn de andre bloggerne. Jeg har ingen andre motiv enn å skrive om oppturer og nedturer i livet mitt, sier Sandøy.
– Jeg skriver ekte. Rett fra hjerte. Det vil vel enhver blogger påstå at de gjør, men jeg tror likevel folk merker at det er en forskjell her. De leser det mellom linjene. Jeg vil formidle noe ektefølt. Og det er ingen reklame her. Det er ikke pengene som driver meg.
Vi møter kokkejævelen sammen med forloveden Christine Pedersen (32). Også Christine er en del av bloggen til Asbjørn, han forteller historier om hverdagen deres, men bruker ikke navnet hennes. Kjæreste er det hun referes til på bloggen.
Datteren Isabella på 11 år går under navnet "Datter". Det er for å skape en viss distanse. Det kan likevel bli litt for privat for Christine i blant.
– Det varierer litt hva jeg syns om at han deler så mye. Men jeg sier fra hvis det er noe jeg ikke vil han skal dele, og da respekterer han det. I blant må jeg lese gjennom innlegget hans et par ganger, men jeg synes vanligvis det er greit, sier hun.
– Men når jeg kommer på skolen på morgenen og folk møter meg med «Hei, så du hadde deg i går», da blir litt mye, skyter hun inn og rister smilende på hodet.
SE INTERVJU: «Kokkejævel» og kjæresten jubler over vixen-seieren!
Posted by blogg.no on Friday, January 31, 2020
Mistet sønnen
Asbjørn selv sier han er opptatt av å skjerme familien når de ønsker det.
– Handler det om personlige ting, eller bilder, da lar jeg både Isabella og Christine godkjenne først. Jeg har tre sønner som jeg nesten aldri nevner, fordi de ikke ønsker å være en del av det universet.
Men bloggen er personlig. I høst mistet Asbjørn og Christine den to uker gamle sønnen sin Vebjørn.
– Det er helt naturlig for meg å dele både det vonde og det gode. Vi delte det da Vebjørn ble født. Så plutselig var han ikke der lenger. Da ville jeg skrive om det.
Asbjørn har alltid tatt opp tabubelagte tema. Før han hadde blogg delte han det på Facebook, der han hadde omkring 20.000 følgere.
– Det har blitt min greie. Jeg har alltid gjort det, både på Facebook og på bloggen. Jeg har skrevet om vanskelige ting vi alle sliter med. Som å miste et barn. Ikke bare hvordan det har vært for oss, men for andre også, for hvordan forholder man seg til en som har mistet barnet sitt? Det var mange som ikke hilste på meg lenger. Krysset gaten for å unngå meg. Ikke av vond vilje, men fordi de ikke vet hva de skal si. Det er vanskelig.
Ikke glem
Samtidig som det har hjulpet paret å dele sorgen med andre, har de også hatt et ønske om at deres lille gutt skal leve i minnene til litt flere enn bare den nærmeste familien.
– Når verden din blir bombet sønder og sammen, når sønnen din dør, så ønsker du at hele verden skal stoppe opp og stå stille. Det gjør den ikke. Men det å fortelle om han lager et minne om han hos andre enn bare oss. Han kjente jo nesten ingen, han var bare 14 dager gammel. Men nå er det mange mange som vet at det fantes en gutt som het Vebjørn Og det betyr mye for oss. Et hjerte på Facebook. En god kommentar. Støtten vi har fått fra leserne betyr veldig mye.
Asbjørn har mistet et barn før. For 12 år siden gikk sønnen Michael bort. Også han bare en baby. Også han umistelig. Sorgen var ikke til å bære, men småbarnsfaren kjempet seg videre. Han innså likevel raskt at selv om han følte at hans verden var gått under, så går verden videre.
– Da min første sønn døde bodde jeg ved et lokale der det ble arrangert bryllup og fester. Samme dagen som Michael gikk bort var det bryllup der. Det sto det en gruppe mennesker utenfor lokalet og lo. Femti- seksti meter fra huset mitt. De koste seg. For folk går i bryllup, de røyker, de ler, de drikker seg fulle. Verden går videre, og det må ditt eget liv også gjøre på et tidspunkt.
Fargeløs verden
Christine tørker tårene mens hun nikker bekreftende til det kjæresten sier. Tiden etter Vebjørns bortgang har vært tøff.
– Hele livet ble en tåke. Verden ble en tåke. Alt var bare grått. Trærne var ikke grønne lenger. De var grå. Fargene ble borte, sier Christine.
Også hun syns det er vondt å se at alle andre går videre.
– Folk husker på det i fire uker. Etter fire uker forventes det at du skal legge det bak deg. Da skal du bevege deg videre. Folk blir lei. Da forandrer kommentarene på bloggen seg.
For plutselig får meldingene en annen karakter.
– Legg fra deg PC-en og ta deg av familien din. Andre skrev at jeg gjorde det for oppmerksomheten, for å få klikk. Da var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde en kommersiell blogg. Det kom faktisk mye negativt, forteller Asbjørn.
Viser svakhet
Rett etter sønnens død gikk det galt med bedriften til Asbjørn også.
– Alt røk samtidig. Ingen av maskinene på jobben virket lenger. Det gikk ikke rundt, og jeg klarte ikke få det til. Da klarte jeg ikke mer. Jeg tenkte «nå legger jeg ned bedriften og går på Nav som alle andre».
I stedet for å gå på Nav la Asbjørn ut et bilde av seg selv med revnet bukse og teksten «En tier til en kaffe?».
Men han fikk ikke bare en tier.
– Folk vipset meg over 300.000 kroner. Og ikke nok med det, måneden etter hadde vi den beste omsetningen bedriften noen gang hadde hatt. Så lokalbefolkningen støttet opp. De visste jeg hadde det vanskelig, og stilte opp for oss, forteller Asbjørn.
– Og selv om mange syns det innlegget var upassende, at man ikke gjør slik, så syns jeg det må være greit å vise at også vi mannfolk kan være svake og trenge hjelp. Det er ingen skam i det.
Les også: På hver sin side av holdeplassen kikker de på hverandre - i ett år
Spontanaborterte
I vinter mistet paret nok et barn. Denne gangen et ufødt barn i Christines mage. Også denne gang var sorgen stor, men det stopper dem ikke fra å prøve å bli gravide igjen.
– Vi ønsker oss barn sammen, sier Christine.
Også er det denne tåka. Tåka de vil ut av. Sorgen som omslutter dem og gjør alt så fargeløst.
– Det er kun en unge som kan lyse sterkt nok til å få deg ut av tåka. Ingenting annet. Det betyr ikke at et nytt barn erstatter det du mistet, men det kan hjelpe deg å se lyset, sier Asbjørn alvorlig.
Faren druknet
Det er ingen tvil om at Asbjørn har opplevd mye tøft i livet. Mer enn de fleste. Litt av det har han delt, ikke for mye.
– Jeg har skrevet litt om min egen oppvekst, men vært forsiktig der. Det involverer så mange andre mennesker, mange som fortsatt lever. Jeg er ingen Knausgård, jeg er ikke ut etter å ødelegge andre sine liv, men det er ikke noen tvil om at jeg har hatt en lang og vanskelig barndom. Det er en av grunnene til at blant annet skriver om mobbing. Jeg klarer å sette meg inn hvordan unge og voksne som sliter har det. For jeg har hatt det selv. Det kjenner nok leserne mine seg igjen i.
Selv mistet han faren sin da han var 12 år gammel. Faren druknet tredje juledag, kroppen ble aldri funnet. I tillegg ble han mobbet, og hadde det vanskelig hjemme. Detaljene vil han ikke gå inn på, annet enn at det aldri dreide seg om seksuelle overgrep.
– Jeg tror andre som har det vanskelig lar seg inspirere av å lese om meg. Det går an å stå alene i skolegården år etter år etter år og ha det jævlig, og likevel bli lykkelig. Det fins et lys der fremme.
Selv velger han å aldri se seg tilbake.
– Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom. Jeg må ta ansvar for mitt liv, og min teknikk er å glemme. Jeg husker ikke så mye fra barndommen min,og det er bra. Jeg ser nesten ikke på bilder av Vebjørn lenger heller. Jeg må forsøke å se fremover.
I blant er det likevel vanskelig å bare se frem.
– Jeg ser meg ikke tilbake. Men i blant ser jeg oppover. Jeg ser opp på de jeg har mistet.
Les også: Bente (41) gikk i mange år uten å vite hva som var galt med henne
Går videre
De forsøker begge å leve så godt det lar seg gjøre. Christine har begynt på skole og skal bli barnehagelærer.
– Det er kanskje ikke den beste utdannelsen å ta når man akkurat har mistet et barn. Første emnet vi hadde da jeg begynte var språk og matematikk. Det virket jo greit. Men alt handlet jo om hvordan man skulle lære barn fra 0-6 år språk. Synge til babyen i magen. Snakke med småbarn fordi de speiler deg. Det ble for mye for meg. Jeg leste ikke mye i den boka.
Det blir mange tårer. I blant har hun lyst til å slutte, men hun tror ikke hverdagen ville vært enklere om hun bare gikk hjemme.
– Det går bedre og bedre. Det er ikke like mange triggere nå. Men sist vi hadde samling snakket vi om døden. Om hvordan man snakker med både barn og voksne om det. Da måtte jeg gå ut og trekke pusten, sier 32-åringen.
– Et par ganger i måneden vil jeg slutte. Men jeg gjør det ikke.
Også Asbjørn holder seg i aktivitet. Han begynner på jobb hver morgen klokken seks, og står opp klokken fire for å skrive et blogginnlegg før han reiser hjemmefra. Han skriver aldri ned noe på forhånd, alt skjer på impuls.
– Det skal være så ekte og rått som mulig. Når teksten er ferdig legger jeg den bare ut. Retter kanskje bittelitt, men bearbeider den ikke mer enn å røske ut noen kommafeil.
Han tror ikke det er lurt å tenke så mye på hva slags strategi han har for bloggen fremover.
– Jeg skal fortsette å skrive om de tingene som opptar meg. Jeg kommer ikke til å endre stil eller lage provoserende innlegg for å få klikk.
Les også: Da Siw mistet pappaen sin, fylte hun to kofferter med klær og gikk gatelangs
Ikke bare sorg
Paret er opptatt av at livet deres ikke bare dreier seg om sorg. Ikke bloggen heller. Det er mye positivt også, mye glede.
– Du går med sorgen i den ene hånden, og med noe godt i den andre hånden. Når det vonde kniper deg hardt, må du selv klemme til på det gode, slik at det vonde og sorgen ikke tar over, forklarer Christine.
– Vi ler av noe hver dag. Det må vi tillatte oss, og det er viktig at vi gjør.
Asbjørn er enig.
– Vi har kjempet med nebb og klær for å stable sammen et liv og en fremtid sammen. Ja, vi har mistet, men vi lar ikke det knekke oss.
– Vi må ta det livet gir, og gjøre det beste ut av det, legger Christine til.
Det betyr ikke at ikke livet er tøft.
– Vi kan sitte her og smile og le, men bare det å stå opp om morgenen er en jævla kamp. Men man må opp. Jeg må stå opp for datteren min, for sønnene mine.
Blogg.no er en tjeneste som eies av Egmont Publishing AS.
Les også: – Det ble litt flaut da alle fikk vite hemmeligheten vår
Denne saken ble første gang publisert 30/01 2020, og sist oppdatert 04/02 2020.
