Anette var ferdig med menn etter to ekteskap og flyttet til øde småbruk. Så skjedde det noe uventet

Det er lett å tenke at denne kvinnen er sterk som en bjørn. Om ikke, så har hun i alle fall en viljestyrke som kan flytte fjell. For da Anette Storstein flyttet inn på gården i Auklandshamn i Sveio måtte hun bokstavelig talt bære alt på ryggen. 

Det var ingen kjørevei opp de bratte bakkene. Materialer, møbler, eiendeler. Alt ble båret på skuldrene. Anette sine. Hun var alene og nyskilt, og kjøpte det lille småbruket for å klare seg selv. Hodet og kropp var full av virketrang, og Anette ber ikke om hjelp før hun er helt nødt til det. 

– Jeg har jobbet fra morgen til kveld. Du blir aldri ferdig. Men nå er i alle fall grunn­arbeidet gjort og jeg kan starte med forskjønningen, sier Anette som hadde to mål da hun kjøpte småbruket i Sveio. 

Hun skulle klare seg alene, både økonomisk og praktisk. Og hun var ferdig med menn. To ekteskap fikk holde.

Men det er ikke sånn at ting alltid går etter planen. 

Lett å bli lurt

Anette Storstein er ingen typisk småbruker. Hun møter meg med et mildt vesen, i fotsid kjole og med langt, flagrende, kullsvart hår. 

Tanken på at denne kvinnen har båret tunge materialer, hugget skog rundt tomta, klatret i steile fjellsider og satt i stand de gamle bygningene, er ­nesten vanskelig å forstå. Men en bjørn har også en myk skinnfell.

– Da jeg kom hit, var jeg mettet av materialisme. Her hadde jeg et tett tak, dårlig isolerte, men solide vegger, varmt og kaldt vann. Hva mer trengte jeg? 

Det er ti år siden Anette kom til Auklandshamn. Stedet ligger helt ute ved havet i vest, men småbruket til Anette er bygget i le for havvindene med en vid, vakker utsikt østover. 

 – Jeg har ikke hatt den aller enkleste oppveksten, jeg overlevde ved å være selvstendig, tøff, hard og ved ikke å vise for mange følelser. Dessuten er jeg nok en type som heller vil bygge enn å vaske og tørke støv, så dette stedet var perfekt for meg, sier Anette og ler litt av seg selv.

Gården er omkranset av 21 mål tomt og ett mål nede ved sjøen. Da hun flyttet hit for ti år siden, var hun innstilt på å bo her uten de fire barna som hadde flyttet hjemmefra. 

Men hun måtte tidlig dele opp rom og sørge for at det var plass til barna og fosterbarn også. De ville gjerne være hos mamma på småbruket hennes. 

Les også: Det unike lille sommerhuset på 38 kvadratmeter står nesten som da det ble bygget i 1943

Tøff og hard

Hun er opprinnelig fra Karmøy hvor hun kom til verden for 56 år siden. Foreldrene var skilt og Anette vokste først opp hos moren. Men som tenåring valgte hun å flytte til faren. 

– Men han var jo sjømann og ofte borte. Jeg styrte meg selv og burde kanskje vært plukket opp av barnevernet den gangen. Jeg lærte tidlig å klare meg selv, sier Anette som begynte på jordbruks­skole etter ungdomsskolen. Hun var glad i dyr og hadde hatt sommerjobb på gård. 

– Dyrene er så forutsigbare, sier hun. 

Det mer uforutsigbare, er kjærligheten blant mennesker. Allerede da Anette var 17 år, giftet hun seg med en tre år eldre gutt. Da hun var 20, hadde hun to små barn. Kort tid etter, var hun skilt og alenemor. 

– Jeg følte meg så voksen da jeg giftet meg. Jeg hadde jo klart meg alene lenge allerede. Men forholdet fungerte ikke for meg, og etter noen få år vi ble skilt.

Men Anette hadde ikke gitt opp troen på kjærligheten. Som 25 åring gifter hun seg på nytt og får ytterligere to barn. 

– Det var et materialistisk godt liv, med stor, fin enebolig og alt på stell. Vi var flinke til å jobbe og å få ting gjort, men vi var nok ikke så flinke til å være kjærester og prioritere voksentid. Det er ikke alltid du velger en partner som du klarer å vokse sammen med. Forskjellene blir for store når barna vokser til. Vi kjente at det var noe som manglet, så da barna var store nok, var det ikke nok mellom oss til å holde sammen. Til slutt skilte vi lag og solgte gården. 

Søkte ensomheten

Da Anette ble skilt, begynte hun å søke etter et lite småbruk. Hun har alltid vært heste­jente og eide den gangen fire hester. De ønsket hun ikke å kvitte seg med. 

Samtidig ­måtte det være et sted som ikke kostet mer enn at hun kunne klare både det praktiske og det økonomiske alene. Det gjorde ingenting at det bare var en krøttersti opp, at huset ikke hadde tilkoblet kloakk, eller at jordkjelleren måtte graves ut for hånd.

– Jeg lærte å være takknemlig for småting, og jeg trengte ikke så mye mer enn det jeg fant her, sier Anette som hyret inn en entreprenør til å sprenge vei opp til tunet. To år senere var veien ferdig. Innvendig ombygging ble også nødvendig, for de to yngste døtrene ville flytte hjem igjen og bo hos mamma. Anette måtte dele opp rom for å få nok soverom. 

– Jeg ble glad i huset og ­synes plassen her er fantastisk. Gi meg fire-fem år til, så skal mye være annerledes utendørs. Det er en del som står igjen, spesielt forskjønningen av ­eiendommen. Men grunnarbeidet er jo gjort.

Gården har i dag fått en inngjerding til hestene, et lite hønsehus og et rom i stallen til kyllinger som er i ferd med å bli store. 

Les også: (+) Eksperten svarer: Hvordan klargjøre hytta for salg?

Absolutt ikke planlagt

– Da jeg kjøpte dette stedet, var det lykke å vite at jeg at jeg ville klare alle forpliktelser, og at uansett hva som skjer i livet, så skal jeg klare meg på egen hånd. Det var så viktig for meg å ha oversikt over økonomien, sier Anette som var fornøyd med å være alene i livet. Mor, bestemor og fostermor, men uten planer om flere ektemenn. 

– Det var ikke min plan å bli gift igjen, ler Anette som måtte iføre seg brudekjolen på nytt for snart tre år siden. 

– John Sigfred er en veldig snill mann. Ofte er jeg ikke våken når han står opp og drar på jobb. Men selv når han er borte, er vi flinke til å gi hverandre en god dag. Gjerne i form av oppmuntrende meldinger. Vi er begge bevisste på hva vi sier og gjør og passer på at vi ikke havner i et dårlig mønster. John Sigfred er alt jeg ikke hadde i oppveksten.

Det eneste som kanskje ikke klaffet hundre prosent, er at John Sigfred er så høy. 

Han er en høy mann som skulle flytte inn i et lite hus hvor det er lavt under taket. Spesielt i annen etasje der soverom og badet er. Derfor ville han at de skulle koste på seg et tilbygg til huset.

– Da måtte jeg gå veldig mange runder med meg selv. Det betydde mer lån og større økonomisk usikkerhet. Hva hvis jeg ble alene igjen en dag?

Men kjærligheten og fornuften vant, og John Sigfred fikk tilbygget sitt. Nå slipper han å bøye seg under lave tak og skråvegger.

I tilbygget har de et stort kjøkken og stue i første etasje, og flott bad, garderobe og stort soverom oppe. Fra soverommet kan du gå ut på en stor takterrasse med en formidabel utsikt. 

Søt musikk oppsto

De to møttes gjennom musikken som er så viktig for Anette. Hun og John Sigred spiller i samme band, og etter noen år med øvinger og vennskap, utbasunerte John Sigfred at han var forelsket.

Men Anette var ikke interessert i å være årsaken til ødelagte ekteskap, så hun holdt seg bak ­pianoet til han var skilt og tilgjengelig. Da de ble et par, spilte de inn duetten «Sorrows», en nydelig kjærlighetssang skrevet av de to sammen. 

– Det er så viktig å være glad i seg selv. Jeg har forsøkt å være det, men det er ikke alltid så lett å fokusere på det som er bra. Du tar lettere til deg det negative. I dag prøver jeg å se alt det positive rundt meg. Jeg har øvd på å si til meg selv at jeg er god nok, at jeg har verdi og verd å bli ­elsket. Jeg har svart belte i å bli såret, sier hun.

– Det er menneskelig å synes synd på seg selv, eller å føle skam. Men det kommer ingenting godt ut av det. Kanskje bortsett fra i kunsten. Som sanger og låtskriver tillater jeg meg selv å gå litt mer ned i mørket, sier Anette som har skrevet teksten til duetten de to har gitt ut sammen. 

– I min søskenflokk var jeg krigeren. Jeg kjempet meg opp og frem i livet. Jeg har kanskje mer selvtillit i dag enn tidligere, men stemmen inni meg er der hele tiden. Den som sier at jeg ikke er verdt noe. Men jeg ­jobber med meg selv, og det å ha fosterbarn gjør meg mer bevisst. Jeg prøver å forstå hvorfor vi er som vi er, hva det er som trigger oss og utløser reaksjoner og følelser. Jeg forstår nå at å overleve, gjør deg ofte destruktiv i relasjon med andre. Men det som berger deg i øyeblikket, er kanskje det som ødelegger deg senere. 

Les også: Forelskelsen mellom Asta og Øystein endret bygda

Jobben som fostermor

Anette har lært mye av fosterbarna som har bodd hos henne. Syv ungdommer over en periode på snart 25 år.

– Jeg trives som fostermor og kjenner at jeg har noe å ­bidra med. Men jeg innrømmer at det har vært tøft noen ganger, så tøft at jeg har vurdert å gi opp. Men min bakgrunn gjør det lettere for meg å forstå ungdommene som kommer til oss, Det er så mange former for omsorgssvikt, ikke alt er vold og rus. Ikke all omsorgssvikt er synlig for andre.

Anettes drøm var å synge. Leve som kunstner. Men det var ingen voksne der som bygget henne opp, ga henne den nødvendige troen på seg selv. 

Først da hun var 45 år, hadde hun tid og selvtillit nok til å leve ut drømmene sine. Da sørget hun også for å få bygget et eget «musikkverksted» på gården. Og med musikken kom også kjærligheten.

– Det er så viktig å leve ut drømmene sine, uansett når i livet det skjer. Det er aldri for sent. Jeg har pendlet flere mil hver vei til Karmøy for å øve med tre musikere i mange år. Da koronaen kom, var det bare John Sigfred og jeg som øvde. Han er bassist og synger. På den tiden ville jeg ikke ha noen ny mann, vi var gode venner – og vennskap var alt jeg ønsket meg. Jeg hadde tross alt dårlige erfaringer med menn. 

– Nå tror jeg kanskje det bare er en fordel for oss begge at vi startet som venner. Vi kjente hverandre godt og hadde noe bedre å bygge på enn hva du har når du er blind av forelskelse. Livet mitt er bra nå, sier Anette Storstein.