barnehagepedagogen

Den lille gutten strålte: – Når jeg blir stor, er jeg jente

Gutten i barnehagen ville ikke være sånn som de andre guttene. Han ville ha langt hår med spenner, rosa kjoler og enhjørningjakke. Og det er helt greit, skriver barnehagepedagog Ragnhild Finstad Eikås.

Prinsessekjoler bør ikke bare være forbeholdt jentene. Gutta kan også synes kjolene er flotte.
Prinsessekjoler bør ikke bare være forbeholdt jentene. Gutta kan også synes kjolene er flotte. Foto: Getty Images
Publisert

Barnehagene skal være bevisste likestillingslinjen. I hvert fall håper jeg det. Det skal ikke være jentefarger og guttefarger, jenteleker og gutteleker.

Det skal ikke være feil at Rasmus leker familie og med dukker, eller at Konstanse racer rundt med biler og lekeslåss på madrassene.

En gang i tiden hadde jeg en gutt på avdelingen. Han så seg ut jentefarger (der kom det, ja) fra han var ganske liten, og da han var ca. tre år gjorde utkledningskjolene til Anna og Elsa sitt inntog.

Han begynte å spare til langt hår, og fram til håret hans ble langt nok, fungerte både kluter, tepper og garnflette i sommerhatt som hår, inntil hans eget hadde grodd seg langt nok.

Det var Elsafletter i hårspennene og ørten hårstrikker i sekken hans.

Han var seg selv, fullt og helt.

Stereotyper

Hvem skulle du være om du ikke får være den du er?

Spørsmålet gjelder det meste. Alt som innebærer å være akkurat deg med din personlighet og dine lidenskaper, ferdigheter og evner.

Denne gangen handler spalten om stereotypene og om gutten som vil være en annen enn kjønnet han er. En som er og leker alt som er (fra gammelt av …) jentete, og hvordan noen betrakter dette som unormal atferd i forhold til hvordan gutter skal være.

Nå ble du kanskje en anelse enervert. Unormal atferd?! Alt behøver jo ikke å være A4 og «normalt». For hva er normalen?

Slik jeg tenker det kan det være noe à la dette: Du er normal for deg selv, og du kjenner deg selv best. Følelsene og tankene dine, selvfølelsen, selvtilliten og selvstendigheten din.

Les også: La oss snakke om generasjon «Det der er ingenting å grine for»

<b>PEDAGOGISK LEDER: </b>Ragnhild Finstad Eikås er mor til to tenåringsjenter, utdannet førskolelærer i 1999 og har jobbet som pedagogisk leder i barnehage siden da. Hun skriver fast for Foreldre &amp; Barn om barn og barnehageliv.
PEDAGOGISK LEDER: Ragnhild Finstad Eikås er mor til to tenåringsjenter, utdannet førskolelærer i 1999 og har jobbet som pedagogisk leder i barnehage siden da. Hun skriver fast for Foreldre & Barn om barn og barnehageliv. Foto: Privat

Skaper usikkerhet

Barn kjenner seg selv best, de også. De filosoferer over seg selv og verden rundt. Og alt dette er normalt for dem.

Når noen sier at en atferd er unormal, kan det være fordi den toucher innpå en usikkerhet, at atferden er noe man ikke forstår, og/eller ikke kan anerkjenne, og derfor ikke aksepterer.

Den stereotype tanken er nok gjengs for noen voksenfolk: Jenter leker familie, kjøkken og matlaging, perler perlebrett og smykker, fargelegger prinsesser og tegner blomster. Guttene leker med biler, dinosaurer og Ninjago, har monsterjakt og bygger Lego. Dette henger igjen fra mange år tilbake – eller kanskje ikke så langt tilbake likevel?

Les også (+): Jeg jobber i barnehage og får venneforespørsel fra foreldre i barnehagen. Hva bør jeg svare?

Unngår jente- og guttefarger

I barnehagen min har vi ikke jente- og gutteleker, og benevner heller ikke rosa og blått som jente- og guttefarger.

Hos oss leker både jenter og gutter frisør, med Barbie, familie, kjøkken og kafé, skole og Lego. De leker med dinosaurer og biler, og de hopper over fjell og vann for å unngå vulkaner og lava. De klatrer i skråningene bak huset, ruller ned og aker i tog ned bakkene, og de graver og bærer sand til den store gullmedalje for å bygge vulkaner, og borger med vollgraver rundt.

Når det gjelder vollgraver, er jeg helt talentløs. Det handler ikke om at jeg er dame, bare at ingeniørkunst ikke ligger for meg. Vannet renner nemlig alltid ut i sanda når jeg har gjort forsøk på å kle vollgravene med plastposer.

Forskjell på hår og klær

Men utover dette er det et vesens forskjell: Jentene har langt hår, guttene har i de aller fleste tilfeller kort. Eller – jeg har også kort hår. Det at jeg er dame definerer barna ved at jeg er mamma, har pupper og øredobber.

Greia med jente- og gutteklær forholder seg annerledes. For kjoler er definert som
jenteplagg. Men hvorfor skal kjoler og enhjørninggensere være forbeholdt jenter, som også bruker bukser og gensere med dinosaurer?

Guttene har bare bukser o.l. å fare med, og plagg med dinosaurer, haier og sjørøvere. Jenter kan kle seg i alt, guttene har begrensninger. Det hele er absurd, og det er enda mer absurd med tanke på at vi befinner oss i 2022.

Jeg er SÅ glad det i hvert fall er en endring i at alle overdeler nå kan ha paljettbilder, uavhengig om det er jente- eller gutteplagg, og at paljettene ikke har jente- og guttefarger …

Les også: Den lille gutten likte ikke å klemme. Men én dag så den barnehageansatte at han var trist i øynene

Ville bruke kjole

La oss gå tilbake til gutten jeg hadde på avdelingen, han med Elsa-spennene i håret.

Etter hvert ville han gå i kjoler hver dag. Alle kjolene var til for å brukes, så han fikk ha selskapskjolene i barnehagen også. Han hadde enhjørninger på genserne sine, han hadde hestehale og fletter, og rosa T-skjorter med My Little Pony og enhjørninger.

Mamma og pappa anerkjente ham, og var klare på at det var helt greit at han var seg selv slik. De aksepterte og ga ham rom. Han var på en måte bevisst seg selv uten å være det bevisst.

Og en dag sto han der på garderobegulvet og sa: «Når jeg blir stor, er jeg jente»! Det var sterkt og så vanvittig modig.

Fikk støtte

Det hendte en sjelden gang at det ble bemerket av andre barn at han brukte kjole og at det var for jenter, men det brydde han seg fint lite om. Og vi støttet ham i det.

Han elsket å leke i kjøkkenkroken, med butikk og Barbie, tegne kjoler og blomster, hus med vakre hager. Biler, dinoer og Pokémon var ikke noe for ham.

Han satt og dro seg i flettene, og kniste på benken. Hvem i alle dager skulle han være hvis han ikke fikk være den han var?

Akkurat det med å dra seg i flettene og hestehalen er jeg ikke så happy for. Flesteparten av gjengen på avdelingen med hårstrikk- og spennebruk sitter nemlig og fikler med haler og fletter, noe som resulterer i at strikker og spenner faller ut. Faderullan, altså. «Kan du flette håret?» Jeg er sabla dårlig på å flette (selv om jeg er kvinnfolk). Og det vet barna, men de kommer nå til meg likevel (takk for kreden).

Jeg fletter det jeg kaller Ragnhild-Elsa-flette. Det er på en måte starten på en flette, men som ender i en hestehale med hårtuster over og under strikken. Den ser ikke ut i måneskinn, men alle jeg fletter, gutter som jenter, er fornøyde.

Alle barn skal anerkjennes

Barnehagene skal være tydelige på at alle barna møtes og anerkjennes for den de er. Det må vi være. Det er en viktig del av barnehagens mandat. Men alle voksne i barnas liv skal hjelpe dem i oppøvingen av selvfølelse og selvbilde! Barna skal møte en positiv holdning, og bli bekreftet og anerkjent for den de er.

Ingen har rett til å presse andre inn i en form de ikke er laget for. En gutt er ikke
nødvendigvis homofil fordi han bare velger ut de rosa perlene eller leker frisør, ei jente er ikke lesbisk fordi hun liker å leke med biler og bygge Lego, eller later som hun er snekker. «Tenk om sønnen min er homo?!» Kanskje, kanskje ikke. Du skal elske barnet ditt ubetinget for den han eller hun er. Ferdig snakka.

Min tante Liv er, og har vært, seg selv så lenge jeg kan huske, og før det også. Hun var utenfor det konforme og A4. Hun sto fram som lesbisk på midten av syttitallet, og har vært åpen om det siden.

Det var modig, det!

Og hun er attpåtil gift – med Elisabeth. Dobbelt opp, liksom.

Elsk barnet uansett

Hun har tråkket opp stien for mange som har lagt ut på turen etter henne. Hun er et forbilde, en helt for mange. Også for meg.

En fiffig minianekdote: Eldstejenta vår hadde fireårs familiebursdag, og vi ventet på tante Liv og Elisabeth. Plutselig ringte det på døra, hvorpå snuppa løp for å åpne. «Nå kommer tante Liv og onkel Elisabeth»! jublet hun sprettende inn i selskapet igjen. Med en tante pleier det jo å følge med en onkel. Ifølge normalen.

Hvem hadde min tante Liv og Elisabeth vært om de ikke fikk leve ut den de er? Å måtte gjemme seg, holde kjærligheten til hverandre skjult for omverdenen?

Og hva med gutten på avdelingen min som er jente når han blir stor? Så ulidelig vondt det må kjennes å ikke få vise deg for andre som den personen du er. Da blir livet trist, grått og ensomt.

Hva skjer når PRIDE kommer inn i stua hjemme? For noen er det en sannsynlighet. Når mangfoldet tropper opp på dørterskelen uten forvarsel. Hva sier og gjør du?

Svaret er enkelt, mens handlingen helt sikkert kan være vanskelig. Du elsker barnet ditt uansett. Si det. Vis det.

Husk det. Støtt og vær en klippe. For det trengs.

Hvem hadde du vært hvis du ikke fikk være den du er?

Alle som er omtalt i kommentaren er informert og har godkjent teksten.

Denne saken ble første gang publisert 24/10 2022.

Les også