Laftet lykke på Lykkja

På en rolig plett med spredt bebyggelse, ligger en hytte med lang historie. På klare dager troner Skogshorn foran vinduene og Storevann glitrer ved fjellfoten.

En gang for lenge siden sto hovedbygget i en annen del av Hemsedal. I etterkrigsårene ble den laftede hytta flyttet til Lykkja, hvor interiørarkitekt Marianne Følkners besteforeldre tok vare på den.

- De kjøpte eiendommen for å ha et trygt sted å reise til dersom det skulle bryte ut en ny krig. Slik kom den vesle stuen inn i familien. Den gang var hytta full av antikviteter, men dessverre kastet min praktiske bestefar alle skattene på bålet, forteller Marianne.

Det eneste som sto igjen av antikvitetene var et gammelt gulvur, som nå har fått plass i stuen. Den praktiske trappen opp til sovehemsene har også høy affeksjonsverdi. Den ble bygget av bestefaren hennes, og gjør fremdeles solid nytte.

For hytta var alltid både stemningsfull og karismatisk, men etter hvert som familien vokste, vokste også behovet for mer tumleplass. Og skulle hytta først få et tilbygg, kunne like godt hele standarden oppgraderes.

- Den gamle hytta hadde en meget enkel standard, og det var ikke innlagt vann. Vi ville ha bad, ekstra soverom, garderobeløsninger og en stue til, sier Marianne.

Sammen med brorens familie, disponerer hun stedet i dag.

- Vi startet med å bytte om på stue og soverom, og der det tidligere var tette dører i fasaden ble det satt inn glass. For å spare plass måtte vi tenke smart, det resulterte blant annet i en badstue som må være Norges minste, og skyvedører på hver side av sengen på det ene soverommet, sier Marianne.

Familien ville ha et tilbygg med lavmælt uttrykk, og material- og formmessig ville de at det skulle bryte med den gamle byggestilen.

Plasseringen og sammenkoblingen av de to ulike bygningskroppene bød på utfordringer, men da arkitekten foreslo å legge tilbygget som en avlang form, plassert 90 grader mot hovedhuset, ble alle fornøyde.

Familien fikk da et skjermet tun, og full uttelling i forhold til utsynet.

På solfylte sommerdager er skyvedørene fra stuen og ut mot tunet åpne. Denne nye stuen ligger lengst i enden av tilbygget, er yndlingsplassen til barna og har den desidert beste utsikten.

- For å få maksimal romfølelse i den smale gangen i tilbygget, valgte vi høye glassfelt i store deler av sonen. Glasset gir en myk overgang til det gamle tømmeret i hovedhytta, sier Marianne.

Før oppussingen var det mørke tak og gulv i den gamle hytta, og tømmeret var malt i gule nyanser.

- Interiørtrenden for fjellhytter er å benytte brunlige nyanser for å skape lunhet. For meg var det et poeng å gjøre det motsatte, ikke minst for å øke romfølelsen i rommene med lav takhøyde, sier hun.

Interiørarkitekten er også svært opptatt av å finne balansen mellom for mye og for lite lys.

- I nybygget brukte vi effektfulle spotlights kombinert med innfelte uplights. I trappen opp til kjøkken og soverom er det lys i trinnene. Den gamle delen har lavere takhøyde, derfor benyttet vi nøytrale, innfelte downlights der, sier hun.

Moderne betongpendler over det aldrende spisebordet forener det gamle og nye, noe som gleder interiørarkitekten personlig.

- Å kjøre alt i en stil blir kjedelig, så det prøver jeg å unngå. Jeg er allergisk mot interiører hvor alt stemmer, sier Marianne.

Les også:

Sjekk det spenstige nye tilbygget på denne hytta

Trondheims tøffeste tilbygg

Dette tilbygget skjuler en overraskelse

Denne saken ble første gang publisert 26/02 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.