Ari Behn hadde store planer for seg og datteren: – Det visste jeg ikke

– Wow! Det visste jeg ikke!

Maud Angelica Behn er ­tydelig overrasket. Den lille papirfuglen hun har sittet og brettet faller ut av hendene hennes og lander på bordet med nebbet først.

Hun sperrer opp de blågrønne øynene, som i dag er omkranset av tykke streker, markerte prikker og forseggjorte snirkler.

– Nei, det visste jeg ikke. Og det er jo … veldig, veldig koselig!

Hun har nettopp fått vite at hennes far, Ari Behn, kort tid før han døde hadde store planer for de to. At han hadde vært i møter der det ble diskutert om de skulle designe produkter sammen for Magnor Glassverk.

Det er her hun er i dag. På et møterom i den 120 år gamle håndverksbedriften ti minutter fra harryhandel-magneten i Charlottenberg, ­eller «langt uti hutaheiti», som noen sier.

Se video: Kai Thomas «Skrellex» Ryen Larsen har sett seg nødt til å holde seg unna kommentarfeltene i juni måned. Nå har han en klar oppfordring. 

Vi er her fordi unge Behn nå går i sin fars fotspor: Hun har også fått æren av å designe flere produkter for glassverket, som nå slippes løs på publikum med brask og bram.

– Det er noe nesten magisk med glass. Hvordan sand blir til noe glødende, flytende og formbart, for så å bli steinhardt igjen, sier Behn, river av et nytt ark fra blokken med ­origamipapir og begynner å brette en ny fugl.

– Jeg blir nesten starstruck av å se hvor fint designet mitt blir på en vase. Ja, mye finere enn den opprinnelige tegningen var.

Vasen, som har fått tittelen «Vi møtes», viser to hoder i profil, ansikt mot ansikt. Den produseres i tre fargevarianter. Det samme gjør tre hjerter som heter «Til deg» og som skal symbolisere trøst og støtte (blå), takknemlighet (grønn) og kjærlighet (rød).

– Jeg har også skrevet dikt som følger med hjertene.

– Du følger i din fars fotspor også der?

Behn nikker.

– Jeg er veldig glad i å ­skrive dikt. På skrivemaskin, slik pappa også gjorde. Da han døde, arvet jeg flere skrivemaskiner. Jeg liker følelsen. Lyden. Og at man må tenke mer, bestemme seg for hva man vil skrive, før man gjør det.

– Hvor ofte tenker du på din far?

Behn smiler, en tanke ­vemodig.

– Hver dag.

Ble beskyttet

Maud Angelica Behn er nummer fem i arverekken til den norske tronen. Men hun er den første til å si at oppveksten hennes har vært både «ganske normal» og «veldig bra». Hun takker sine foreldre for det.

– Mamma og pappa beskyttet oss barna fra medier og sånn. Og det er jeg veldig takknemlig for.

– Hvor gammel var du da du skjønte at din mor hadde en litt annen jobb enn mødrene til venninnene dine?

– Det var vanskelig å skjønne da jeg var liten. Og jeg husker ikke helt når jeg ble klar over det. Det var nok en glidende overgang. Med alderen ble jeg mer bevisst. Men … jeg opp­lever at jeg alltid har fått lov til å vokse. Til å være meg selv og til å uttrykke meg som jeg vil.

– Og jeg er blitt oppmuntret til å prøve forskjel­lige ting. Er blitt fortalt at det ikke bare er helt greit, men veldig bra å gjøre feil, for på den ­måten ­lærer man.

Foreldrene hennes mente at Steinerskolen var det riktige valget.

For der fikk hun, som ikke var spesielt skoleflink i tradisjonell betydning, anledning til å utvikle andre sider av seg.

– Jeg elsker Steinerskolen!

– Hva var det nyttigste du lærte der?

– Å være kreativ. Jeg var ikke veldig skoleflink, jeg slet med å fokusere. Så i timene satt jeg alltid og tegnet. Jeg husker vi hadde noe som ble kalt «silkebøker» …

– Hva er det?

– Jo, hver dag begynte med to timer med ett eller annet fag, for eksempel kjemi, historie eller noe annet, og dette gikk i bolker på noen uker. Vi noterte hver dag, og da bolken var ­ferdig, skulle vi lage en «silkebok» om temaet, altså gjøre om alt vi hadde lært til en tekst. Gjerne med illustra­sjoner til. På den måten slapp jeg å pugge til prøver, jeg leste bare det jeg hadde skrevet i «silkeboken». Man husker jo ting mye bedre når man har formulert det og skrevet det med egne ord.

Lærte av mormor

Vi forflytter oss ut i produksjonshallen, eller «glasshytten», en stor hall der et par–tre digre ovner skaper behagelig temperatur, og gjengs arbeidsantrekk er shorts og T-skjorte.

Her møter Behn håndverkerne som har sørget for at hennes design er blitt til håndfaste produkter. På vei dit forteller hun om hvor viktig det har vært for henne å bli støttet av begge foreldrenes familier – også rent kunstnerisk.

– Familie betyr veldig, veldig mye for meg. Det har alltid vært fint å komme hjem til dem, og de har alltid passet på meg. Jeg har tegnet med dem, strikket med dem, ja, gjort forskjellige ting. Jeg føler meg heldig som har en så kreativ familie. Det var onkelen min på farssiden som lærte meg å male med olje. Tok meg med i studioet sitt og lærte meg forskjellige teknikker.

– Din mormor har også vist seg å være ganske dreven på grafikk. Har du lært noe av henne?

– Å, ja! Jeg har laget trykk med henne. Hun er virkelig veldig flink. Pappa var også veldig opptatt av å male sammen med meg, og jeg er nok veldig inspirert av ham, sier hun med ettertrykk.

Inne i glasshytten har en av glassblåserne strødd hvit sand over Behns sjablong av de to hodene. Nå fjerner han sjablongen og ruller en klump med 1000 grader varmt, seigtflytende glass over sanden.

Så går klumpen, som sitter fast i enden av et langt rør, inn i ovnen igjen, før den får et nytt lag flytende glass utenpå. Og etter litt blåsing, forming og enda mer varmebehandling, tar en av «Vi møtes»-­vasene form.

Behn ser på. Under øyenbrynene, som har fått en farge som ­matcher det oransje-rosa håret – er øynene runde og store.

Viktig med støtte

– Wow! Det er fantastisk! De er så utrolig flinke de folkene her!

– Du har satset på en kunstnerisk karriere. Lå det alltid i kortene for deg?

– Jeg ville nok drevet med tegning og maling uansett, men det var utvilsomt viktig at jeg hadde folk rundt meg som oppmuntret meg, slik at jeg turte å fortsette med det.

Hun tenker seg om.

– Jeg tror at alle kan bli flinke, nesten til hva som helst, så lenge man er villig til å ­bruke tid og energi på det. Noen mer enn andre, selvfølgelig, men det som dessverre stopper mange fra å lære noe nytt, er at de vil at alt skal være perfekt på første forsøk.

– Naturligvis skjer ikke det, og da gir mange opp. Derfor er det så viktig å bli fortalt at det er bra å gjøre feil. Og ikke å gi seg, selv om ting ikke blir bra. Jeg har tegnet masse, masse, masse, har gjort masse feil, og har fremdeles veldig, veldig mye å lære.

– Alle barn tegner jo, men veldig mange slutter på et punkt. Er det manglende oppmuntring som gjør det?

– Ja, i hvert fall til en viss grad. Og at man stiller for høye krav til seg selv. Det fine med kunst er at det handler mer om hvordan den får en til å føle seg, enn hvordan den ser ut. Hvis det gir mening?

Hun lar spørsmålet henge i luften, for nå er det hennes tur til å være kreativ. Med glass. Hun har valgt sand i forskjel­lige farger som en av glassmesterne har festet til den flytende glassklumpen i enden av et langt rør.

Nå blir klumpen plassert i en form, og Behn blåser forsiktig i den andre enden av røret mens hun vrir det frem og tilbake.

Formen åpnes, med en tang blir toppen av massen fjernet av trenede hender. Den formløse klumpen er blitt til et fargerikt glass.

Behn puster ut og smiler fornøyd.

– Det er jo ganske magisk, ikke sant!?

Åpenhet er best

1. juledag 2019 valgte forfatter og billedkunstner Ari Behn å forlate livet. Klokken 13.00 den 3. januar 2020 ble han bisatt fra Oslo domkirke.

Og der, for første gang, ble hele Norge kjent med hans eldste datter, 16 år gamle Maud Angelica, som holdt et selvskrevet og gripende minneord ved hans båre.

«Vi vet at du var mye trist, men du sa at du ble bedre. Du må ha holdt ting hemmelig, og prøvd å skjule hvor vondt du egentlig hadde det inni deg for å ikke bekymre oss (…) Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe. Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke», het det i minneordet.

Etter det fikk unge Behn mye velfortjent ros for sin åpenhet. I årene etter har hun holdt utallige foredrag. Fremdeles reiser hun rundt og snakker om hvor viktig det er å be om hjelp. Å lete etter lys i mørket.

– Jeg har tenkt lenge på hva som kan være selvmordsforebyggende, og jeg tror at det som kan hjelpe aller best er åpenhet.

Glasshytta er forlatt, nå er vi tilbake i møterommet.

– Jeg har møtt folk som har slitt med selvmordstanker, og de har fortalt meg at de var mer redd for å være åpne om pro­blemene sine, enn for døden. Og det er bare så … grusomt.

– Men ting har vel blitt noe bedre med årene?

– Absolutt, før var det å miste noen til selvmord ikke bare trist, det var så skamfullt at man ikke engang kunne snakke om det. Jo, ting har endret seg til det bedre, men likevel tror jeg ikke vi kan snakke nok om det.

Hun rister på hodet, sakte, slik at de lyserøde plasthestene i ørene gjør noen halvhjertede byks.

– Hvis man har slike mørke tanker, og ikke snakker om dem, tror jeg man fort føler seg veldig alene. For det kan være vanskelig å gjøre det. I vennegjengen, for eksempel.

– Ingen vil være festbrems?

– Nettopp. En ting vi alle kan – og bør – gjøre, er å ta mot til oss og spørre hverandre hvordan det virkelig går, og så ­svare helt ærlig på spørsmålet. Og å høre etter når svaret kommer, selvfølgelig. LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, har et motto som jeg synes er veldig fint: «Du er ikke til bry når du bryr deg.» Så vær brysom!

Kaotisk sorgprosess

– Sorg er også vanskelig for mange å snakke om, og …

– Ja, avbryter Behn.

– Vi snakker nok også for lite om sorg. Jeg har vært i sorg­grupper for etterlatte etter selvmord og noen har fortalt meg at ­ingen spør dem om hvordan de har det. Ikke engang andre familiemedlemmer.

– Det er seks år siden du mistet din far. Hvordan er det med din egen sorg nå?

– Sorgprosessen min har vært ganske kaotisk. Mye frem og tilbake. I perioder har det vært ganske bra, men så kan det plutselig komme en bølge som treffer meg. Det skjer sjeldnere nå enn før, men jeg tenker som sagt på pappa hver dag. Ja, jeg vil nesten si hele tiden. Men det endrer form, hvis det gir mening …

– Hvordan da?

– Sorg har gitt meg nye ­perspektiver på livet. Det har gjort at jeg setter større pris på ting. Til å fortelle folk rundt meg hvor mye de betyr for meg. Og til å nyte øyeblikket.

– Så paradoksalt nok kan det også være noe positivt i å miste noen?

– Ja. På en måte, fordi man kan lære seg å verdsette det man har. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske at det som skjedde ikke hadde skjedd, men når det først har gjort det, føler jeg en slags takknemlighet for alt jeg har lært.

– Det er jo en kjempeklisjé, dette med å gripe dagen, men det ligger likevel noe viktig og sant i det?

– Ja! Carpe diem. Og jeg ­elsker det! Jeg er også glad i «Memento mori» …

– Husk at du skal dø?

Hun nikker.

– Det er vondt å tenke på, men det kan også komme noe godt ut av ikke å ta noe for gitt og virkelig glede seg over livet. Så jeg forsøker å leve livet til sitt fulleste.

Vil normalisere

Juni er måneden da mangfold, likestilling og kampen for ­aksept feires i store deler av verden. Men mange steder går utviklingen i feil retning.

Maud Angelica Behn tror den beste måten å snu denne utviklingen i riktig retning igjen er – ja, du gjettet det: åpenhet.

For ganske nøyaktig ett år ­siden gjorde hun prat til handling da hun skrev «Happy Pride fra en bifil person!» på Instagram-profilen sin.

– Ja, jeg er bifil. Eller skeiv, da.

Hun trekker på skuldrene.

– Jeg er ikke så opptatt av merkelapper.

– Var det vanskelig for deg å fortelle verden om dette?

– Njei. Jeg hadde tenkt på det veldig lenge og regnet med at mange skjønte at jeg var en form for skeiv. Så jeg lurte faktisk på om det var nødvendig å si det rett ut. Men så skjønte jeg at mye har endret seg den siste tiden, at det er mye homo- og transfobi der ute. Det gjorde at jeg fikk lyst til å være med på å norma­lisere dette.

– Ble det mye oppstuss?

– Jeg var litt redd for det, men, nei. Det skjedde ikke så mye. Jeg synes det er fint å si dette, å vise hvem jeg er, og på den måten forhåpentligvis ­gjøre det litt lettere for andre.

– Durek Verrett, din … ja, hva er han egentlig i forhold til deg?

– Bonusfar, sier hun bestemt.

– Ok. Han har vært åpen om sin legning. Har det vært inspirerende for deg?

– Ja. Og det synes jeg er veldig koselig. At det er flere skeive enn meg i familien. ­He-he.

– Pleier du å delta aktivt ­under Pride?

– Ja, jeg pleier det. Og det hadde vært veldig, veldig fint hvis alle deltok. Ja, hadde vært med på å støtte dette. Pride er jo en feiring av kjærligheten og det å være seg selv, og det bør jo alle kunne støtte, ikke sant?

Hun smiler, reiser seg og forlater møterommet. På bordet ligger det tre glasshjerter, samt to nennsomt brettede ­papirfugler.