Bønn til foreldre: – Det er ikke lov å si «det gjelder ikke mitt barn»

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Å jobbe i barnehage er ingen piknik. Bortsett fra når vi faktisk har matpakkepiknik på gulvet når turværet er ufyselig vått eller kaldt. 

De fleste hater ufyselig turvær. Og hater du turværet, ja da blir turen ikke videre lystig å gjennomføre. Noen hater også sol fordi de blir svette. Det går an å hate det meste i og av tilværelsen. 

Hat er med andre ord ikke bare å «ikke like» selv om min erfaring tilsier at det er denne betydningen barn flest legger i begrepet. Barn kan hate både laks, brokkoli, makrell i tomat, maur, brød med frø, de grønne støvlene sine, «kløgensere», foreldre og søsken. 

Søsken hates etter krangel eller når de får mer oppmerksomhet enn en selv. Det forekommer at foreldre ikke elskes i det øyeblikket de setter en grense som går på tvers av barnets ønsker eller vier søsken ulik oppmerksomhet. Mat kan både smake, lukte vondt og ha guffen konsistens. 

Da oppleves hatet som avsky.

«Du er ikke alene på veien»

Jeg pleier å predike levesetningen «du er ikke alene på veien». Denne setningen dukket opp i en trafikkampanje for grådig mange år siden, og sentrerte blant annet rundt bruk av sikkerhetsbelte og det å holde seg innenfor fartsgrensen. 

Jeg kom til den slutning at den også kan brukes i andre settinger. 

Det handler nemlig ikke bare om bilkjøring hvor ferdselen på veien avhenger av ens medtrafikanter. Livet er en eneste stor trafikkmaskin. Det handler om hvem du treffer på, kjente som ukjente. Det berører relasjoner og atferd hvor du og jeg er avhengige av hverandre for at det skal gå så bra som mulig, og for at livet skal lykkes. 

Det er ikke lov å si «det gjelder ikke mitt barn» og på denne måten alltid plassere skylden hos andre. Hvis alle skulle tenke slik, blir det en god del ufordragelige medborgere som gror til. Alle barn er alles ansvar- «it takes a village», som ordtaket sier.

Det er vanskelig å lære gamle hunder å sitte. Å endre tankegang hos verdensledere og autoriteter er for sent sett i forhold til det man ser i verden av krig, konflikt, og negative verdier og holdninger til ens medborgere. Det er mye forakt og avsky som lyser gjennom uttalelser, politikk og handling. 

Derfor må vi begynne med barna og gjøre det som står i vår makt for å ruste dem slik at de vet hvordan de skal ferdes i samfunnet sjonglere utfordringer de treffer på.

– Hat er ikke medfødt

Forskning viser at iboende hat ikke er medfødt. Det handler ikke om arv, men miljø. Det føles iboende fordi det startet tidlig, og ble en vane i hjernen og følelseslivet. Det iboende hatet er tungt. Den dype, vedvarende følelsen som kan vare i måneder eller år og etter hvert kan føles som en del av en selv. Som stammer fra gamle erfaringer, traumer eller langvarig frustrasjon. 

Det situasjonsbetingete hatet er en sterk, midlertidig reaksjon på en hendelse eller situasjon som utløses av noe som skjer her og nå. Det iboende går igjen i ulike sammenhenger eller relasjoner mens det situasjonsbetingete gjerne begrenses til en person, en episode eller en konflikt.

Hver person, sitt hat, og hatingen starter allerede i ung barnehagealder. Følelsestilstanden hat er en knute av sinne, frykt og forakt/ avsky. Alle er de negative, men av ulik grad. Følelsen kan være situasjonsbetinget så vel som iboende: Den kan gå over med en raptus og et brøl, eller den kan gnage og ete deg opp. 

Vi voksne har lettest for å beskrive hatfølelsen fordi vi har rukket å leve liv. Vi kan formidle hva den innebærer, hvordan den kan kjennes, hvordan kropps- og ansiktsuttrykk ser ut, og hvordan den virker på en selv og dem vi har rundt oss. Ved å adressere hatfølelsen, anerkjenne at den er reell, og sette ord på nyansene, mener jeg at formidlingen til barna blir mer håndterbar.

Den viktige «ryggsekken» voksne gir barna

Jeg har skrevet om «ryggsekken» ved tidligere anledninger. Ryggsekken som visualiseringen av hva som behøves på vei ut i samfunnet og i samspillet med medmenneskene dine. Og sekken, den skal være lett å bære. 

Hvor de nære voksne støtter og bistår barna i å oppøve, og putte oppi, sin sosiale kompetanse, medmenneskelige forståelse, anerkjennelse av følelser, respekt, empati, normer og regler. Om de pro-sosiale handlingene hvor du vil det beste for andre og hverandre. Sunne, gode verdier og holdninger, og ikke minst en sterk og god selvfølelse.

Familien kommer i ulike komposisjoner, men er uansett form og farge barnets første og viktigste miljø i møte med verden.

Familien er av svært stor betydning for oppveksten og i overført betydning er den som et stillas. Det kalles oppdragelse.

 Familien er av så stor betydning at den kan påvirke hvorvidt et menneske utvikler noe som oppleves som iboende hat eller ikke.

Barn som opplever gjentatte negative erfaringer som kritikk, avvisning, følelsesmessig kulde og ydmykelser kan utvikle følelser av sinne og forakt. 

For det er slik at når noe skjer ofte nok, setter det seg i en. Det blir gjort til en del av barnets sinn, det internaliseres. Hvorfor? Fordi barn ikke har ferdige verktøy for å beskytte seg emosjonelt. Sterke negative opplevelser kan sette seg dypt og kan etableres som emosjonelle mønstre.

Den sosiale og kognitive utviklingen samt alt av følelser formes i barneårene. De første relasjonene etableres og utvikles i familien. Trygghet og tilknytning er alfa og omega for alle. Trygghet bygges gjennom både nærhet og omsorg, og gjennom stabile voksne som vet å veilede og sette rammene rundt barnet. 

Slik trygger voksne barnet

Når du har trygghet og stabilitet i sekken, ja, da er du klar for både utforskning av verdenen og å danne gode relasjoner med andre mennesker. Å ha struktur i livet, rutiner og grenser gir barn forutsigbarhet. De lærer og erfarer hva som forventes, og får en trygg base å bygge på. I det daglige samspillet lærer barnet empati, samarbeid, turtaking og konfliktløsning.

Familien er arenaen hvor barnet også først møter samfunnets regler og verdier. Lærdommen består av hva som er rett og galt, hvordan man behandler andre og hvordan man takler konflikter. Foresatte og omsorgspersonene er helt sentrale rollemodeller gjennom måten de snakker, samarbeider og løser problemer på. 

Barn får nemlig med seg ALT! 

Måten du møter barnet ditt på, påvirker selvbildet. Når du oppmuntrer, støtter og anerkjenner (ja, dette er et begrep jeg bruker ofte, men det er fordi det er en av pilarene i et menneskes liv) barnet ditt, bidrar du til at barnet utvikler tro på egne evner, opplevelse av mestring og en trygg identitet. 

De opplever også å få kontakt med følelseslivet og å sette ord på dette selv – muntlig som kroppsspråksmessig. Sosial kompetanse er den røde tråden, for så vidt et helt garnnøste, som går gjennom hele sulamitten kalt oppvekst og oppdragelse.

 – Legg ned nettrollingen!

Barn lærer følelser gjennom voksnes holdninger og modellering, mest gjennom det de voksne gjør, ikke sier. Hvis barnet vokser opp i miljøer hvor det er fiendtlighet, forakt, sverting av andre sterke og sterke «vi mot dem»-holdninger kan barnet ta inn denne måten å forstå verden på, selv uten å ville det. Men det kan endres! Vær en god modell. 

Når barnet er i trygge relasjoner, får ny erfaring. Når voksne gjør en emosjonell innsats og er bevisste, kan mønstrene endres over tid. Inkluder barnet og gi det tilhørighet. 

Vis respekt i konflikter, håndter dine egne følelser på en trygg måt og snakk positivt om andre. Og; unngå nedsettende uttalelser og fiendtlige holdninger. Dropp negative og nedlatende kommentarer om mennesker du ser på gata, på TV og i sosiale medier. 

Legg ned nettrollingen. Det er egentlig såre enkelt å etablere et miljø med varme og respekt som skaper barn med samme grunnstemning. Og ha trua! 

Når du bygger barnet ditt til å bli en robust, trygg og emosjonelt kompetent person, kan hen kanskje bli en leder som viser respekt og toleranse, er et godt medmenneske, og bygger fellesskap hvor alle kan høre til.