Flytte til Svalbard med barn

Småbarnsliv på 78° nord

Da barna kom, visste foreldrene at det gikk mot slutten for tiden på Grønland. I stedet flyttet de til Svalbard.

ÉN AV 262: Barna har mange lekekamerater rett i nærheten.
ÉN AV 262: Barna har mange lekekamerater rett i nærheten. Foto: Guro Skjelderup og Mona Moe Machava
Publisert Oppdatert

I Adventdalen, en mil utenfor Longyearbyen, bor en familie med røtter i Danmark og hjerte i Arktis. På en høyde med utsikt til majestetiske fjell som omringer dem, har de funnet sin oase i verden. Vi sitter inne i kaffehytta; stedet turistene kan varme seg etter en dag på tur med hundeslede. De kommer og går under samtalen vår, som et helt naturlig innslag i hverdagen og familielivet.

Det var på Grønland de traff hverandre, paret som nå driver Svalbards største hundegård. De har fire barn mellom 0 og 10 år, og 262 hunder på toppen av det. Karina Bernlow bodde på Grønland i 14 år, Martin Hartmann Munck i 12 år.

– Grønland er bare fantastisk, sier Karina med et sukk til Foreldre & Barn.

HVEM, HVA, HVOR:

Familien Bernlow-Munck består av foreldre og fire barn.

De bor cirka 1 mil fra Longyearbyen på Svalbard, driver hundegården Green Dog og lever av guidede hundesledeturer, fjellturer og isgrotteturer.

– Men det er en del sosiale problemer på Grønland, så vi visste at vi ikke ville la barna vokse opp og gå på skolen der. Det var naturlig å dra til Svalbard fordi Martin hadde bodd her tidligere og hadde kontakter her.

Enorm boltreplass

I sine yngre dager jobbet Martin med hund på Svalbard Villmarksenter. Det var starten på et liv med hund. På midten av 90-tallet startet paret med sledehunder.

At de nå får til å bo sammen med over 200 hunder, er takket være en arbeidsstab på 12 personer. Barna hjelper også gjerne til. Den livlige gjengen består av Freja på 10 år, Storm på 9 år, Saga som er 20 måneder og lille Styrk som ennå ikke har fylt året.

Vi besøker familien en maidag, og har forlatt Oslo som er i eksplosiv våring. På Svalbard er det egentlig bare tre årstider; en lang vinter, en kort sommer og høst. Nå smelter snøen og lager spennende små bekker i grusen som barna jobber iherdig med å demme opp.

– Hva er det som er gøy med å bo her, Storm?

– Vi har den største og beste lekeplassen på hele Svalbard, svarer han etter kort betenkningstid.

Pappa Martin har forvandlet det golde tundralandskapet til en magisk lekeplass for barna. Her er trampoline, et stort sjørøverskip på taket av en av bygningene, klatrevegg, sykler, ski og leker. Barna har også sin egen hundeslede tilpasset deres størrelse og alle de firbeinte, som alltid er klare for lek.

– Hvordan er det å gå på skolen her, da?

– Det er helt vanlig for oss, vi har jo ikke prøvd noe annet. Men vi er kanskje litt mer ute enn de er på fastlandet. Hvert år har vi skidag, vi drar på sykkeltur om sommeren og vi står på ski i gymtimene. I friminuttene aker vi masse. Jeg og vennene mine har en måte vi kan komme helt til mål på grusbanen ved å ake!

Les også: Bytte av bosted er aller tøffest for barn mellom 12 og 17 år.

Langt til naboene

– Hvor lenge kan dere være her, med tanke på barna, Karina?

– I prinsippet kan man være her alltid. Du kan gå videregående og utdanne deg, men jeg ønsker ikke for barna mine at de blir her for alltid. Det er fint om de reiser ut og tester «det virkelige liv», for det er så trygt og godt her, men det er også litt kunstig. Man har fjernet alt det dårlige fra samfunnet.

– Hvis dere skulle flytte en dag, hva vil dere savne?

– Snø, kommer det raskt fra henne.

– Snø, og det å kunne se langt. I Danmark er det fullt av hus og folk, sivilisasjon overalt. Mens bildet når du titter ut her, er helt uberørt. Den ville naturen, hvor det ikke er noe som er menneskeskapt, den kommer jeg til å savne.

Midnattssola har sørget for lys døgnet rundt i noen uker allerede, og sånn skal dagene danse helt til slutten av august. Kun noen uker i året skifter døgnet mellom natt og dag på 78 grader nord. Fra november venter på nytt polarnatten; tre måneder i bekmørke.

– Men det er jo ikke mørkt, ikke egentlig, sier Freja.

– Vi har jo nordlyset!

FIN BARNDOM: Det er ikke så mange som er på Svalbard hele livet. Freja sier hun tror hun vil dra til fastlandet for å studere. Lille Saga trenger ikke bestemme seg på mange, mange år.
FIN BARNDOM: Det er ikke så mange som er på Svalbard hele livet. Freja sier hun tror hun vil dra til fastlandet for å studere. Lille Saga trenger ikke bestemme seg på mange, mange år. Foto: Guro Skjelderup og Mona Moe Machava

Og nettopp lyset er det som trekker så mange til Svalbard. Men ser man fortsatt det etter så mange år?

– Ja, svarer Karina uten å nøle.

– Særlig i februar, da er det magisk.

Mangler ingenting

– Det var aldri noe alternativ å flytte tilbake til Danmark da barna kom?

– Nei, aldri, sier Karina.

– Men de er jo født i Danmark, alle sammen.

Det er nemlig ikke lov å føde verken på Grønland eller på Svalbard.

– Sist gang reiste jeg to uker før fødselen, og Saga kom på termin.

– Den ene tanten til barna har egne barn, og ett av dem pleide å bo her, men har nå flyttet til fastlandet. Hun får låne våre barn i stedet, forteller Karina.

– Og sånn har vårt liv med barn vært, at vi finner reserver, og de adopterer oss, og det fungerer veldig fint. Selv om det ikke er biologisk familie, er det klart man blir glad i dem.

Les også: Slik kommuniserer du med barna

Ikke et steinalderliv

Familien bor bare 15 minutters kjøretur unna Longyearbyen, men det betyr ikke at veien dit alltid er enkel.

– Når det snør, forsvinner forbindelsen til omverdenen om vi ikke får tak i en brøytemaskin. Det kan bety forsinkelser til og fra skolen, og når vi skal hente vann. Vi har gått tomme for vann noen ganger. Strøm har vi også opplevd å miste ganske lenge et par ganger. En gang sto jeg med hodelykt og skiftet bleie på Storm. Vi hadde heller ikke vann, men våtservietter hadde vi liggende, heldigvis. Men det var litt tricky, sier Karina.

Familien har innlagt vann, men det må hentes.

– Det går ikke vannledning hit, men det gjorde det heller ikke på Grønland. Så vi har samme system som vi hadde der; en isolert vanntank med 2000 liter vann, og så har vi kjøpt dusj og vaske maskin og sånt. Vi har alle de moderne maskinene. Vi er ikke så radikale at vi har tenkt å leve i steinalderen, sier hun og ler.

– Og slett ikke med fire barn, det er helt sikkert!

Gården består av flere bygninger. Familien har utvidet etter hvert som antallet to- og firbeinte har økt, og neste på listen er et nytt hus. Der de bor nå, har kun de to eldste barna eget rom, og Karina og Martin må ty til kreative løsninger. Lille Styrk bor på foreldrenes rom. Og Saga har fått sin egen krok ved et vindu med endeløs utsikt til Arktis. Eldstedatteren i familien, Freja, storkoser seg på Svalbard.

– Det er fint at det ikke er altfor mye storby, sier hun.

– Og så er det fint at vi har en hundegård, og masse snø. Vi har tre hundegårder, så det er viktig å være på plass. Det dummeste her er kanskje at det aldri blir ordentlig sommer. Men i sommerferien drar vi til Danmark, og i det mørke halvåret drar vi til Syden, fordi vi trenger sol.

Les også: Slik foregår overgangen fra barnehage til skole

PASSER PÅ: – Vi ser jo så langt her, og så har vi hundene som sier ifra. Trafikken er mer skummel enn isbjørnene, sier Karina.
PASSER PÅ: – Vi ser jo så langt her, og så har vi hundene som sier ifra. Trafikken er mer skummel enn isbjørnene, sier Karina. Foto: Guro Skjelderup og Mona Moe Machava

Dyrelivet tett på

Freja forteller at den mest spennende opplevelsen hun har hatt på Svalbard, var da isbjørner kom på besøk.

– Her nedenfor haugen vi bor på, har det vært en isbjørnmor med to unger, sier hun.

Storm forteller ivrig om en gang på Grønland, da Freja var liten og gråt i mammas armer.

– Men så gikk mamma forbi vinduet, og da sluttet hun å gråte. Ute foran vinduet var det en kjempeisbjørn! Jeg tror ikke bjørnene vil komme opp hit når det er så mange hunder her. De som var nede på plassen, gikk jo ikke opp hit, det er ingen vits, sier han.

Barna passes godt på av hundene, men skulle det dukke opp en isbjørn, er det ikke vanskelig å se med så vidt utsyn. Guidene som jobber på gården, er selvsagt også trente i å vokte seg mot isbjørn. Barna er gode venner med guidene, og de lærer mye engelsk av å bruke tid sammen med dem.

– Vi har mange danske guider også, og de pleier vi å besøke, og det er veldig koselig. Noen ganger kommer klassen på besøk. Og da slipper vi skoledag, og kan ha det gøy her i stedet, sier Freja.

Hun tror hun vil reise til fastlandet når det blir tid for å studere.

– Men jeg er veldig glad for å få være her i barndommen. Det har vært litt flaks at det har gått fint hver gang.

– Er det noe dere savner som dere kunne ha fått med et vanlig familieliv i Danmark?

– Vi har jo ikke bodd i Danmark på veldig mange år, så hvis det er noe, tror jeg ikke vi er bevisste på det, sier Karina.

– Vi får alle behov dekket her. Til og med besteforeldre!

– Ja, vi har mange tanter og onkler som ikke er ekte, men som er som det likevel, skyter Storm inn.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning