Din relasjon til barna
«Barna mine tåler at jeg kjefter og sier ting jeg angrer på. Fordi jeg er nær dem»
Før følte Kjersti at hun måtte forsvare foreldrevalgene sine. Så skjønte hun at hun selv var eksperten på egne barn.
Det er få roller det er like mange meninger om som foreldrerollen:
«Å bære babyen i sjal styrker tilknytningen.»
«Bærer du babyen for mye, blir hun bortskjemt.»
«Du bør fullamme. Barn som ammes, blir mindre kresne.»
«Legg bort mobilen når du ammer.» «Samsoving gjør det lettere å nattamme.» «Samsoving er utrygt.» «Samsoving reduserer faren for krybbedød.» «Babyen bør bli vant til å sove i sin egen seng.» «Skrikekurer er effektive.» «Å gjennomføre skrikekurer er omsorgssvikt og bør forbys.»
«Del permisjonen likt! Foreldre bør være likestilte.» «Ikke del permisjonen! Morsrelasjonen er viktigst, fars rolle vokser med barnet.» «Vent med å sende barnet i barnehage!»
- Student ved EQ Institute.
- Fra før er Kjersti utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun har lang erfaring med journalistikk og PR og har skrevet to bøker om relasjoner. Kjersti har selv fire barn. Grunnleggeren av instituttet er EQ-terapeut Herdis Palsdottir.
- EQ-terapi, utført av medlemmer i Norsk forening for EQ-terapeuter, er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
«Tidlig barnehagestart kan gi separasjonsangst.» «Barnehagen er avgjørende for barnets sosiale utvikling! Dessuten taper du pensjonspoeng ved å gå hjemme.» «Sørg for å pleie parforholdet. Dra på en romantisk weekend uten barn!»
«Du bør ikke reise bort fra barnet de første par årene …»
Helsesøstre, barnehagelærere, barnepsykologer, spesialpedagoger, forskere, søvneksperter, politikere og bloggere er rause med råd, tips og advarsler.
Våre egne foreldre, svigerforeldre og venner har også ofte velmente innspill. Selv har jeg ofte latt meg forvirre av motstridende anbefalinger. Hva skal man tro? Hvem bør vi stole på?
Lytt til den indre stemmen
Da jeg var gravid første gang, leste jeg bøker om barnepsykologi og om foreldrerollen.
Jeg reflekterte over hva slags forelder jeg ville bli – og over hvordan mine egne foreldre hadde løst det. Jeg konkluderte med hvilke erfaringer jeg ville ta med meg, og hva jeg ønsket å «begrave».
Selv begynte jeg ikke i barnehage før det siste året før skolestart. Førskole het det den gangen, og jeg har gode minner derfra.
Da jeg gikk gravid, satset daværende statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen hardt på full barnehagedekning. De ønsket å kutte ut kontantstøtten, de økte statstilskuddet til barnehagene og gikk inn for å styrke kvaliteten.
Det året datteren min ble født, ble barnehagene lagt inn under Kunnskapsdepartementets ansvarsområde – og regjeringen la vekt på at små barn har en fantastisk evne til, og interesse for, å lære. «Tidlig innsats» ble en slogan, og jeg syntes det hørtes fornuftig ut.
Jeg bestemte meg for at jeg ville finne «verdens beste» barnehage til den lille jenta i magen. Da hun var drøyt et halvt år gammel, forhørte jeg meg rundt og besøkte ulike barnehager, men endte likevel opp med ikke å søke plass.
Les også: Kjersti Salvesen: Frykten for at barna våre ikke skal bli likt
Regjeringen eller mammahjertet
Jeg hadde møtt flere ettåringer som hadde gjort inntrykk på meg. Noen stående ved gjerdet og speide. Andre traff jeg innenfor porten.
Et par steder ble vi omringet av små barn. De ville møte blikket, snakke, ta meg i hånden, noen ville opp på fanget da jeg satte meg ned på kanten av sandkassen. Og de kjente meg ikke engang.
Jeg erkjente at det ikke føltes riktig å sende ettåringen min i barnehage til tross for regjeringens storsatsing.
Jeg valgte å si opp jobben – og begynte som frilanser. Dette er selvfølgelig ikke tingen å gjøre for alle, og det er vel egentlig poenget. At du ikke kan lese deg til hva slags mamma eller pappa du bør være. Det høres kanskje banalt ut, men svaret har du inni deg.
Hvis du lytter til den indre stemmen – og kjenner etter hva som føles godt i relasjonen til ditt barn, finner du svar på mye. I mitt tilfelle fortalte regjeringen meg én ting og mammahjertet noe annet.
Krevende å gjøre annerledes valg
Det er utfordrende å våge å stole på seg selv, kanskje spesielt som førstegangsforelder. Hvorfor valgte jeg å vente med barnehage?
Jeg ble møtt med mange motargumenter, men heldigvis leste jeg at separasjonsangsten er størst når babyen er mellom 12 og 18 måneder – og hadde dermed et godt psykologisk forankret argument.
Da datteren min var to og et halvt, begynte hun i barnepark. Men en barnehage med dyktige pedagoger måtte vel være bedre enn en barnepark med «parktanter», undret flere.
To varme og omsorgsfulle «parktanter» i Sofienbergparken barnepark på Grünerløkka, der datteren min gikk, fortalte at Jens Stoltenberg hadde valgt en myk start i barnepark for sine barn de første leveårene. Det slo meg at det var underlig at en som jobbet hardt for å få alle ettåringer inn i barnehage, selv valgte barnepark.
Jeg har ikke fått bekreftet fra Stoltenberg hvorvidt dette stemmer. Poenget er at jeg trengte argumenter, det føltes godt å assosiere seg med noen som hadde «litt tyngde». Fordi det opplevdes krevende utad å løse det på en annen måte enn foreldre flest.
Les også: Bjørn ble enkemann og alenepappa for tre. Men han glemte aldri løftet han hadde gitt kona
Øyeåpner
For ti år siden begynte jeg på et bokprosjekt om morsrelasjonen, Kjære mor. En ærlig hyllest, der jeg snakket med 20 kjente mennesker om forholdet til deres mødre, på godt og vondt.
Både før dette – og særlig etter, har relasjonen mellom foreldre og barn gått som en rød tråd gjennom hundrevis av portretter og relasjonsreportasjer jeg som journalist har laget med kjente og «ukjente» mennesker.
Om ikke jeg blir lei av denne relasjonen? Aldri. Blir det ikke ensformig å snakke så mye om forholdet mellom foreldre og barn? Absolutt ikke. Det finnes utallige versjoner av denne relasjonen.
For meg har dette arbeidet vært en øyeåpner i min egen foreldrerolle. Jeg har forstått at det er den nære og gode relasjonen til barnet, alt handler om! Når relasjonen er tillitsfull og ærlig, tåler både du og barnet mer. Som forelder tåler du bedre at barnet utfordrer eller avviser deg, for eksempel.
Barn som har en nær relasjon til foreldrene, tåler bedre at vi gjør feil eller ikke alltid strekker til. Det er enklere å gå videre når noe har låst seg, lettere å tilgi hverandre.
Lener meg på relasjonen
Fra å shoppe argumenter for å forsvare foreldrevalgene mine lener jeg meg nå på relasjonen til barna. Hver gang jeg gjør en foreldrefeil (ja, jeg feiler stadig vekk, og jeg vet jeg har mange foreldre med meg på laget), holder jeg opp dette: Barna mine tåler at jeg kjefter og sier ting jeg angrer på, de tåler at jeg ikke er en perfekt forelder. Fordi jeg er nær dem. Jeg forsøker å la en kjærlig og tillitsfull relasjon være hovedfokus.
På ferie i USA sist sommer lå jeg «jet lagged» i sengen uten å få sove. Jeg scrollet nedover på telefonen og kom over en artikkel om en studie på hva som gjør oss lykkelige. Forskere ved Harvard hadde brukt 75 år på å kartlegge dette.
Konklusjonen i «The Harvard Study of Adult Development» er at det er én ting som gjør oss lykkeligere og friskere: Gode relasjoner. Jeg hadde jo selv lært dette gjennom jobben min – og ble nærmest euforisk av å lese at det nå var vitenskapelig dokumentert.
Jeg vekket mannen min, som omsider hadde sovnet. «Hvorfor vekket du meg? Dette har du jo fortalt meg mange ganger før!» sa han. «Ja, nettopp! Og nå sier forskerne ved Harvard det samme etter å ha forsket på det i nesten 80 år! Er det ikke fantastisk?» sa jeg, men denne gangen fikk jeg ikke svar.
Et barn er et lite menneske
Uavhengig av hvilke foreldrevalg du gjør, er det altså relasjonen til barnet som betyr alt!
Brita Wallevik, en artist fra hjembyen min, Kristiansand, hadde en herlig hit, som berørte meg som barn. «Husk et barn er et lite menneske, som venter på å bli stor. Ja, et barn er et lite menneske underveis på en gåtefull jord. Et barn er et lite menneske, et fnugg av en evighet. Et barn er et lite menneske, som vet mye om kjærlighet …» sang Brita, som dessverre døde av kreft som 16-åring.
Etter at jeg ble mamma selv, har jeg sunget sangen for barna mine. I dag treffer teksten meg som mamma – og barna liker den også.
Måten vi snakker til barna, ordene vi velger. Det at vi lytter tålmodig. Tiden vi bruker sammen. Blikket vi møter dem med, de kjærlige klemmene og berøringen. Følelsen vi gir dem av å være respektert, og at de får erfare at vi tar dem på alvor akkurat der de er mentalt: med sin undring, glede, utfordringer og bekymringer. Tilstedeværelsen vår. Troen på dem.
At de opplever å være viktige i livet vårt og kan stole på at vi vil dem vel. Følelsen at vi liker dem for den de er. Dét er avgjørende for en nær, tillitsfull relasjon.
Stol på deg selv! Du vet hva som er best for ditt barn. Lytt innover – og lytt til barnet, føl han eller henne, og len deg på relasjonen hver gang du feiler eller snubler litt.
Denne saken ble første gang publisert 12/10 2020, og sist oppdatert 12/10 2020.
