Sindre (37) bor på en gullgruve

Sindre Larsen (37) veier en tung stein i hånden, der han står i havgapet på øya Bømlo på Vestlandet.

− Her er gull nok for 20 000–25 000 kroner, sier han, og ser ned på steinen i hånden. Anslaget må stadig justeres. Gullprisen har aldri vært høyere enn i dag.

Sindre og samboeren Runa Alvsvåg Folgerø bor i det som en gang var Norges svar på Klondyke. Her forsøker de å gjøre gull av familiehistorie, gårdsdrift og sterke naturopplevelser. Men lønnsomheten er neppe den samme som gullgraverne så for seg da de rykket inn ved Lykling 100 år før Sindre ble født.

Under Sindres føtter ligger fortsatt gull og venter på å bli funnet − antar Sindre:

− Jeg kan ikke tro at de fikk opp alt gullet her, sier han.

Geologisk unntak

Gullfunnet ved Lykling på Bømlo var mer enn et eventyr. Det var et geologisk unntak.

Dypt inne i gruvegangen sto tre menn. Lukten av krutt og svovel hang igjen. Skjelvingen i fjellet var over. Ingen lo. Ingen ropte. De tre våget nesten ikke å puste. Det de så foran seg, var ikke kobber. Ikke svovelkis. 

Det var gull!

Rent, massivt gull – kommet helt opp i dagen, som et uventet svar fra jorden selv. Glitrende. Brutalt. Uimotståelig.

I samme øyeblikk ble alt forandret. 

Tråder av gull

I moderne gruvedrift regnes fem gram gull per tonn stein som lønnsomt å drive ut. På 1880-tallet beregnet bergmester Dahll at gullinnholdet på Bømlo var 75 gram pr. tonn stein. Datidens geologer anså 15 gram per tonn som drivverdig mengde. Mange av Lykling-prøvene matchet lønnsomhetsgrensen, noen overgikk det. Enkelte analyser viste opptil 240 gram per tonn.

I årene etter oppstarten midt på 1880-tallet ble over 250 gram gull utvunnet fra én enkelt stein på fem kilo.

Men så stilnet hammerne. Dynamitten fant andre veier. Mørke inntok gruvegangene

Men gullfunnet ble ikke glemt.

Sporene etter gullet ble liggende der, som ulmende glør under aske.

Gull-romantikk

Sindre Larsen og faren Thor Audun eier deler av området der den sagnomsuste Harald Hårfagre-gangen ligger, en kvartsåre full av historie − og kanskje fortsatt gull.

− Kvartsårene ble dannet av vulkansk aktivitet på havbunnen. Etter istiden hevet landet seg, og noen av gullårene ble liggende synlig på land, forklarer Sindre.

På eiendommen Gullvegen Gardstun har Sindre og Runa restaurert gullgraverhytta, anlagt gullvaskingsleir og tilbyr romantiske overnattinger i særklasse: Stormhyttene. To moderne igloer i tre og glass der du bokstavelig talt sover rett over en gullåre.

− Du ligger i varm seng, med stjernehimmel over deg og gull i fjellet under. Det er en ganske spesiell opplevelse, lover Runa.

Men gull handler ikke bare om romantikk.

Forveksler

− Gull er ekstremt tungt. En liter gull veier nesten 20 kilo. Du trenger ikke se gullet, du kjenner det, sier Sindre.

− Mange forveksler gull med kobberkis. Men gull glitrer alltid, også i skygge. Kisen mister glansen.

Larsen avslører at geologien i området er ganske spesielt. Her finnes også marmor- og klebersteinsbrudd.

− Klebersteinsbruddet på gården vår leverte stein til både Mariakirken og Domkirken i Bergen. Det sier litt om kvaliteten.

Nå blir stein fra området stadig borte.

– Da jeg vokste opp, lå det enorme slagghauger her. Nå er mye forsvunnet. Folk tar med seg stein som suvenir. Det er ikke lov, dette er fredet kulturminne, understreker han.

Hva med metalldetektor?

– Du må i så fall ha veldig presist utstyr. Med så mange metaller i grunnen slår utstyret ut hele tiden.

Samboerparet Sindre og Runa vet de bor på et usedvanlig sted, og ønsker å dele det unike med flere.

– Vi sover på gull. Men det er historien og menneskene som virkelig glitrer.

Hemmeligheten i dypet

Nesten hundre år etter Klondyke-tilstandene, i 1980, kom forskere fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) og boret i stillheten. 

Prøvene forskerne tok ut, fortalte om årer av kvarts som fortsatt inneholdt spor av gull. Ikke i glitrende klumper, slik eventyrene vil ha det, men som nervetråder av metall, skjult mellom sprekker og sjatteringer i fjellet. 

Selv om NGU-undersøkelsen konkluderte med at de økonomiske utsiktene ved ny gruvedrift i de gullførende kvartsgangene var skrøpelige, ble to kvartsganger anbefalt undersøkt på nytt.

For ingen vet hvor mange slike gull-lommer som fortsatt hviler under lyng og mose på Bømlo. Fjellet holder ennå på hemmeligheten. Kanskje ble noe liggende igjen urørt, fordi teknologien i 1880-årene ikke kunne se dypt nok.

Men historien om Lykling handler ikke bare om glans og metall. Den handler også om hva som ble igjen etter at menneskene pakket sammen og drømmene er spilt ut.

Gull på tresko

For de innvidde kom varselet om gullrushet allerede i 1862, 20 år før gullfeberen brøt ut.

Unggutten Ola Olsen Løkling hadde funnet et stykke rent gull mens han gjette sau i utmarka. I mangel på bedre metallurgi banket han det flatt og brukte metallet som spenne på treskoene sine.

Ifølge lokalhistoriker Olav Myklebust ble spennen kjøpt av bergmester Tellef Dahll for åtte kroner, og sendt til Universitetets mineralsamling i Christiania, merket med de lakoniske ordene: «Finneren har slaaet Guldet fladt.»

Gjenstanden regnes ofte som det første fysiske beviset på gull i Bømlos berg, og et startskudd for eventyret som fulgte.

Bergmester Dahll unnlot å rapportere funnet til departementet. Han mente det ville «fremkalde altfor meget skjerpelyst». Kanskje hadde han rett. Men det betydde også at gullrushet ble utsatt med to tiår.

Et nytt forsøk

I mai 1882 nådde en melding lensmannen i Finnås: Skolelærer Rasmus Kolbeinsen Bødal fra Lykling hadde, sammen med en nabo og to telegrafister fra Haugesund, funnet noe ved Storhaugen. Funnstedet lå ikke langt fra stedet der Gjeter-Ola Olsen Løkling hadde funnet gull 20 år tidligere.

De fire viste prøver til folk i Haugesund, i Stavanger, ja, til og med i Kristiania. Men ingen ville høre. Ingen trodde på dem. De ble ledd ut.

Men de ga ikke opp. I oktober året etter fant tre av dem hva de lette etter: Gull, rent og ekte. På syv meters dyp.

Steinen som vekket verden

Den ene steinen som utløste alt i oktober 1883, inneholdt over en halv kilo gull. Da den ble kløyvd, hang de to delene fortsatt sammen, bundet av en åre av rent metall.

Historien nådde pressen. Engelske The Times skrev at det enten ville bli «verdens største suksess – eller største skuffelse.»

Dagbladet skrev, med sjelden patos:

«Man tør have Haab om … en Virksomhed, som er uden Sidestykke her til lands.»

Fra havnebyer, bygder og storbyer begynte folk å reise til Bømlo. Ikke fordi de visste, men fordi de håpte.

Feberen satte inn

Ryktene om gullfunnet i 1883 skjøt raskt fart. Og om at man kunne få bli med på jakten etter rikdom hvis man skyndte seg. Ikke mange ukene gikk før stedet Lykling forandret seg. Den en gang fredelige bygda med kirke og gressganger ble raskt forandret av alle som kom. 

Prektige vestlandskoner og spekulanter fra Arendal. Drankere fra Bergen. Skomakere fra Sokndal. Og et lite følge franske kvinner som ikke nødvendigvis kom for å grave. Slusker, kremmere, handelsmenn, gamle soldater, unge drømmere. 

Noen tok med seg hele familier. Andre kom med bare en hakke og en sekk.

Alle visste at her kunne man bli rik.

Eller ruinert. 

Spekulasjon i gull og luft

Før noen rakk å regulere noe som helst, begynte bygg å skyte opp av bakken. Noen tok inn losjerende. I andre ble skjenkesteder åpnet. Hit kom bank, butikker og hoteller. Et dampskip ble fortøyd og gjort om til soveplass for dem som kom for sent.

Men også svindlerne tok veien til Lykling.

For hver ekte skjerperett fantes en håndfull forfalskede. De mest erfarne spekulantene kunne selge samme stykke grunn tre ganger – før middag.

Til det nye samfunnet kom nye skikkelser. 

Gull til kongen

Etter funnet gikk det raskt. Engelske investorer kom. Nordmennene visste hvordan man skulle gjøre inntrykk. Engelskmennene ble smigret, og bet på. 

Våren 1884, ett år etter det første funnet, sto tre engelske kremmere i audiens hos kong Oscar II og dronning Sofie. Med seg hadde de en ring og et armbånd laget av Lykling-gull og en klump rått gull som gave.

Opptredenen virket. De tre fikk kongens velvilje og rett til å kalle gruven for Oscarsgruven. De stiftet Oscar Gold Mining Co. Ltd.

Prisen for kjøpet var svimlende: 35 000 britiske pund som tilsvarte 680 000 norske kroner. Norske gründere jublet. Men ikke alle var sikre på hva som egentlig ble kjøpt.

Ryktene i bygda gikk. Noen mente at gullåren engelskmennene fikk se, var stelt i stand. Sminket, rett og slett. Folk visket om at gull var limt inn i kvarts med fiskelim og nåler for å imponere og overbevise.

Kanskje var det ikke bare sladder.

Norges Klondyke

Da gullfeberen sto på som sterkest, var Lykling ikke bare et skjerpefelt. Området var en bygd i ferd med å bli noe større. Posthuset fikk raskt status som knutepunkt. Brev ble skrevet hjem, varer bestilt og penger sendt ut − noen ganger i konvolutter, andre ganger i små metallbokser, i frykt for tyveri.

Midt i det hele gikk hverdagen. Barn lekte blant stempler og malm. Noen mistet fedre til ulykker i fjellet. Andre fikk navn etter engelskmennene i gruvene. I sentrum for eventyrøkonomien sto et fjell som snart skulle vise seg vanskeligere å overbevise enn investorene.

På det meste hadde gruvefeltet over 500 arbeidere. Dampskip anløp den provisoriske kaien. Veier ble anlagt. Mange håpet på starten av en norsk gullalder, i bokstavelig forstand.

Men stemningen begynte tidlig å slå over.

Humbug

En avisartikkel fra 1886 skrev tørt:

«På Bømmeløen er der meget Guld, men også meget Humbug.»

Utover i 1886 viste mange av forekomstene seg små. Kostnadene steg. Optimismen viste seg å ha løpt foran virkeligheten.

I 1898 ble driften i New Oscar Gold Mining Co. formelt innstilt.

Totalt var over én million kroner investert. Avkastningen? 137 kilo gull. Samlet verdi ble anslått til 330 000 kroner. Gamle styreprotokoller avslører at de offisielle tallene var for lave. Når steiner som var ekstra gullholdige dukke topp, ble de pakket i kasser og sendt direkte til England.

I ettertid har man anslått at det totale uttaket i Lykling-området var mellom 200 og 250 kilo gull, fordelt over rundt tre tiår. I så fall er området den største gullgruven i norsk historie.

Ryktene lever

Etter hvert som driften ble redusert, ble store mengder steinmasse fra gruvene brukt til veifyllinger. Lensmann Magnus Robberstad skrev nøkternt i en rapport fra 1946:

− Stemningen hadde i høy grad vært altfor optimistisk.

På veien nordover til Tverborgvik ble så mye steinmasse brukt at de gamle, store slagghaugene ved Oscarsverket forsvant.

Folk visste ikke hva som fulgte med. Eller kanskje de ikke brydde seg. I dag verserer rykter om at tunge steiner med gullklumper ligger i flere veiskjæringer, dumpet som gråstein.

Den tause giften

Eldre rapporter viser at myndighetene var klar over den enorme forurensningen gullgravingen skapte.

Ekstreme verdier av kvikksølv er målt, tett på oppdrettsanlegg som inntil i fjor ble brukt til oppdrett av den høyt profilerte Salma-laksen.

Cyanid ble også brukt i utvinningsprosessene På Riksarkivet fant Vi Menn kommunale dokumenter om kvikksølv-forurensningen:

«Det har vore målt eit kvikksølvnivå som er 100 gongar så høyt som det har vore målt i Odda-området med den type industri som er der inne. I «gamle dager» fann ein kvikksølvet som perler i terrenget, og det er blitt fortalt at folk plukka desse perlene og brukte dei som avlusningsmiddel! I dag blir det advart mot å plukke blomster og bær her, og dyr skal heller ikkje beita i området nær vaskeriet.»

Risikabel metode

Produksjonsmetodene som ble brukt på Bømlo var så dårlige at opptil halvparten av gullet forsvant i havet.

Store mengder gull fra gruvene på Lykling ligger fremdeles i et enormt sandhav utenfor Djupevika, sammen med ukjente mengder kvikksølv og cyanid. 

Slik ble gullet hentet ut av berget:

Kvartsen ble først finknust i store stampemøller, som deretter ble ført ut i vannrenner fra oppdemmet vann.

Gull er svært tungt og sank til bunns i vaskerennene som var kledd med kobberplater, gnidd inn med salpetersyre og kvikksølv. I en amalganiseringsprosess festet gullet seg til kvikksølvet.

Kobberplatene ble innimellom tatt opp av vaskerennen og varmet opp, så gullet og kvikksølvet kunne skrapes av. Deretter ble massen vridd i skinn- og seilduksposer for å fjerne noe kvikksølv. Resten av «deigen» ble formet til eplestore kuler som ble lagt i keramiske små smeltedigler. Kvikksølvet fordampet og mye ble gjenvunnet. Resten forsvant gjennom fabrikkpipa på «Laboratoriet».

Det rene gullet lå igjen. Senere ble utvinningsmetoden modernisert; til cyanid-luting.

Miljøbombe på bunnen?

Mulige miljøkonsekvenser etter gullutvinningen på Lykling er noe norske myndigheter har satt seg lite inn i.

Miljødirektoratets seniorrådgiver Siri Anne Haugland Strand sier til Vi Menn at man ikke kjente til forurensningssituasjonen i området. Bømlo kommunes miljørådgiver Katrine Strand Sæterbø opplyste det samme.

Et informasjonsskilt på stedet bekrefter at både kvikksølv og cyanid ble brukt under driften. Slam og reststoff ble skylt rett ut i sjøen, uten noen form for rensing.

På spørsmål om forurensningsfaren i Djupvika, svarer Miljødirektoratet at de hverken har kjennskap til forurensningssituasjonen eller har grunnlag for å uttale seg. På spørsmål om kvikksølvet i sjøen kan være farlig for miljø og dyreliv, unnlater Miljødirektoratet å gi en konkret vurdering. Seniorrådgiveren svarer i stedet generelt at tungmetaller «som får ligge i ro, har lavere spredningsfare».

Bømlo kommune viser til at Djupvika allerede i 1994 ble regulert som «spesialområde for bevaring». Området er omfattet av strenge aktivitetsbegrensninger. I reguleringsbestemmelsene forbys alle flytende eller bunnbaserte aktiviteter. At Djupvika i dag er regulert med forbud mot bunnaktivitet, kan tolkes som et stilltiende vern, eller en uuttalt erkjennelse: Noe ligger der fortsatt.

Salma-laksen

De eksklusive Salma-filetene ble fra 2006 til i fjor høst oppdrettet i merdene ved Lyklingholmen, rett utenfor det gamle utslippsområdet i Djupvika.

Simon Nesse Økland, direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Bremnes Seashore sier at både Salma og andre produkter er blitt kontinuerlig analysert uten å finne grensesprengende verdier av miljøgifter.

− Laksen i merdene er ikke i kontakt med sedimentene, hvis det hypotetisk sett er rester fra gullgruvedriften der, sier han.