Her har tiden stått stille: Fortsatt bærer familien inn vann fra bekken like ved, slik oldemor gjorde
Fjellgården Rørbakken har vært i samme slekt i mange generasjoner, og nå bruker etterkommerne stedet som fritidsbolig. Med forsiktige moderniseringer og stor kjærlighet til stedet tar de vare på historien og tradisjonene.
Publisert
Vi følger stien langs Rasdalselva, omgitt av vestlandsnatur i sitt beste sommervær. Bak oss ligger den bratte stigningen fra Bolstadøyri. Utsikten er spektakulær, og underveis forteller Magne Rørbakken om sin bestefar Anders, som jobbet i NSB og var blant de første til å kjøre opp veien da den ble åpnet på 1950-tallet.
Anders skal begeistret ha beskrevet opplevelsen som en drøm, nesten som å fly.
Den veiløse fjellgården Rørbakken som vi skal til, var Anders' hjemplass. I dag er den for kulturhistorie å regne, og brukes som fritidsbolig av etterkommerne. Langs stien er det kulper i Rasdalselva.
Uten innlagt vann er dette et yndet badested. Slik det alltid har vært for fjellfolket fra det gamle klyngetunet som besto av to gårder. Her oppe har folk hatt tilhold siden før svartedauden, det vitner gamle skriftlige kilder om.
Selve husene antas å være fra senest 1880. Magne er en av mange eiere. Klyngetunet er uskiftet, med seks parter som eiere.
Oldemors benk
Det er Wenche Mari Helle og Magne som bruker Rørbakken mest. Når andre er der, er det fint å samles ute på tunet hvor de er omgitt av historiske bygninger som det er utført små oppgraderinger på. Bortsett fra et solcellepanel, får man en følelse av at tiden har stått stille her i flere hundre år.
– Mine oldeforeldre Knut og Ingeborg, var de siste fastboende her. Det er fint å sitte på trammen og se utover Rørbakken mot fjellene slik de gjorde, forteller Magne, som har vokst opp med turer hit.
Annonse
Da familien begynte å bruke stedet, bar hovedhuset preg av at det lenge var blitt lite brukt. Etter en real rundvask og rydding, kom sjarmen mer frem.
Les også: (+) Alma fra Revelsøy bar på en hemmelighet
– Det som nå må gjøres, utføres så forsiktig som mulig for å bevare atmosfæren. Vi har tilført litt mer komfort. Som en god sofa og en moderne lampe over spisebordet, hvor bestefar alltid kveiket oljelampa, forteller Magne, og setter seg ned på slagbenken hvor hans oldemor Ingeborg døde i 1946.
– Hun laget middag, og satte seg ned litt for å hvile med tresleiva i hånda, og døde. Hun ble som andre før henne, båret herfra ned i kiste. Når de som bodde her kunne kjenne at tiden nærmet seg, gjorde de gjerne klar en kiste på forhånd, forteller Magne.
Bærer vann og henter ved
Fortsatt bærer familien inn vann fra bekken like ved, slik oldemor gjorde. Magne, Wenche Mari og deres voksne barn William, Jone og Ane Mari setter pris på det enkle hyttelivet. Her roer de ned, og er vant til at det meste tar mer tid.
– Vi henter vann fra elva lenger nede om bekken tørker ut. Så bærer vi ved og fyrer i ovnen jevnt for å holde varmen, forteller Wenche Mari mens hun serverer kaffe fra en gammel kjele som alltid har vært her. Hun er også svært glad i stedet, og har vært en ivrig pådriver for å ta vare på Rørbakken.
– For fremtiden ønsker vi å restaurere og vedlikeholde, slik at det blir lett for barn og barnebarn å være her, sier Magne.
Følelsen av nærheten til en svunnen tid, har han og Wenche Mari ønsket å beholde, derfor gjør de få endringer.
– Bestefar Monrad hadde nok likevel ristet på hodet av at vi har byttet ut oljelampa med ledlys. Men for oss er det viktig at det også er litt praktisk å være her. Det er en ny tid på gården, selv om vi i all fremtid vil ta vare på det gamle.
Se flere bilder fra hytta og familiens hytteliv under:
