Ble dårlig i barselpermisjonen: – Jeg trodde det var et virus

Da Mia Nikolajsen ble mor til Liam, så hun for seg en barseltid som alle andres. Sammen med kjæresten Jeppe skulle hun i ro og mak finne fotfeste som en ny, liten familie.

De skulle trille lange turer med barnevognen, dra på babysvømming, drikke kaffe med mødregruppen og invitere venninner på barselbesøk.

Men idyllen brast raskt. Allerede etter et par måneder meldte de første tegnene seg: en snikende kvalme og en konstant svimmelhet som nektet å slippe taket.

– I starten slo jeg det til ro med at det sikkert bare var et virus. Men da ukene gikk uten tegn til bedring – og jeg tvert imot bare ble dårligere – skjønte jeg at noe var alvorlig galt, forteller Mia.

Graviditeten hennes hadde forløpt uten de store plagene. Det ble imidlertid en lang fødsel; hun hadde rier i 37 timer fordi han satt fast nede i bekkenet og var vanskelig å presse ut.

Se video: Marlene Stavrum: - Da var jeg litt sånn hva faen (artikkelen fortsetter under videoen)

Til slutt endte det med at hun fikk hjelp av sugekopp, slik at Liam endelig kunne komme ut til foreldrene sine.

– Det er jo en stor omveltning å bli mor. Ammingen skal opp og gå, og det krever godt samarbeid mellom både mor, far og barn. Men det var fint, tøft og koselig på samme tid – ja, alle de store følelsene på én og samme gang.

Men så begynner den konstante kvalmen og svimmelheten å sette sitt preg på hverdagen.

Hos legen får Mia tatt blodprøver og en avføringsprøve for å sjekke om hun kan ha magesår. Prøvene viser imidlertid ingenting.

– Samtidig begynner jeg å blø, og jeg antar at det er menstruasjonen som har kommet tilbake – selv om det riktignok er tidlig. Den første menstruasjonen kan jo være uregelmessig, så selv om jeg blør konstant, er det ingen som kobler blødningen til de andre symptomene. Liam sover også dårlig og i korte intervaller, så jeg er utslitt. Siden jeg ikke har født før, vet jeg jo heller ikke hvordan man egentlig skal ha det i barseltiden. Men alt blir bare verre og verre, forklarer Mia.

– Noen dager er det så tøft at jeg nesten ikke klarer noe som helst. Jeg blir bare liggende på gulvet sammen med Liam. De gangene jeg prøver å gå ut en tur, må jeg bare gi opp. Jeg blir så svimmel, og jeg er livredd for å svime av og falle med ham i armene.

Mia holder fast på avtalene med barselgruppen, for der klarer hun på et vis å ignorere symptomene fordi hjernen fokuserer på noe annet.

Men de fleste dager må Jeppe ta over med Liam med én gang han kommer hjem fra jobb, slik at Mia kan legge seg.

– Da jeg har blødd konstant i seks uker, drar jeg til legen igjen. Normalt avtar jo menstruasjonen etter noen dager, men denne blødningen ser ikke ut til å stoppe. I tillegg utvikler den voldsomme kvalmen seg til at jeg også begynner å kaste opp.

Kan være kreft

Til slutt fikk Mia en henvisning til gynekolog. Gynekologen kunne se at det var noe i livmoren som lignet en blodansamling, og sendte henne videre til Skejby sykehus, hvor hun fikk time allerede dagen etter.

Det var en novemberdag i 2024 som i dag har brent seg fast i hukommelsen hennes.

– Legen sa at det nok var en god idé at jeg fastet, for det kunne hende de måtte foreta en utskrapning. Det var Black Friday, en dag Jeppe alltid har det travelt på jobb, og jeg hadde en avtale med noen venninner, så foreldrene mine skulle passe Liam om kvelden. Vi avtalte at de skulle komme tidligere på dagen, slik at de kunne bli med meg på sykehuset og passe ham mens jeg ble undersøkt.

På Skejby sykehus undersøkte de Mia med ultralyd, men de klarte ikke helt å fastslå hva det var.

– Det var både en overlege, en avdelingslege, en veileder og en annen lege som så på det. Og i takt med at de trengte flere og flere øyne, skjønte jeg godt at det nok ikke bare var litt blod som skulle ut. Da ble jeg nervøs, men fram til da hadde jeg ikke ofret tanken på at jeg kunne ha kreft.

Beskjeden Mia får, er nemlig at de vil sette henne i et kreftpakkeforløp, så hun raskere kan komme til MR for å få avklart hva som er galt. 

De tar også noen blodprøver som kan indikere om det er kreft eller ikke.

– De er snille og vil få svar så raskt som mulig, slik at vi forhåpentligvis kan gå inn i helgen med ro i sjelen. Men «kreftpakke» er et voldsomt ord å plutselig få slengt på bordet. Vi får svaret på ettermiddagen, og mitt HCG-tall – et hormon som fungerer som markør i graviditetstester – er skyhøyt. Normalt skal det ligge under fem, men mitt er på nesten 400 000.

Mia hadde ikke fått målt HCG-nivået sitt tidligere i forløpet. Legen hadde spurt henne om hun kunne være gravid, og det visste hun med hundre prosent sikkerhet at hun ikke var.

– Sett i ettertid: Hvis jeg hadde fått tatt de blodprøvene før, ville de jo ha sett at noe var galt mye tidligere. Men beskjeden den ettermiddagen er at de ikke kan si noe med fullstendig sikkerhet før jeg har blitt skannet. Samtidig er jo ikke blodprøvene særlig oppløftende. Så jeg har kanskje kreft.

Det er en ufattelig tung beskjed å gå inn i helgen med, forteller Mia, og plutselig føles det veldig lenge til skanningen på tirsdag.

– Likevel velger jeg å gjennomføre avtalen med venninnene mine, fordi jeg har behov for bare å være sammen med dem og tenke på noe annet. De vet at jeg har vært på sykehuset for en utskrapning, men nå kommer jeg i stedet med nyheten om at jeg kanskje har kreft.

– Det legger selvfølgelig en demper på stemningen. Men vi blir fort enige om at det sikkert ikke er det, og at alt nok skal gå bra. Likevel blir resten av helgen lang og følelsesmessig tøff, fordi jeg innerst inne ikke vet hva som feiler meg, selv om jeg prøver å holde fast ved håpet om at det kan være noe annet..

Les også: Linda-Marie om den brutale beskjeden: – Løp ut i bilen og skrek det høyeste jeg kunne

En appelsinstor kul i livmoren

Tirsdag blir Mia scannet, og svaret skal de ha klart til torsdag, men allerede dagen etter blir Mia dårligere.

– Jeg kaster opp i bleiebøtten fordi jeg ikke engang rekker ut på toalettet mens jeg skifter på Liam. Det ender med at Jeppe må komme hjem fra jobb slik at jeg kan legge meg.

Noen timer senere får hun feber og ringer avdelingen på Skejby sykehus. Beskjeden er klar: De må komme inn med en gang, for prøvesvarene er allerede klare.

På sykehuset får de det brutale svaret: Mia har koriokarsinom, en sjelden og aggressiv kreftform som kan oppstå etter graviditet. Det som legene trodde var en ufarlig blodansamling i livmoren, viser seg å være en appelsinstor, ondartet svulst på 8 x 9 centimeter.

– Det føles som om teppet blir revet fullstendig bort under meg. På en måte er jeg forberedt, men jeg har likevel innbilt meg selv at det ikke kan være kreft. Slikt skjer bare med naboen. Jeg husker bare at det føltes som om alt stoppet opp. Det var som om livet passerte i revy foran øynene mine.

– Jeg spør om de ikke bare kan operere ut dette dritet, men det gjør de i utgangspunktet ikke. Men da de tar vevsprøver av svulsten dagen etter, ser kirurgen at den ligger så gunstig til at hun kan fjerne den uten at det vil skape komplikasjoner. Den ligger rett og slett inne i livmoren min som en baby.

– Da jeg våkner fra narkosen og de forteller at de har fått den ut, kjenner jeg en enorm lettelse. Når du får vite at du har en svulst inni deg – og at det attpåtil er en veldig aggressiv kreftform – vil du jo bare ha den ut. Jeg klarte rett og slett ikke tanken på å ha det dritet inni meg.

Når Mia i dag ser tilbake på de mange ukene hun kjempet med kvalme og svimmelhet, er det flere ting som plutselig gir mening.

– Jeg slet for eksempel mye med en trykkende følelse i underlivet, men jeg trodde det skyldtes senskader etter fødselen – særlig fordi jeg hadde vært gjennom en lang pressfase. Derfor gikk jeg til gynekolog på grunn av svak bekkenbunn. Jeg hadde også begynt å få vondt i korsryggen, så jeg gikk til osteopat i tillegg. Jeg trodde jo bare at alle «skavankene» hang sammen med at kroppen min nettopp hadde vært gjennom en graviditet og fødsel.

Ammeslutt

Fredag kveld etter operasjonen får Mia lov til å dra hjem, og på mandag begynner en uke med ulike undersøkelser og tester.

Det venter henne et behandlingsforløp med både cellegift og immunterapi, som vil vare de neste sju månedene. Jeppe må sykmeldes fra jobben sin slik at han kan være der for Mia og Liam, og Mia må slutte å amme.

– Allerede på sykehuset sier de at Jeppe ikke kan jobbe, fordi det blir tøft den neste tiden. I de ukene jeg får cellegift, er foreldrene våre her hver dag på omgang, fordi jeg ikke er til noen hjelp. Jeppe går jo også gjennom dette, men han skal samtidig passe på meg og Liam, gjøre rent, lage mat og alt det der. Så de hjelper mye i de ukene, slik at Jeppe også får litt luft og Liam slipper å være med når jeg skal kjøres frem og tilbake

Og midt i cellegift, kjøreplaner og sykdom har Mia også nettopp blitt mor til Liam, som har blitt fem måneder.

– Det er vanskelig, og jeg føler meg virkelig utilstrekkelig. Det er jo jeg som burde være der for ham, men nå er jeg på sykehuset hele tiden. Jeg sitter og får den jævla cellegiften midt i permisjonen min, mens andre koser seg med barna sine og går på babysvømming og alt det jeg hadde sett for meg at jeg selv skulle gjøre.

– Jeg blir rammet av en følelse av urettferdighet over at alle andre som er i permisjon, får være sammen med barna sine, mens jeg ikke kan. Det er virkelig tungt, for jeg er så trøtt og dårlig at jeg bare orker å ligge for meg selv.

Heldigvis er det også dager der Mia føler seg litt bedre, slik at hun kan være sammen med Liam.

– Det går litt opp og ned i de tre månedene jeg får cellegift. Jeg merker på ham at når jeg har det dårlig, søker han meg ikke så mye, men han kan også merke når jeg har mer overskudd, og da begynner han å søke meg igjen.

– Men det var ekstremt tøft, og det er fortsatt tøft, fordi jeg ikke har energi til å være sammen med ham på samme måte som andre mødre. Jeg blir fortsatt fort utslitt og har ikke det samme overskuddet. Så jeg kan fortsatt føle at jeg ikke er den moren jeg burde være – og den følelsen har vært vanskelig gjennom hele forløpet. Men det er jo også noe jeg må prøve å ikke tenke for mye på, for dette er situasjonen vår nå.

Gråter av speilbildet

I dag er Mia kreftfri, og hun tar blodprøver hver måned. Selv om hele forløpet har gått fort, og Liam i dag er en glad gutt på to år, er det mange følelser som fortsatt sitter i henne.

– Til sommeren får jeg vite om de fortsatt vil følge meg opp. De har sagt at jeg har en litt forhøyet risiko for å få tilbakefall, og hvis jeg blir gravid igjen, vil jeg bli fulgt tett opp. Men det er klart at det ligger i bakhodet. Hva om det skjer igjen? Det er mange ting i et slikt forløp som andre ikke forstår. Og akkurat nå vet vi jo heller ikke om vi i det hele tatt kan bli gravide igjen. Det er man jo aldri garantert etter å ha fått cellegift, sier Mia.

Noe annet som overrasket henne underveis i forløpet, var de sterke følelsene som overveldet henne da hun mistet håret.

– Jeg husker tydelig da de sa at jeg måtte forberede meg på at jeg trolig kom til å miste håret i løpet av tre uker. Det er en uvirkelig opplevelse som man overhodet ikke klarer å ta inn over seg. Folk prøver å trøste med at det vokser ut igjen. Men det kan klinge litt hult, for jeg vet jo godt at det vokser ut igjen, men det tar flere år. Det kommer til å være en lang periode der jeg ser helt annerledes ut, noe jeg ikke har valgt selv. Det er prisen jeg må betale for å få cellegift, slik at jeg kan få leve.

– Jeg hadde mange dager der jeg gråt, for det første jeg tenkte på da jeg så meg i speilet, var at jeg var syk. Jeg ble påminnet om kreften, bekymringene og alle følelsene hver gang jeg så mitt eget speilbilde, og det var virkelig tøft. Det er jo ikke meningen at man skal være 32 år og ikke ha hår. Det var en prosess, men jeg fant etter hvert en ro med å være skallet, og jeg kom til et punkt der jeg ikke gråt hver gang jeg så meg i speilet. Man aksepterer på en eller annen måte at det bare er slik det må være.

Sykdommen har også hatt stor innvirkning på forholdet hennes til Jeppe.

– Det har satt ting i perspektiv, og vi har gått gjennom noe som mange av vennene våre overhodet ikke kan sette seg inn i. Vi har kommet styrket ut av det, men også med en erkjennelse av at livet kan være kort. Vi vet aldri hva som skjer, så det er viktig at vi er der for hverandre og hjelper hverandre. På den måten har vi fått et helt spesielt bånd, og vi har delt noe som de færreste har vært igjennom.

– Likevel faller man lynraskt tilbake i den samme hverdagstralten som før jeg ble syk. Til å begynne med tenkte jeg at livet er for kort til å irritere seg over uvesentlige ting. Men omvendt kan man jo også si at hvis det er slike ting man irriterer seg over, så er det egentlig et godt tegn – for da er det bare småting det handler om. Men jeg har alltid i bakhodet at vi ikke vet hva morgendagen bringer, og at det er nå vi har hverandre.

Les også (+): Jeg havnet i seng med en gift mann. Etterspillet overgikk min villeste fantasi

Føler seg alene

På enkelte områder prøver Mia fortsatt å finne ut av hva som skal skje nå. Hun har ikke bare lagt bak seg et fysisk krevende forløp for å bli kreftfri, men må også bearbeide hva det hele har betydd mentalt.

– Det snakkes ikke mye om det som skjer etter et kreftforløp – og særlig den ensomheten som plutselig kan oppstå fordi man er i en bearbeidelsesprosess. Mange tenker nok at nå som håret ditt har begynt å vokse ut igjen, og du ikke lenger er i behandling, så må alt være helt topp. Men jeg holder fortsatt på å bearbeide alt, og jeg er i en prosess med å finne ut av hvem jeg er nå, etter å ha hatt denne sykdommen. Hva skal skje videre? Jeg føler at jeg har fått en ny sjanse, så hva gjør jeg med den følelsen?

– Alle disse følelsene, alt som rører seg i meg, og det jeg har gått gjennom, står jeg alene med, fordi de rundt meg ikke kan forstå det. Og det skjønner jeg jo godt, for jeg ville ikke ha klart å forstå det selv heller. Så det er forståelig, men det er også vanskelig, fordi jeg da kan føle meg ensom selv om jeg ikke er alene, sier Mia, og fortsetter:

– Det er noe som fester seg når man har hatt alle disse «hva om»-tankene. Hva om jeg ikke overlever dette? Hva om jeg aldri mer får oppleve XYZ? Hva om jeg ikke får se barnet mitt vokse opp? Da kommer han aldri til å huske meg, og jeg vil bare være en på et bilde som han får vite var moren hans. Slike tanker setter seg i hjertet. Alle har selvfølgelig flyktige bekymringer, men hos meg har det satt seg helt i kroppen, og det er noe jeg må kjempe meg tilbake fra. Og akkurat der skulle jeg ønske at det var mer fokus på å tilby hjelp.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk, men er redigert, oversatt og gjengitt med tillatelse.