Lise Marit og Martin forlot Oslo for gårdsliv i Telemark

Jeg kikket ut gjennom vinduet på det som hadde vært ”hjemme” de siste årene.

Høye blokker, trafikk, stress, muligheter og dårlig luft. Solen var i ferd med å treffe Plazabygningen på vei ned denne vårdagen i mai, og lyset var perfekt, slik det er om våren.

En slik gyllen time over Oslo kunne vel fått hvem som helst til å bli boende.

Ordene er hentet fra boken ”Syftestad gård – Et år på småbruket”, en fortelling om det unge paret Lise Marit Syftestad og Martin Litwicki som forlot storbyen til fordel for drømme­gården i Tinnegrend utenfor Notodden.

Drømmen om gårdslivet

– Vi bodde i hver vår leilighet midt i Oslo og jobbet i mediebransjen da vi møttes på jobb. Dagene var hektiske og besto av jobb, venner og uteliv, forteller hun.

For Lise Marit startet drømmen om gårdslivet lenge før hun møtte Martin. Hun hadde lenge hatt en tanke om å bo på en gård, ha geiter og dyrke egen mat.

Hun er opprinnelig fra Telemark, og hun har hele tiden hatt en dragning mot å flytte tilbake til hjemtraktene. Martin er opprinnelig fra Polen, men vokste opp på Sørlandet. Han har egentlig ­aldri helt kjent tilhørighet noe sted.

Leiligheten i Oslo var mer en base og et oppbevaringssted enn et hjem.

– Etter bare et par måneder syntes vi det var på tide å flytte sammen, og i stedet for å gå på visning i en blokk i byen fikk jeg med meg Martin på visning på en gård i Telemark, forteller Lise Marit.

Det var ikke de praktiske løsningene eller et innflyttingsklart hus som trakk dem til Telemark, selv om det var en stor bonus. Det var potensialet og alle mulighetene.

Se video: Ida Celines video gikk viralt: «Hvor mye penger klarer du å bruke før du føder?»

De så for seg en fremtid. Barn som løp fritt rundt, og eksklusiviteten og luksusen i å være nær naturen.

– Jeg trodde jo det lå litt lenger frem i tid, men vi kjente begge at det ikke var noe å vente på. Vi hadde behov for å bli ”jordet” og følge hjertet, heller enn det som var for­ventet av oss, sier Lise Marit.

Tunet badet i solskinn

Det flotte tunet hadde vist seg fra sin beste side da paret var på visning en vårdag i 2022.

Det lå badet i solskinn, med en utsikt som så ut som et postkort. To sjarmerende stabbur med mye sjel, en stor, sliten låve og en plen som ikke var klippet på mange måneder.

Det hele var gjengrodd, og akkurat slik likte paret det – litt ruskete, men flott. Huset hadde vært leid ut de siste årene, men det var lenge siden noen virkelig hadde tatt vare på gården og stedet rundt.

Da Lise Marit og Martin kom på privat visning en mandag i mai, så de likevel alt poten­sialet.

Allerede på bilturen tilbake til Oslo la de inn bud. Dagen etter solgte Martin ­leiligheten sin, og bare to uker ­senere flyttet de inn i huset som da hadde stått tomt en periode.

– Da vi hadde vært på den første visningen, føltes det som om det ikke var noen vei til­bake. Vi kjente på kroppen at dette var det vi ville, sier Martin.

Han jobber som fotograf og har reist mye rundt i verden. Han var klar for å ”lande”, han også.

– Jeg hadde bare ett krav til gården: Det skulle være utsikt til fjell og til vann. I tillegg var det viktig for oss at det ikke skulle være mer enn to timers radius fra Oslo siden vi fremdeles har en del jobb der, sier Martin.

De falt for sjarmen, mulighetene, men mest av alt utsikten over Heddalsvatnet, omringet av vakre telemarksfjell.

Har ikke angret

Tilbake i Oslo ventet realiteten og deres vanlige liv. Det var morgenmøter, løping til trikken, lønningspils, quiz med venner og lørdager på Løkka.

Stress, mas og pusting fra brystet. De drømte om å puste med magen. Og slik ble det. En dag i mai sto de med nøkkelen til drømmen i hånden og et bankende hjerte i brystet. Men hvor skulle de egentlig starte? De hadde jo ingen gårdserfaring.

– Det har både vært hektisk og fantastisk. Men vi har ikke angret!

Paret begynte med det mest naturlige. De inviterte venner og familie på dugnad. De ­klippet gress, busker og trær, ryddet og kastet, malte og pusset opp. Det var som om de hadde leid et sommerhus der prisen var dugnadsarbeid.

At de faktisk skulle bo der, virket surrealistisk.

– Det er litt vanskelig å si hva man forventer av et så stort skifte i livet. Jeg tror ikke jeg hadde så mange forventninger. Men jeg hadde jobbet for mye i litt for mange år, så jeg håpet det skulle bli mindre av det og mer kontakt med natur og dyr. Vi jobber kanskje ikke mindre, men på en bedre måte for helsa vår, sier Martin.

Låven var full av skrot og rot, men paret fant blant annet gamle stoler som de pusset og malte, og et gammelt trebord som fikk et strøk med olje.

Etter hvert kom dyrene. Først hønene, som snart la egg i ­kassene og kaklet rundt på tunet. Deretter de nysgjerrige og livlige geitene. Så kom søte ender, som bæsjet overalt. Og til slutt to ullgriser, som stakk av fra tid til annen og gjorde kaoset komplett.

Livet på gården

Det ble mer og mer liv på gården. Det ble mer ansvar, flere bekymringer og stadig nye oppgaver som krevde både tid og krefter.

– Det tøffeste med livet på gården er at alt er så uforutsigbart. Det skjer alltid ting som må fikses og løses, spesielt når det passer dårlig, eller når vi er på vei til noe viktig. Men slik er det når man velger å bo slik vi gjør, og spesielt når man velger å ha dyr. Samtidig er det disse uforutsette utfordringene som gjør at man utvikler seg og lærer nye ting i voksen alder. Og den mestringen det gir, får vi ikke på samme måte i byen, sier Martin.

De to føler imidlertid en ro over å ha gjort et riktig valg i livet. For 17 måneder siden kom sønnen Sebastian til verden, og de kan ikke tenke seg et bedre sted for ham å vokse opp.

– Det aller beste med livet på Syftestad gård er at vi kan legge til rette for at det er et godt sted å bli født og et ­fantastisk sted å vokse opp. Å bli foreldre har virkelig vært det største som har skjedd oss, og vi nyter å oppleve livet på gården gjennom Sebastians utforskende øyne, sier Lise Marit.

– Det er godt å kjenne på tilfredshet over å ha valgt ­riktig partner, riktig retning i livet og et godt sted å bo. Vi er både foreldre og driver gården og bedriften sammen, og vi kjenner at dette er noe vi gjør skikkelig bra når vi gjør det sammen. Nå jobber vi litt ekstra med å finne den perfekte balansen mellom familieliv og arbeidsliv – den kan være litt vrien, forteller Lise Marit.

Ulike dager

De innrømmer at dagene er helt annerledes nå enn da de bodde i byen.

– Da jeg drev et selskap i Oslo, sto jeg tidlig opp for å komme meg til kontoret, hadde ansvar for 14 ansatte og jobbet til hodet traff puta. Nå, hvis jeg ikke er ute på oppdrag som fotograf, kan jeg ta en rolig morgen sammen med familien, rusle over tunet til kontoret på låven og jobbe med å utvikle vårt eget konsept, som vi har så tro på. Dagene er varierte. Noen dager jobber jeg med vedlikehold, noen ganger som gartner, andre ­dager bygger jeg ting, gjør ­dyrestell eller planlegger arrangementer og gøye aktiviteter. Det er mange hatter, men det digger jeg, sier Martin.

Da paret bodde i Oslo, omgitt av folk på alle kanter, var naboskapet nesten fraværende. De så sjelden naboene, og når de først hadde kontakt, var det som regel via en lapp på døren.

Å spørre naboen om hjelp satt langt inne. Da de flyttet til gården, trodde de at de kom til å se enda mindre til naboene.

Her var det ikke felles oppgang, ingen vaskeliste å skrive navnet sitt på eller dugnader – bare jorder, skogholt og lange avstander. Men de tok feil.

For selv om de bor lenger fra naboene enn noen gang, har de aldri vært nærmere dem, emosjonelt og personlig.

– Her hjelper vi hverandre. Det fikk vi oppleve allerede den første vinteren da snøen lavet ned, og vi hverken hadde snøfreser eller en plan for å håndtere de store mengdene. Før vi rakk å bekymre oss ferdig, dukket naboen opp med traktoren sin og brøytet tunet vårt, forteller Lise Marit.

Sosiale nettverk

Det har alltid vært viktig for paret å ha et sosialt nettverk rundt seg, og det er noe trygt i å møte folk som vet hvordan det er å jobbe døgnet rundt og ha utfordringer med dyrehold.

De kan snakke med naboene om det som er tungt – om ­ansvar, overarbeid og følelsen av å ikke strekke til. På den måten blir de sett, hørt og ­forstått.

– Det kan bli litt ensomt og ensformig å bo på gård når den eneste kollegaen du har, også er personen du deler hus, barn og liv med. Nettopp derfor er det ­sosiale livet i bygda viktig, sier Lise Marit.

Hun legger til at hun og Martin i fjor sommer arrangerte en konsert for 500 mennesker på sitt eget gårdstun.

De overrasket seg selv ved at de hadde overskudd til dette midt i småbarnsbobla, i tillegg til bokskriving, daglig drift og jobb. Men de satset alt, og takket være alle de rause og gode menneskene rundt dem ble gårdskonserten en stor suksess – som skal gjentas år etter år.

En kveld de aldri glemmer

Gårdskonserten ble et bevis på hva som er mulig når man omgir seg med gode folk. Venner og familie sto vakt i baren, ved grillen og på scenen.

Det lokale oppvarmingsbandet satte tonen, Staut løftet ­taket, og da Matoma dukket opp som en overraskelse, dirret hele tunet av danseglede.

De kommer aldri til å glemme den kvelden de følte at de var på storby- festival – men egentlig bare var i lille Tinnegrend.

– Det beste med livet her er at vi skaper noe sammen som er vårt, og alle mulighetene dette stedet gir oss. Gården har et fantastisk potensial, og det er så givende å se hva vi kan skape og hva det kan bli til. I tillegg er det fantastisk å utvide flokken, både med mennesker og dyr, på et sted som dette, sier Martin.