– Barnet sparket meg hardt i magen. Slik reagerte jeg

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Jeg var blant dem som gikk på førskolen i vintagealderen 1980- 1981. 

Jeg gikk for å være snill og ordentlig. Jeg husker i hvertfall at en av de voksne sa til meg en gang at «du er så snill og ordentlig, du, Ragnhild». Hva jeg hadde gjort for å fortjene rosen, vet jeg ikke. 

Flink var jeg visst også. Til å tegne, sitte stille og følge med, holde orden på tingene mine, og kle på meg alt yttertøyet (bevernylondressen med det tykke teddyforet var et mareritt) og de tunge vinterskoene selv. 

Alle jentene på førskolen var ordentlige, snille og flinke. Vi satt pent og rolig, og gjorde som vi skulle. Og slik innfridde vi, og videreførte, forventningene de voksne hadde til oss.

Det var slemme barn også- og de slemme barna var uten unntak gutter. Dem det gjaldt gjorde ikke alt det slemme, altså. Men det var en grei spredning av uttesting og innovativ utfoldelse blant noen av gutta. 

Det begynte i det små: Noen satt ikke stille, noen var frekke i kjeften og svarte tilbake. Noen dyttet og ropte, tok leker fra andre, og var rett og slett bøllete. Og, selvfølgelig; jentene ble til stadighet lugget, langt hår som vi hadde.

Voksne lette nødvendigvis ikke etter ord for å forstå atferden; «slem, dum, snill, flink, ordentlig». Det var snarere at ordene ble brukt for å beskrive, ikke for å stemple. 

Men stemplingen skjedde i det øyeblikket ordet var sagt. Jeg vet at voksenheten nå er bevisst på at ordet slem ikke skal brukes, men det kan sikkert hende at det glipper likevel. 

Om setningen sies er stemmene gjerne lave, nesten unnskyldende.

 I barnehagegarderoben. På lekeplassen. Rundt middagsbordet hjemme. Det menes ikke vondt, man prøver bare å forklare. Men det man egentlig gjør, er å gi barn en identitet de ikke har valgt selv.

Merkelapper

Gjennom de siste 30 årene med barnehagehverdager (med både andres og egne barn) har jeg observert hvordan merkelapper kan feste seg. 

Barn som allerede strever litt, får en rolle de må bære videre. Merkelappene har også konsekvenser for omgivelsene. Det kan forekomme at barn som blir omtalt som «vanskelige», møtes med lavere forventninger, mer kontroll og mer korreksjon. 

De voksne går litt raskere bort til akkurat dem. Det påvirker hvordan andre barn ser dem – og hvordan de blir inkludert i lek og fellesskap. 

Slik kan én merkelapp bli starten på en selvforsterkende sirkel. Grensene blir på et slags vis enda snevrere for disse barna. 

Det betyr ikke at vi skal slutte å sette grenser. Tvert imot. Barn trenger tydelige voksne som sier ifra når noe ikke er greit. Men vi kan gjøre det uten å definere barnet som problemet.

 «Jeg kan ikke la deg slå», er noe annet enn «du er slem». «Dette må vi øve mer på», er noe annet enn «du er ikke flink nok».

Enkelte barn får skylda for hendelser som har skjedd selv når de ikke har vært i barnehagen. Det handler om forventninger, mønstre og merkelapper. 

Nå skal det sies at jeg legger merke til at merkelapper ikke påklistres i særlig stor grad lenger. Jeg er sikker på at forklaringen ligger i flere ting. 

Eksempelvis kompetansehevingstiltak og faglig utvikling i barnehagevirksomhetene, veiledning av personal og foreldre, tidlig innsats, og økning av samarbeid på tvers av instanser som jobber med barn og familier.

Les også: Bønn til foreldre: – Det er ikke lov å si «det gjelder ikke mitt barn»

 Språket vår former relasjoner

Barn utvikler seg i møte med blikket vårt og holdningene våre til dem. De blir, i stor grad, det vi ser etter. 

Hvis vi ser etter «problembarnet», er det ofte det vi finner. Hvis vi ser etter et barn som strever – og trenger støtte – åpner vi en helt annen dør. 

Har du hørt disse før?:«Det finnes ikke barn som er vanskelige, men barn som har det vanskelig» og «det finnes ikke barn som er utfordrende, men barn som utfordrer oss».

Barn enser mer enn vi tror. De plukker opp mimikk og kroppsspråk, tonefall, blikk og ord, og bruker det til å passe inn i bildet og opplevelsen av hvem de selv er.

 Jeg slutter aldri å la meg fascinere over hvor tilpasningsdyktige, på godt og vondt, barn er. 

Språket vårt former relasjonene våre. Når vi sier «du er slem», lukker vi døren for nysgjerrighet. Når vi i stedet sier «det du gjorde nå, gjorde vondt for andre», åpner vi for refleksjon og læring. 

Vi skiller handlingen fra personen. Og da gir vi barnet en mulighet til å vokse. Å kalle et barn «slem» kan oppleves som en uskyldig beskrivelse av en handling.

 I praksis blir det lett en beskrivelse av barnet. Et barn som igjen og igjen får høre at hen er slem, vil før eller siden begynne å forstå seg selv gjennom dette ordet.

 Ikke som en som gjorde noe hen ikke skulle – men som en som er slik. Det blir en sannhet om hvem barnet er. Og når man først tror det, er det neimen ikke så lett å være noe annet.

Barn trenger å bli møtt som mennesker i utvikling, ikke som ferdige kategorier. 

Når vi setter de negative merkelappene på, forenkler vi noe som i utgangspunktet er komplekst. 

Atferd er kommunikasjon: Bak det vi kaller «utagering» kan det ligge utrygghet, frustrasjon, språkvansker, overstimulering eller rett og slett behov for støtte. Kanskje klarer ikke barnet helt å regulere følelsene sine i møte med andre.

 Positive merkelapper

Det tilsynelatende positive merkelappene har også sitt.

 De snille, flinke og ordentlige barna som aldri gjør noe de ikke skal. De som alltid får ros og de som «aldri lager problemer».

 «Så flink du er.», «hun er alltid så snill». Det høres anerkjennende ut, og som en trygg plass å være, men også her ligger det en fallgruve. 

For hva skjer den dagen det snille barnet blir sint? Når det flinke barnet ikke får det til? Mange av disse barna strekker seg langt for å leve opp til det bildet vi har gitt dem.

 De blir redde for å skuffe de voksne og redde for å feile. De kan lære seg å undertrykke egne behov for å opprettholde bildet av seg selv. 

Og er redde for å vise hele følelsesregisteret sitt. Det siste gjelder så absolutt også barna med de dårlige merkelappene- følelsesregisteret får seg kraftige knekker der også.

Fysisk kommunikasjon

Jeg har ved flere anledninger opplevd atferd som fysisk kommunikasjon: Morgenen hjemme hadde vært kjempevanskelig for fireåringen. 

Så skulle vi ha samling med resten av barnehagen, men barnet var så ute av seg at hen og jeg tok en pause i garderoben først. 

Vi småpratet litt og hen hadde roet seg såpass at vi skulle inn til de andre. Da fikk jeg et spark i magen så hardt at pusten forlot meg. 

Fytti grisen, det gjorde vondt.

 Barnet knakk sammen i gråt, og da var det ikke annet å gjøre enn å ta ungen på fanget for å trøste og holde rundt. 

Det var ikke nødvendig med grensesetting her. Hen skjønte at å sparke meg i magen ikke var greit. Ordene kom langt tregere ut enn utageringen. Hen var ikke vanskelig, hen hadde det vanskelig.

Når et barn slår i barnehagen, stopper vi det. Selvfølgelig gjør vi det. Vi setter tydelige grenser. Men vi sier ikke «du er slem». Vi sier: «Jeg kan ikke la deg slå. Det gjør vondt». Dernest hjelper vi barnet videre: Hva skjedde nå? Hva kan du gjøre i stedet?

Les også (+): Bonussønn lyver og nekter å følge enkle regler i huset

Viktig huskeregel

En viktig huskeregel for dere foreldre: Når dere snakker om barn hjemme, rundt middagsbordet eller i bilen, tar dere med dere barnehagens historier og former dem videre. 

Hvis barnet ditt over tid blir omtalt som «han som er litt slem», er det lett at både du og barnet begynner å tro på det. 

Hvis dere omtaler andre barn på samme måte, skjer det samme. 

Prøv heller:

Ikke: «Hun er så slem». Men: «Hun hadde det vanskelig i dag og dyttet».

Ikke: «Han er så flink». Men: «Han øvde lenge på det der og så fikk han det til».

 Det krever en hel landsby. Barn vokser inn i det vi tror om dem. Så la oss gi dem noe større å vokse inn i.