Marianne har en klar oppfordring til alle som vil ha hund

– Jeg skulle ønske flere fikk øynene opp for fordelene med å ha en eldre hund i ­huset, smiler Marianne Øyen og drukner ansiktet i et hav av myk pels.

Hun er eier og bestyrer på det som trolig er Norges eneste gamlehjem for eierløse, eldre hunder. Akkurat nå har hun åtte faste beboere på Solplassen, småbruket hun kjøpte da ­moren døde og etterlot henne en arv.

– Søsteren min kjøpte seg hytte, jeg kjøpte dette, sier Marianne fornøyd og løfter blikket mot frodige grønne gressvoller, gamle småhus og blånene åser på Vinterbro i Ås kommune.

Celebert besøk

Marianne hadde bodd og drevet Solplassen i over tyve år da hun for tre år siden fikk et veldig uventet besøk på den gamle husmannsplassen.

– Jeg satt og jobbet da jeg plutselig oppdaget i vinduet at en stor, sort bil kom kjørende inn på tunet. Jeg husker jeg ble litt ergerlig siden jeg ikke er så glad i at det kommer folk hit uten at det er gjort en avtale på forhånd, sier Marianne og forteller at hun likevel fort skjønte at dette var noe helt spesielt da en mann i uniform ringte på døren.

– Han fortalte at prinsesse Astrid satt i bilen, og at hun gjerne ville hilse på en hund hun eventuelt kunne adoptere. Prinsessen kom innenfor, og jeg ble fort slått av hvor naturlig og hyggelig hun var.

– Helt nedpå og veldig alminnelig og vennlig, sier Marianne som til tross for det uvanlige besøket, fort fikk hentet seg inn og tenkt ut en hund som kunne passe prinsessen.

Lille Wilma

– Vi hadde på det tidspunktet nettopp fått inn Wilma på syv år. Hun kom hit fordi eieren var dødssyk og lå på det siste. Eieren, som var en eldre dame, hadde uttrykt stor bekymring for hvordan det skulle gå med lille Wilma når hun døde. Wilma er en søt chihuahuamiks, snill og god og vant til et rolig liv. Da prinsessen fikk hilse på Wilma, klappet henne og hatt henne litt på fanget, så jeg at dette var en fin match, og da hun dro ­hadde jeg en sterk følelse av at hun ville komme tilbake.

Og Marianne fikk rett. I dag bor Wilma hos prinsessen og er med henne overalt. Også ved offisielle og veldedige ­anledninger når prinsessen, som fylte 93 år i februar i år, utfører sine representasjonsoppgaver.

En trøst og en glede

– Det gleder meg oppriktig at de to har funnet hverandre, og det gjør ekstra godt å vite at den tidligere eieren fikk beskjed om at Wilma var i de beste hender før hun døde, smiler Marianne og minner oss på at ingen venn er mer trofast enn de på fire ben, det vet bestyreren på hundegamlehjemmet alt om.

– Den gleden en hund gir deg, er det ingenting som kan slå, og det finnes en hund der ute for absolutt alle. Noen kan, som prinsessen gjorde, finne en hund her eller de kan fjern­adoptere en mens den bor her.

Blant de gamle husene på Solplassen, har Marianne bygget om et der absolutt alt er tilpasset de firbente.

Her er det innredet med flotte hundemalerier på veggene, lave ­vaske­-kummer som hundene lett kan hoppe opp i for en rask kattevask, et større dusjkabinett på kjøkkenet, og små trappetrinn opp til sofaen slik at skjøre ­firbente skap­ninger kan klatre opp.

Salong­bordet er dekorert med en flokk søte hunder i porselen, og i sofakroken ligger det myke puter med hundemotiver. På gulvet er det lagt slitesterkt linoleum som lar seg vasker over i en fei.

Les også: Slik trener du hunden din: – Unngår mange unødvendige problemer

Kosere på besøk

Solplassen ligger en knapp kjøretime fra Oslo der Marianne er født og oppvokst, og hadde sin arbeidsplass som jurist i staten i mange år. Nå er hun pensjonist og stortrives på landet. Her har både hun og hundene egne boliger og flere mål med gressvoller. For nettopp det å ha god plass, var viktig for Marianne da hun skulle realisere drømmen om en verdig alderdom for eldre hunder.

– Her forstyrrer vi ingen og hundene kan leke og bjeffe utendørs så mye de vil uten at jeg bør bekymre meg for klager, sier Marianne, og forteller at hun har flere «kosere» som regelmessig kommer på besøk. Men hva i all verden er en «koser»?

– Det er de frivillige som hjelper meg, uten dem hadde det ikke gått. I dag kommer både Camilla og Astrid på ­besøk, og Astrid skal bo her i fire dager slik at jeg kan ta en tur på hytta i Sverige.

Aldri alene på hytta

Ifølge Marianne er «kosere» et must på et hundegamlehjem. De eldre hundene har behov for individuell kos, klapp og stimulering. De skal børstet og mates daglig, og av og til få seg et bad.

– Det er grenser for hvor mye oppmerksomhet jeg alene kan gi hver og en, sier Marianne som hele tiden har en liten flokk etter seg hvor enn hun går. Når hun drar på hytta, drar hun heller ikke ­alene.

– Jeg tar alltid med meg noen av hundene, mens resten blir hjemme hos en «koseren «som har vakt. Jeg har inn­redet et eget soverom til «koserene», forteller hun.

Astrid, som har reist helt fra Notodden for å hjelpe til i noen dager, kan bekrefte at her på Solplassener det en drøm å være både for tobente og firbente.

En minnelund

Et steinkast unna huset der hundene holder til, ligger en velstelt minnelund. På små helleplater er det malt navn som Rusken, Lillegutt, AMO, Artic og så videre. Hvis man spør hva dette er, får man en varm og detaljert fortelling om et hundeliv som endte sine dager her på gamlehjemmet. Marianne husker hver eneste en. Samtlige fylte henne med så mye glede at hun nesten ikke har ord.

– Eldre hunder har uendelig mye å by på, dessuten er de mye lettere å ha i huset en valper og yngre hunder, bedyrer Marianne som heldigvis får støtte fra Norsk Tippings Grasrotandel.

– Uten den støtten hadde det ikke gått rundt. Det koster å holde seg med så mange hunder. De skal ha mat og ­medisiner, og ofte må jeg ta noen av dem til veterinæren for undersøkelser og vaksiner.

Ti år som frivillig

Da Marianne kjøpte «Solplassen», hadde den gamle husmannsplassen stått tom i flere tiår. Det var en sliten bygningsmasse og de færrest skjønte hva hun kunne bruke stedet til, men Marianne hadde planene klare.

I mange år jobbet hun som frivillig på FOD-gården på Klemetsrud i Oslo, et omplasseringshjem for hunder og katter, og der erfarte hun noe som skulle bli avgjørende for resten av hennes liv.

– Jeg oppdaget jo allerede den gangen hvor vanskelig det var å finne nye hjem til de eldre hundene. Alle som kom, ville helst ha en ung hund. Det gjorde meg både trist og ettertenksom. Jeg synes så uendelig synd på de gamle hundene som ingen ville ha.

Les også: Linas hundeforslag skaper massive reaksjoner

Klar beskjed: – Mange glemmer dette

– Aller helst vil de flest ha en valp som de kan prege selv, men mange glemmer hvor mye jobb det egentlig er. De vet ikke hvor deilig det er å få en hund som allerede har lagt av seg de verste valpenykkene, smiler Marianne og gir gamle Lola en klem.

Lola er opprinnelig fra Spania, hun var en eierløs skjønnhet som Marianne adopterte og tok med seg hjem til Norge. Nå nærmer Lola seg femten år, og det går utvilsomt mot slutten.

Hun ligger og ­sover, men glipper av og til med øynene og ser hengivent bort på matmor. Lola har fått egen trapp opp til sofaen slik at hun kan ligge der hvis hun vil, men bena er nå såpass stive at det ser ut som hun foretrekker kurven under ­bordet.

En seniorhund

Marianne har erfart at mange tror at eldre hunder ikke lar seg omplassere og derfor kanskje velger å avlive dem. Men de tar feil, mener bestyreren på hvilehjemmet.

– Vi har omplassert flere ­eldre hunder og ser stadig at de tilpasser seg godt sin nye familie. Hunder er svært tilpasningsdyktige og med tilstrekkelig mat og kos blir de fort glad i sin nye eier. Vi har opplevd å få inn hunder fra barnefamilie som må om­plasseres fordi de kanskje har ­glefset etter et av barna. Når de hundene kommer til en ny og roligere familie med bare voksne, blir det fort slutt på glefsingen, er Mariannes ­erfaring.

Stort hjerterom

Noen av hundene på «Solplassen» er faste beboere, blant annet Anna-Bella. Den ni år gammel japansk spisshunden liker ikke å være alene og har en egen plass i hjertet til Marianne. Anna-Bella ­følger helst med overalt. Også Aiko er fastboende. Han har epilepsi og må ha det rolig samtidig som han krever ­medisinsk oppfølgning. Han skal heller ikke omplasseres, mener Marianne.

Calle, husets eldste Pomeranian, født i 2011, skal leve resten av sine dager på «Solplassen». Han var i sin tid en super avlshund, som nå har gått av med pensjon og skal nyte gode dager på hvilehjemmet hos Marianne, der det både er ekstra stort hjerterom, og veldig hyggelig hundehusrom.