En melding fra sønnens skole fikk Katrine til å reagere: «Hvorfor får vi ikke lov til å si nei lenger?»
Katrine Memborg er lei av at nei har blitt et fyord, og hun øver seg på å bruke det selv – akkurat som barna hennes også skal lære at et nei kan være det riktige svaret noen ganger.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Den ble første gang publisert i alt.dk.
Vi er blitt helt ekstremt dårlige til å si nei til barna våre.
Det gjelder både når de maser etter en plastdings i spotvare-mekka, til lekeavtaler vi ikke orker, eller bare et helt alminnelig nei til at de ikke kan være lenger oppe og se film.
Nei-et er blitt et fyord vi helst vil unngå i barneoppdragelsen, og vi forsøker iherdig å be våre arvinger om å ha et åpent, nysgjerrig og ja-aktig sinn.
Vi blir tutet ørene fulle om hvordan vi, i barnehøyde og på barnas premisser, skal forklare nei-et. For tenk om vårt nei setter seg for hardt i den lille psyken.
Hvor har det blitt av det nei-et som bare var et nei da jeg var barn? Og viktigst av alt, hva gjør det med barna våre at de opplever en gruppe foreldre som ikke tør å si nei?
Mobbepolitikk
Den utviklingen passer dårlig til alt det vi forsøker å lære barna våre når de rammer tenårene, for her blir det viktig å kunne kjenne etter og si nei.
Jeg bemerker det i særdeleshet på min sønns skole, hvor jeg for et par år siden fikk beskjeden om at: «Forestill deg at barn A gjerne vil leke med barn B i pausen, så er det viktig for oss at barn B sier ja, så det er simpelthen ikke ok bare å si nei».
Umiddelbart full forståelse herfra, for ingen barn skal føle seg ekskludert. Men... Selvfølgelig må barn B si nei til å leke med andre barn i friminuttet, hvis barn B ikke har lyst, tenker jeg. Det er jo FRIminutt!
Jeg kan forstå på mine venninner med skolebarn at den slags er ganske vanlig, og at det er en del av skolenes mobbepolitikk. Men er det kanskje på tide vi revurderer den form for kommunikasjon?
Les også: – Foreldre som aldri sier nei, gjør seg selv en bjørnetjeneste
«NEI!»
Strategien mot mobbing, som senere ble landsdekkende, ble utviklet i starten av 2000-tallet – før sosiale medier, før Metoo, samtykke, og før personlige grenser var noe vi tenkte ytterligere over.
Jeg hører det hver dag. Selv i køen i matbutikken, hvor en stakkars forelder har den aller beste intensjon om å si nei til sitt overtrøtte barn, som skiftevis står og henger og tigger opp av den kjempesmart-plasserte godtehylla rett ved kassen. «Ikke sjokolade nå, skatt – vi skal jo hjem og spise middag».
Barnet fortsetter sin misjon. Mor ned på knær, i barnehøyde og anerkjennende for å møte barnet sitt, som vi jo har lært via utallige eksperter: «Jeg forstår godt du har lyst, men...» Mor får panikk og kjenner svetten på pannen.
De andre i køen kikker, ruller med øynene, og tanken om hva et «NEI!» gjør, er uutholdelig. I get it! Jeg har selv vært der. Barnet vinner og får sitt Kinder-egg.
Les også: Advarer foreldre: – Denne metoden hører fortiden til
Øver på å si nei
Har vi virkelig så dårlig samvittighet over manglende tid og nærvær, stigende skilsmisserater og skjermtid, at det går ut over vårt nei? Er det her skoen trykker? Er det derfor vi som foreldre er mer utmattet enn noen gang før? Fordi vi konstant tisser i buksene og ender med å gå rundt med klissvåte bukser, tynnslitte nerver, angst, stress og jeg skal gi deg.
Hjemme hos oss øver min kjæreste og jeg oss på å si nei hver eneste dag. Primært fordi jeg har bemerket at det gjør godt i det lange løp og at respekten overfor mor og far blir større.
Til gjengjeld må barna våre også gjerne si nei. Det gjelder både til de kokte gulrøttene, til lekeavtaler og til den velmenende, men til tider insisterende, klem fra en besteforelder. Samtidig er det viktig for oss at de forstår at de ikke skal gjøre noe bare fordi andre forventer det av dem.
Skal vi ikke bare prøve å la være å be barna våre om å iføre seg en lalleglad ja-hatt, og i stedet lære dem viktigheten og styrken i å være i følelsene sine – uansett om det er en god eller dårlig dag?
La oss vise dem et godt og sterkt eksempel, som meget passende kan starte med å være et nei i matbutikk-køen.
