Den nederlandske familien ble «hektet» på finn.no – en dag dukket melkegården opp

Våren og sommeren 2025 var våt og hustrig på Helgelandskysten. På en ku- og melkegård på Nyland i Leirfjord håpet en familie på seks på bedre vær, uten at det fikk ødelegge humøret og pågangsmotet.

– I fjor sommer bodde vi fortsatt i Nederland, og det var stort sett regn hele tiden der også. Det skal mer til for å knekke oss, sier mamma Rianne på vegne av dem alle.

Gjengen vi møter består av henne, far Berend, tvillingene Bart og Hein (17) og søstrene Charlotte (23), Carla (25) og Lillian (27). Da Hjemmet er på besøk er sistnevnte bare på ferie. Hun ble igjen i Nederland da resten av familien flyttet til Norge i februar i år.

– Å ta sats og våge å for­følge drømmen føles både spennende, spektakulært og fantastisk. Det spesielle er at vi fikk med oss tre av fire voksne barn. Vi er nok en mer enn gjennomsnittlig sammensveiset familie, sier Rianne og ser på flokken sin.

Ottervik gård ligger idyllisk til i en grønn dump, ikke langt fra den gamle hovedveien mellom Sandnessjøen og Mosjøen. Bak hovedhuset er det et lite fjell. Rundt de to ­låvene er det beitemark for kjøttfe og melkekyr. Med andre ord bor de midt i et typisk norsk kulturlandskap.

– Vi er født og vokste opp i Nederland. Jeg fikk barndommen min på en gård Rianne og jeg overtok som voksne, men den var for liten til å leve av, så vi kjøpte etter hvert en større gård. Den drev vi til vi fikk solgt den i fjor. Salget gjorde det mulig å begynne helt på nytt, forteller Berend.

Veldig annerledes

De bodde i Groningen. Der er det som ellers i Nederland veldig flatt. Gårdene kan ha mange dyr, men det er ikke store i arealer. Deres var på 30 mål.

– Vi hadde 800 dyr, alle sammen kjøttfe, og de bodde inne i produksjonslokalet hele året og kunne ikke gå ut. De siste årene kom det mange reguleringer i jordbruket og det ble mer og mer krevende. At dyrene ikke fikk være ute, ble også en belastning i forhold til dyrevelferden. Også produksjonsdyr fortjener å få være ute og løpe fritt, sier ekteparet Riepema.

Landbruket er bygd ned i hjemlandet. Det finnes nå områder hvor det ikke lenger er lov til å drive med gårdsbruk. Fordi det utviklet seg slik, hadde de allerede i 15 år tenkt på å flytte fra landet, da de ­endelig fant gården de kunne tenke seg.

– Det ble etter hvert begrensede muligheter hjemme, selv om vi med norske øyne drev stort. I Nederland ble 800 dyr for lite til å leve ordentlig av. Vi hadde årlig 800 kalver som skulle fôres opp, og det var mye og hardt arbeid, forteller de.

Kalvene som kom til gården med lastebil, ble fôret opp i seks måneder. Når de nådde 250 kilo, ble de sendt til slakterier. 

Det var helt annerledes enn bonderomantikken mange ser bilder av på melkekartonger og postkort.

– Vi begynte å lengte etter det opprinnelige gårdslivet, der dyr får leve friere, og å komme bort fra det tvers ­gjennom moderne og effektive. I Nederland hadde vi ikke ­beitemark. All mat til dyrene ble levert med lastebiler, sier Berend.

Les også: Arild (78) bor alene i spøkelsesbygd

– Besatt av å sjekke finn.no

Rianne var i Norge en gang i 2013, nærmere bestemt på Fagernes i Valdres. Etter det, drømte hun om å flytte hit. Det ble en slags hobby å følge med på gårdsbruk til salgs på finn.no. Hele tiden håpet hun å finne et objekt som svarte til drømmen.

– Det ble nærmest en besettelse for deg å sjekke finn.no, sier Berend og smiler mot kona.

– Først så vi en gård i Rørvik som vi følte ropte på oss, men den ble solgt før vi fikk lagt inn bud. Vi måtte jo selge egen gård først for å ha kapital til å kjøpe. Heldigvis gikk det ikke lang tid før vi oppdaget gården til Erling Ottermo i Leirfjord. Den passet perfekt fordi den hadde en melkekvote som det gikk an å leve av. Driftsbygningene var dessuten godt vedlikeholdte og funksjonelle. I tillegg så vi andre muligheter her, forteller hun.

Stemningen er lattermild og entusiastisk da familien deler det store spranget de tok sammen. De forteller at Berend og sønnene kjørte opp først. Det var tidlig i februar og det lå snø på veien. Bilen deres hadde helårsdekk uten pigger, og det føltes skummelt.

– Vi kom frem sent på kvelden, etter å ha sneglet oss ­oppover på de glatte veiene. Det var femten kuldegrader og helt mørkt ute, så det var ganske spesielt, sier Hein og smiler.

– Da vi kom opp på gården, var selgerne på plass med mat klar til oss, så vi ble tatt veldig godt imot. For meg var det veldig spennende og flott. Det ga energi at det var så anner­ledes enn hva jeg var vant til, sier tvillingbroren Bart.

– Carla, Charlotte og jeg kom en uke senere. Selvfølgelig var det en stor overgang å komme til norsk vinter. Men de som drev gården før oss, stilte opp hver dag for å lære oss opp, og det gjør de fortsatt. I dag har vi rundt 100 dyr, av dem 47 melkekyr. Tre ponnier, fire katter og en hund ble med oss på flyttelasset, sier mammaen.

Et fredeligere liv

I Nederland var det folk overalt, lyder overalt. Mange biler, tettbebyggelse i alle retninger. Nå kan de stå på egen eiendom og skue over mot naboene. De kan tråkke i vei langt for å få oversikt over hvor kuene har gått for å spise det saftige, grønne gresset de er så heldige å få nappe opp av bakken.

– Å gi dyrene det frie livet er en tilfredsstillelse i seg selv, sier Rianne, og resten av familien nikker.

400 dekar mark er deres. Sett med nederlandske øyne eier de en storgård. I Utkant-Norge er det en vanlig, tradisjonell melkegård, av den typen det er blitt færre og færre av de siste tiårene. Melkingen skjer gjennom roboter til faste tider og skjer på moderne vis.

Familien Riepema har slått seg til ro, tar vare på dyrene, legger planer og gjør fore­fallende arbeid. Sønnene har siden de kom jobbet som av­løsere på andre gårder og tjener egne penger, og har planer om å gå løs på landbruksutdannelse. At det er bondeyrket som er fremtiden, vet de begge med stor sikkerhet.

– Å bo her har gitt oss mange store opplevelser og øyeblikk. Jeg er glad mamma og pappa tok sjansen, sier Hein.

Han har alltid visst at han vil bli bonde og tenker at gården kan være en flott familiebedrift, der alle bidrar inn og gjør den til et godt levebrød.

– Alle de ulike oppgavene, livsstilen, å ha det fritt og ha råderett over egen tid. Livet som bonde er som et eventyr, legger han til.

Les også: (+) Alma fra Revelsøy bar på en hemmelighet

Nye regler

Hva som har vært mest krevende den første tiden i et nytt land, er å sette seg inn i alle de nye reglene, det være seg skatter og avgifter og innenfor melkeproduksjon. Rianne sier at de lærer noe nytt nesten hver dag.

– For meg er språket absolutt vanskeligst, sier Berend.

Han forsøker å lære seg litt norsk, men sier at de ender opp med å snakke engelsk. Målet er å lære norsk og snakke som en innfødt.

De har andre mål også, som å prøve ut egen osteproduksjon og lage en gårdsbutikk. Den ene låven skal bygges om.

– Hva sa venner og familie i Nederland da dere kjøpte gård i Norge?

– De sa at vi var gale, men syntes også at det var kult og modig gjort. Mange har meldt at de vil komme på besøk og oppleve eventyret med oss, sier Rianne.

Hun ser på Charlotte, som smiler og nikker.

– Naturen her er nydelig. I Nederland hadde vi bare flate åkre.

I sommer reiste hun med søstrene og en fetter til Lofoten for å se enda mer av den spektakulære naturen, der fjell stiger bratt opp fra havkanten, og de sier unisont at det var fantastisk.

Pappa Berend er den eneste av dem som har hatt stunder med tvil, øyeblikk da han har tenkt: Hva har vi gjort?

– Å omstille seg har vært og er fortsatt tøft. Mange ting er annerledes enn vi er vant til. Men jeg gleder meg hver morgen til å stå opp og gå løs på en ny dag. Vi er sammen som familie og har frihet. Mange muligheter er uprøvd og blir spennende å sette ut i livet, sier han klokt.

På eiendommen er det skog, fjell, myrer og elver. I høst blir det muligheter for sopp- og bærplukking, jakt og fiske. Bare tanken på det gir glede. Det er en ny type luksus, som de før bare kunne lese om.

– Vi har hatt beitende reinsdyr rett utenfor stuevinduet, hvor spektakulært er ikke det, spør pappaen, og Rianne ­legger til at de rett og slett er veldig heldige.