Derfor bør du adoptere en eldre hund

Det finnes en løsning som kan være midt i blinken for den som gjerne vil ha hund, men som er bekymret for ikke å ha overskudd til en krevende valpetid.

Mange kjenner kanskje også på en uro for om de kan forplikte seg til å være ved hundens side i 14–15 år, som er normal levealder for mange raser.

Mange fordeler

Svaret kan være å adoptere en seniorhund, det vil si en hund som er rundt sju år eller eldre.

– Det varierer litt avhengig av rasen. Små hunder lever ofte lenger og blir derfor seniorer senere i livet, forklarer Johnny Kroneld, kommunikasjons- og innsamlingssjef i en dyrevernorganisasjon som blant annet omplasserer eldre hunder.

Det skorter ikke på gode egenskaper hos en «gråsnute», mener Kroneld. Den er stueren, kan kjøre bil og går som regel pent i bånd. En seniorhund er moden, både mentalt og fysisk, og krever mindre opptrening for å finne seg til rette i et nytt hjem.

– Man får en hund med mye livserfaring, og som har formet personligheten sin fullt ut. Man slipper den til tider slitsomme valpe- og unghundfasen og overtar en hund som i 90 prosent av tilfellene allerede kan det grunnleggende, sier Johnny Kroneld.

Selv om en seniorhund kan passe fint for en barnefamilie, slår han gjerne et ekstra slag for at den er et ideelt valg for spreke pensjonister:

– Ja, vi pleier å anbefale at en senior adopterer en senior – det blir ofte en fulltreffer, sier Kroneld og fortsetter:

– Alle hunder trenger mosjon, oppmerksomhet og kjærlighet fra eieren sin. Men en seniorhund trives ofte med turer i et roligere tempo, der den får god tid til å snuse og undersøke omgivelsene.

De fleste eldre hundene Kroneld møter i arbeidet sitt, er omplasseringshunder. Mange kommer fra eldre eiere som har måttet innse at helsen ikke lenger strekker til for å gi hunden det stellet den fortjener. Enkelte testamenterer hunden til organisasjonen, gjerne sammen med et personlig brev som skildrer hundens liv og vaner.

– Det er rørende lesning. Vi strekker oss selvsagt langt for å imøtekomme ønskene deres så godt vi bare kan, sier Kroneld.

Grundig kartlegging

Prosessen starter med et intervju når man registrerer seg på organisasjonens nettsider, eller en søknad på organisasjonens nettside: Hvilken erfaring har man fra før, hva slags hund leter man etter, og er beslutningen modnet skikkelig?

Går alt etter planen, får man hilse på hunden:

– Da observerer vi hvordan hunden og menneskene fungerer sammen. Stemmer kjemien?

Kroneld minner samtidig om at man bør velge med hodet fremfor hjertet når det gjelder rase og lynne. Mange faller pladask for søte, lodne vesener.

– Men en søt cocker spaniel krever for eksempel et aktivt friluftsliv med mye stimulering. Er det egentlig det rette for deg akkurat nå? spør Kroneld retorisk.

Den gamle tommelfingerregelen om å multiplisere hundens alder med sju for å finne «menneskeår», er for lengst avleggs. Avhengig av størrelse og rase tilsvarer sju hundeår et sted mellom 48 og 65 menneskeår. En seniorhund er altså ofte både sprek og full av livsgnist.

Husk forsikring

– Sjekk nøye hva forsikringen dekker om uhellet skulle være ute, og hvilke vilkår som gjelder for erstatning.

– Men man skal heller ikke bekymre seg unødig på forhånd. De aller fleste seniorhunder holder seg friske og raske lenge, understreker han.

Den åpenbare ulempen med en eldre hund er at avskjeden gjerne kommer raskere enn med en valp. Hvordan forbereder man seg på det?

– Ofte får man mye lengre tid sammen enn man kanskje fryktet – mange fine, verdifulle år. Samtidig har man aldri noen garantier i livet, heller ikke med en ung hund. Det dreier seg om levende vesener, og uforutsette ting kan skje. Det viktigste er kjemien og relasjonen dere bygger her og nå, poengterer Kroneld, og legger til:

– De eldre hundene har en enorm kjærlighet å gi. Og følelsen av å kunne gi en trofast venn en trygg og god alderdom er en helt spesiell opplevelse.

Nytt familiemedlem: Lily valgte oss

Lille Lily på sju år flyttet inn hos familien Månsson for knapt ett år siden. For ekteparet ble omplasseringshunden en perfekt match.

Jörgen (66) og Anna-Lena (62) kjente på en enorm tomhet da deres forrige hund gikk bort for snaut to år siden, etter over 15 år sammen.

– Nå skal vi ikke ha flere hunder, bestemte paret seg for den gangen.

Likevel meldte savnet seg raskt: den logrende halen som møtte dem i gangen, selskapet i sofaen og de daglige lufteturene.

– Jeg hadde støttet dyrevernorganisasjonen lenge. Så kom jeg over bildene av seniorhundene på nettsiden deres, og en idé begynte å spire, minnes Anna-Lena.

For en valp var uaktuelt. Verken hun eller Jörgen orket tanken på søvnløse netter, tissetrening og valpefrender.

Etter en grundig søknadsprosess satte de seg i bilen i fjor vinter og kjørte 230 kilometer til dyresenteret for å hilse på Lily. Den sju år gamle blandingen av pomeranian og tysk spitz var levert inn av en tidligere eier som ikke lenger maktet å ta hånd om henne.

– Vi pleier å si at det var hun som valgte oss. Vi tilbrakte to dager sammen på senteret før hun logrende hoppet inn i baksetet. Siden den dagen har vi vært uatskillelige, forteller ekteparet.

Får sove i sengen

En ekstra trygghet var det at Lily allerede var grundig veterinærundersøkt før overtagelsen. Tannstellet var unnagjort, og de fikk overta den eksisterende forsikringsavtalen – en stor fordel, ettersom nytegning av forsikring på eldre hunder kan bli en kostbar affære.

– Lily er utrolig tillitsfull og vil helst sitte på fanget hele tiden. Og ja – hun har selvsagt fast plass i sengen vår, smiler Anna-Lena og Jörgen.

Denne saken ble først publisert på alt.dk, men gjengitt med tillatelse. Dette er en redigert versjon. 

TV 2-Ane hadde gitt opp menn. Så dukket Lasse opp