Til tenåringsforeldre
– Mange foreldre har bestemt seg for at de ikke stoler på barnet sitt – og det er utrolig sårt for dem
Som småbarnsforeldre får du råd fra alle kanter, om alt fra smokkeslutt til det mer emosjonelle. Som tenåringsforeldre står man som regel mer alene i alt sammen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Å være tenåringsforelder er slett ingen enkel øvelse.
Trebarnsmor Eva Dobbing skriver at hun trodde hun visste hva som ventet henne, men nå lurer hun på hvordan tre små englebarn kunne bli til ett stort tenåringsmonster.
Det er for lite fokus på problemstillingene tenåringsforeldre havner oppi.
Her mine beste tips, til alle som har en person du ikke helt kjenner igjen i huset, i håp om at det kan hjelpe litt.
1. Elsket, uansett
Hvis det er noe alle mennesker higer etter, så er det å bli elsket og akseptert for å være den vi er. Også når vi snakker om urimelige tenåringer, som kan virke kravstore, bortskjemte eller sutrete og dermed ikke alltid like lett å omfavne med kjærlighet.
Uttrykket: elsk meg mest når jeg fortjener det minst, handler ikke om å si «jeg elsker deg» midt i en krangel eller når stemningen er på bånn.
Men når du er i stand til det og mener det, når det er ekte: husk å si det! Jeg er glad i deg. Jeg elsker deg. Jeg er stolt av deg.
Det er ord som tenåringer trenger å høre, selv om det ikke alltid virker sånn.
Les også: – Foreldre må ta mer ansvar for barnet sitt i butikken
2. Avvisningen er ikke personlig ment
Å gå fra å være barn til tenåring er som å bytte fotballag.
De var 100 prosent på en side (en side der de var litt lettere å ha med å gjøre, og de hørte på deg, som om du visste alt), men så blir de ungdommer, og biologisk har unge mennesker behov for å distansere seg fra foreldrene sine.
De bytter lag til et lag du ikke kjenner så godt til. Det virker veldig skummel, for det er så mye kritikk av foreldrene der. Ikke fordi tenåringene ikke bryr seg om foreldrene lenger, men fordi det er den eneste måten å finne ut av hvem de er.
«Jeg er ikke mamma/pappa, jeg er en egen person», og da går det gjerne litt over stokk og stein, særlig når foreldre tar det personlig.
Men vit at det er faktisk ikke det. Det er løsrivelse, og det gjør vondt for alle involverte! Fordi relasjonen endres, og det kan virke som om tenåringene ikke liker sine foreldre- det er klart det ikke er noe gøy for noen. Men som korona; det går over etter hvert. Hold ut så lenge.
Og ikke tro at avvisningen fra dem handler om deg, det gjør faktisk ikke så ofte det. Kanskje noe. Men absolutt ikke alt. Bare tenk på din egen tenåringstid. Mente ikke du at mamma og pappa var veldig dust da? Tenker du det samme nå?
3. Tillit
Å vise tenåringen tillit er faktisk en kjærlighetserklæring. Da viser du: jeg stoler på deg.
At hen tar vare på huset når vi er borte, eller at tenåringen får dra på den festen hen så gjerne vil på, mot at de kommer hjem til avtalt tid.
Så kan selvsagt ungdommen skuffe deg, og da blir det vanskeligere å ha tillit til at man kan stole på vedkommende igjen.
MEN, problemet er når de aldri blir vist tillit, ikke gitt en eneste sjanse. Det er så mange foreldre som i forkant har bestemt seg for at de ikke stoler på barnet sitt, og det er utrolig sårt for dem. Fordi det føles så vondt når noen du er glad i ikke har troen på deg til å ta gode valg.
Det er veldig ofte det som er grunnen til mange konflikter mellom foreldre og tenåringer: mangelen på tillit. Som ofte, faktisk, er ubegrunnet.
De kommer til å tryne, ja. De kommer til å dumme seg ut. Men det er faktisk sånn de lærer.
Les også (+): – Datteren min nekter å dusje med de andre jentene i klassen
4. Venner foran familien
Når du har vært helten i barnets liv i 12 år, kan det være ganske sårt at poden foretrekker venner fremfor deg.
De vil heller være med venner enn å bli med på hytta, eller ha en hyggelig filmkveld hjemme. «Men vi har jo hatt taco-fredag i alle år, skal du droppe det?».
Venner er i tenårene ekstremt viktige. Det er de jevngamle de åpner seg for, sammenligner seg med, lærer av, og trener seg på å være i relasjoner med dem.
Om du føler deg dumpa som foreldre og vennene har overtatt plassen din, så er det faktisk bare å gratulere. Du har en helt normal tenåring i huset!
5. Vis interesse
Mange tenåringer slutter å dele sine tanker og følelser med foreldrene etterhvert som kvisene øker, igjen så er det helt normalt at du ikke blir innviet i alt som før.
Du vet kanskje ikke hva kjæresten heter, hva han/hun driver med på rommet sitt, eller hva de er opptatt av for tiden.
Tipset her er at selv om det ikke deles noe privat, så er det noe med å ha foreldre som bryr seg. Som viser at de er interessert. Som spør: Hvordan har du det? Hva skjer? Vil du fortelle meg hva som foregår? I det hele tatt: viser interesse. For det å undre seg uten å dømme, er faktisk betingelsesløs kjærlighet i praksis.
6. Unntakstilstand
Hjernen til en tenåring kan visstnok sammenlignes med en byggeplass. Og som med bygninger som ikke er ferdige, kan vi ikke forvente all verden fra et halvferdig hus.
For eksempel er tenåringer og søvn ofte et problem, men det skyldes faktisk at de blir trøtte på samme tid som voksne, men trenger langt mer søvn enn de får på en vanlig hverdag. Og så får de skylda for å være daffe og late, som ikke er helt rettferdig.
La dem sove lenge i helgene, de trenger det. De blir ikke tiltaksløse voksne som sover bort livet sitt av den grunn.
Små oppgaver kan også føre til stress, fordi det som heter fremre pannelappen (cortex) er ikke ferdig utviklet.
Dermed glemmer de fortere, surrer mer og kan virke veldig distré. Og på toppen av det, så har vi et området i hjernen, amygdala, som håndterer følelser.
Og gjett hva: den er heller ikke helt på plass i tenårene, som fører til mange misforståelser, for til en viss grad kan tenåringen fremstå som en med psykopatiske trekk: de føler mindre skam, har lite dårlig samvittighet og viser ikke så mye medfølelse.
Det skyldes rett og slett at hjernen er ikke helt i vater når det kommer å tolke andres følelser. Som igjen kan føre til veldig mange konfrontasjoner med foreldre.
Et eksempel: tenåringen kommer hjem sent, foreldrene er bekymret, men han/hun tolker det som om foreldre er sinte, og reagerer deretter.
Mens foreldre står som spørsmålstegn, for de har ikke hevet stemmen engang! Hva skjedde her, egentlig?
Egentlig burde alle tenåringer gått rundt med et skilt i panna, der det står: «hjernen er under ombygging». For at vi som foreldre gir dem litt slækk og ikke tenker det verste om deres reaksjoner.
7. Grenser tilpasset alder
Hvor mye skjermtid? Når skal han være hjemme? Hvor ufin kan hun være mot yngre søsken? Grenser er ikke alltid like lett.
Det kan være lurt i ethvert hjem å ha noen felles kjøreregler. Ikke så mange, men noen, som at når vi spiser, så er det uten mobiler ved bordet. Dermed har hver familie noen få regler som alle er innforstått med og enige om.
Utover det, er det dine personlige grenser som gjelder. For noen dager er det helt greit at tenåringen gjør ditt eller datt, mens andre dager så kjenner du at det blir feil å tillate barnet ditt å dra hit eller dit.
Stol på deg selv. Si ja når du mener ja, og nei når du mener nei. Våg å ta upopulære valg, det er jo det som er å være en foreldre.
Men husk å skille mellom saken og ungdommen som for eksempel ved å si: «Jeg vil ikke at du snakker slik til meg. Jeg elsker deg og vil deg alt godt og derfor vil jeg fortelle deg hva jeg tenker.» Istedenfor for eksempel å si: «Nå var du skikkelig ufin, du er så egoistisk.»
Og for all del, bruk Facebook/andre grupper med andre foreldre, så dere kan bli enige om planlagte hendelser, slik at alle har det samme å forholde seg til.
Det er lettere å stå sammen om felles avtaler, enn at alle sitter på hver sin tue.
8. Det digitale dopet
Ingen slipper unna, mobilen og sosiale medier er det ingen vits i å kjempe mot. Det er språket tenåringer bruker, det er limet i relasjonene de har. Og om du er skeptisk eller negativ, så vil du nok ikke endre måten tenåringen involverer seg digitalt.
Det du derimot kan gjøre, som kan bli noe som oppleves meningsfylt for både foreldre og ungdommen, er når du viser en genuin interesse for hva han/hun bruker så mye tid på.
Om det er et dataspill eller TikTok, så oppleves det kjærlig når de man er glad i, interesserer seg for det de fyller så mye av tiden med.
Det betyr ikke at du som voksen skal late som om du liker det, men derimot undre deg over hva det er. Du kan sammenligne det med et kjærlighetsforhold.
Dersom den ene har en fritidsaktivitet som den andre synes er bare dust og meningsløst, så føler den andre lite støtte og interesse.
Derimot, å bry seg, spørre og være interessert, det er oppleves av den andre som: vis meg hva som er viktig for deg, for du er viktig for meg.
9. Dropp presset
Du kan bli hva du vil! Alt jeg vil, er at du blir lykkelig! Husk å jobbe med karakterene, for de avgjør fremtiden din!
For all del, det er viktig å ha foreldre som heier og støtter, og som har troen på at du kan få til alt mulig.
MEN, hvis fokuset er først og fremst på hva han eller hun presterer, så er du sikret et barn som kommer til å slite som voksen.
For hva skjer når ikke alt går din vei? Hva om de ikke er lykkelige hele tiden, har de mislykkes da? Hva skjer om man ender opp i en underbetalt og lite prestisjefylt jobb, når man alltid har hørt at du kan bli hva som helst- har man et terningkast 2 liv da?
Foreldre trenger ikke å være nok en kanal som pøser på med press om å lykkes, tenåringer får det bombadert hundrevis av ganger hver dag. Om å se bra ut, leve et supert liv og lykkes på alle områder. Derfor er det å ha foreldre, som elsker deg for den du er, om du er skoleflink eller ei.
Hvis du som foreldre er havnen de kan komme til, uansett hvordan tilstanden på båten er, så er det nettopp det du kan bidra med. Støtten. Den ubetingede kjærligheten. Og troen på at barnet ditt gjør så godt han eller hun kan til enhver tid ut fra sine forutsetninger.
Les også (+): Line og Bjørn Vidar hadde tatt et valg om å ikke få flere barn. Så skjedde det utenkelige
10. Du er rollemodellen
Det er ikke sist fordi det ikke er viktig. Det er sist, fordi det er en påminnelse om hva som gjennomsyrer hele foreldrerollen. Du kommer ikke utenom. Du som mamma eller pappa er barnet ditt sin største rollemodell.
De ser på hvordan du håndterer livet. Hvordan du takler oppturer og nedturer. Hva du gjør når du er sint, frustrert, glad eller lei deg. Og så kopierer de, selv om det kan virke som tenåringen gjør alt han/hun kan for å være en annen enn deg, så er du rollemodellen uansett.
Så husk det, kjære tenåringsforeldre. Når du føler deg uviktig eller avvist. Når du føler at det lille gullet forsvinner mellom fingrene på deg, og du ikke får gjort noe med det. De ser på deg, de følger deg. Og blir alltid likere deg enn de vil innrømme.
De er som fugler som forlater redet, som tester ut vingene, flyr avgårde, deiser i bakken, tryner så det holder og får sår som du skulle ønske de slapp.
Men så, når vingene er sterkere, hjernen er utviklet og tiden går, så kommer de aller, aller fleste tilbake. Og klemmer sine foreldre og sier «takk for at du holdt ut». De sier det kanskje ikke rett ut, men du skjønner det.
Og så går det opp for deg at sånn har foreldre og barn holdt på siden tidenes morgen. Og sorgen du har båret på, frykten for å miste det kjæreste du har: barnet ditt, var bare det. Frykt. De kommer tilbake.
Men la dem prøve å fly på egenhånd, selv om du vet veldig mye bedre hvordan det gjøres. Så får du heller ha fokus på at de kan alltids returnere til redet sitt, og tryggheten. Og gjøre det beste ut av ditt liv mens du venter.
Denne saken ble første gang publisert 28/10 2020, og sist oppdatert 16/02 2024.
