Uhyggelig oppdagelse: – Ingen av oss har sett lignende

Mørket sluker oss straks vi er på innsiden. Og mystikken. Du kan være så rasjonell og voksen du vil, men å vandre gjennom 110 meter lange, mørklagte ganger i et nedlagt mentalsykehus, gjør i hvert fall meg veldig oppmerksom på alle lyder og lukter.

Og det første jeg merker nå som alle sansene er påskrudde, er fraværet av stillhet. Det knirker, knaker. Over oss. Under oss. Det drypper, det uler. Akkurat som om bygget er levende. Slik vekker noen innbilte følelser av at ikke alle pasientene har forlatt sykehuset?

– I alle år, siden sykehuset ble ferdigbygget i 1913, har det versert historier om at det spøker her, forteller Jone Andersen fra Sandnes (37). Han er en røslig kar, rolig og behersket, med erfaring fra Nordsjøen og andre steder i verden hvor du ikke skal være skyggeredd for å jobbe. Men selv han blir oppmerksom på atmosfæren og de mange underlige lydene. Han trekker frem et kart over bygget.

– Vi er nå i det hovedbygningen, også kjent som Mannsavdelingen og kanskje det bygget med flest rykter og fortellinger om overnaturlige hendelser og grusomme historier, forteller Jone.

– La oss gå ned i kjelleren, spør hans datter, Mira (17). For vi er ikke her alene, Jone og jeg. Han har med seg sine to barn, Mira og Jonas (13). Og de er med av en grunn.

De unge kommer

– Spøkelsesjegere og journalister, alle som noen gang har besøkt dette sykehuset i jakt på underlige historier og formidlet disse videre, er stort sett voksne folk, forteller Jone. Men legger til at de siste årene, er gamle Dale mentalsykehus blitt et sted mange ungdommer drar til.

Mira nikker: – Vi møtes ofte her, på utsiden. Det er blitt nærmest som et samlingssted for ungdommer, innrømmer jenta, og forteller om en kveld nå nylig:

– Jeg var her med venninnen min og plutselig så jeg noen i vinduet, akkurat som om noen vinket til meg, forteller Mira, som tydeligvis ikke er skvetten.

– Jeg måtte jo undersøke hva det kunne være. Det skjer stadig vekk noe mystisk ved disse bygningene.

Men i dette tilfelle, var det intet gjenferd.

– Det var en gutt der på innsiden. Han stakk hodet ut og sa, «ikke vær redd, jeg er ikke et spøkelse, vi spiller bare Paintball».

Men guttene gjorde mer enn det: – De hadde også en slags kurv, full av utstyr til å måle energi. De drev med spøkelsesjakt.

Og hvis det finnes spøkelser i Norge, må det jo være her de bor. Hvis du tror på slikt, da.

Satte standarden

Borley Rectory var en prestegård beliggende i Borley i Essex, England. Den ble bygget i 1862 og visstnok reist på et sted hvor det i Middelalderen lå et kloster. Dette klosterets historie fortalte blant annet om en nonne, som hadde forelsket seg i en munk. Munken ble henrettet. Nonnen ble murt levende inne i muren.

Like etter at prestegården ble bygget, dukket det opp meldinger skrevet på vegger i rom hvor det ikke var folk. Steiner skal ha flydd gjennom rom og ikke minst, en høy, hvit kvinne ble ofte sett vandrende på området. Og da prestegården brant ned i 1939, ble det hevdet at menneskelige benrester og knokler ble funnet i murene.

Og fortsatt er flere av de mer enn 2000 overnaturlige hendelsene, som er rapportert ved Borley, uforklarlige. Sant eller ikke; Borley satte standarden for moderne spøkelseshistorier og inspirerte utallige bøker, filmer og undersøkelser.

Spøkelsesjakt er med andre ord ikke et nytt fenomen, og det fascinerer mennesker. Har alltid gjort det. Disse merkelige tingene vi ikke helt kan forklare.

En av de kanskje mest uforklarlige hendelsene, går helt tilbake til 1855 og har navnet «Djevelens fotspor».

Etter kraftig snøvær i i Devon, England, oppdaget innbyggerne hovlignende spor i snøen. De gikk over mange mil gjennom terrenget. I tillegg ble det gjort flere observasjoner av en underlig figur, som selvsagt mange mente var djevelen selv. Mysteriet har aldri blitt oppklart.

Kjente spøkelseshistorier

Også i Norge har vi en rekke historier om overnaturlige hendelser. Lysene i Hessdalen, trolldom og skogsånder i Finnskogen. «The English Lady» på Dalen Hotell, «Linda» på Hotel Union Øye og «Den grå damen» i herregården Søndre Brekke. Og «Munken» i Nidarosdomen.

I århundrer har prester, vektere og besøkende rapportert å ha sett en hvitkledd munk vandre stille gjennom katedralen – særlig i krypten og sidegangene.

Og selvsagt har gamle Dale mentalsykehus også fått et tungt lag av fortellinger om uforklarlige hendelser. Mange hevder sykehuset faktisk er en av Europas mest hjemsøkte institusjoner.

– Det står noen bak deg

De fleste av historiene fra Dale er muntlig overlevert, og de mest omtalte observasjonene stammer fra tidligere nattevakter og ansatte da mentalsykehuset var i drift.

– Fottrinn i folketomme korridorer, dører som åpner seg selv, nøkler og låser som beveger seg eller klikker, er hva flere har fortalte om, forteller Jone.

Andre historier går enda lengre og forteller om mennesker, silhuetter, som brått har stått i døråpninger, for så å forsvinne. Mumling, stemmer av mennesker, bak vegger, gråt og rop i natten fra tomme rom, og ikke minst følelsen av å bli observert.

Det kjenner Mira til.

– Bygget er jo låst, så som oftest oppholder vi oss bare på utsiden, forteller hun og legger til at det ikke bare er mystikken som trekker unge hit.

– Stedet ligger vakkert og ensomt til, her kan vi snakke høyt og ha det gøy uten å forstyrre naboer.

Men en dag hun kom hit, var det folk på innsiden. Og Mira ble invitert med på omvisning.

– Det er en dag jeg aldri glemmer, innrømmer Mira og forteller at mens hun vandret i de mørke gangene, var det akkurat som om noen satte et blodtrykksapparat på hånden hennes.

– Det begynte å klemme. Jeg tok meg på hånden, kjente etter, men det var ikke noe der.

Mira valgte å holde hva hun opplevde for seg selv, inntil en av damene som var med, brått spurte:

– Du har vondt i hånden?

– Ja, hvordan vet du det? undret jeg. «Det står noen bak deg. Hun står og klemmer deg i hånden», svarte damen. Jeg vet ikke om jeg tror på det eller ikke, men jeg hadde vondt i hånden og det var skremmende, medgir Mira.

Behandle med respekt

Hun er ikke veldig overtroisk, Mira. Hverken hun eller broren. Da ville de neppe vandret her i nattemørket. Men respekt er noe annet.

– Dale er et sted du skal behandle med respekt og en dose ydmykhet. Her er det mange som har hatt det vondt. Dersom veggene kunne snakke, ville de kunne fortelle om mye menneskelige lidelse, sier Jone i det vi vandrer videre i mørket.

Lyktene sveiper over vegger og tak, gamle skap, en heissjakt med heismotor. Et ødelagt kjøkken, et bad med et knust speil. På gulvet vokser to store sopper. De ser flotte ut, merkelige. Ingen av oss har noensinne sett denne typen før.

Inne i et rom står det med store bokstaver «Sjå bak deg».

Og det er nettopp det man må gjøre for forstå hvorfor dette gamle sykehuset har blitt så ekstremt mottakelig for overnaturlige fortolkninger: Se bakover. Gå tilbake i tid.

Åpnet i 1913

Hvis vi går over hundre år tilbake i tid, til før Dale ble bygget, var behandlingen av psykisk syke pasienter i Norge preget av overgrep, mangelfullt stell og utilstrekkelig tilsyn i private pleiehjem.

I kjølvannet av opplysningstidens ideer vokste det frem en tanke om at sinnslidelser kunne behandles – ikke bare kontrolleres. Dette førte til etableringen av egne institusjoner, asyler, der ro, orden, arbeid og natur skulle bidra til en bedre hverdag for pasientene. Og mulig helbredelse.

Gaustad Sindssygeasyl i Oslo åpnet i 1855 og ble Norges første moderne psykiatriske sykehus. Senere fulgte flere regionale anlegg.

På slutten av 1800-tallet ble det nedsatt en komité, med representanter fra blant annet Stavanger, for å undersøke forholdene i Rogaland. De fant at flere «brysomme og urolige» pasienter burde vært på asyl. Særlig de som komiteen omtalte som «sindssyke koner».

– De burde vært på asyl, men i stedet er de plassert i private hjem, uttalte komiteen.

En ny komite, en budsjettkomité, nedsatt i 1908, konkluderte i 1910 med at det burde bygges et eget asyl i Rogaland.

De vurderte flere mulige plasseringer, men valget falt på Dale ved Gandsfjorden i Hetland kommune (som er dagens Sandnes kommune). I 1911 ble det fattet et vedtak om at et asyl skulle bygges. Eiendommen ble kjøpt, byggeprosessen startet, og i desember 1913 stod asylet klart. Da med plass til 196 pasienter.

«Fremkalle renselse»

Sinnssykdom ble på den tiden ofte forklart med alkoholmisbruk, syfilis, «uskikkelige» familieforhold og kjærlighetssorg. Sågar «opphold i Amerika» ble brukt som en mulig årsak til sinnslidelser. Og selvsagt religiøs påvirkning og «overanstrengelse».

Behandlingsformene var preget av svært begrenset medisinsk kunnskap. Under de første årene ved Dale, ble arbeid og jordbruk sett på som et kjerneelement i behandlingen av de psykisk syke pasientene.

Det var den dominerende terapien, men også enkelte «legemidler» ble tatt i bruk, som opiumspreparater (narkotisk stoff), skopolamin (kan ved høyere doser blant annet gi hallusinasjoner og delirium), barbiturater (var i flere tiår kjent som «vidundermedisiner», men barbiturater kan også slå av hjernen helt, ikke bare «roe den»). I tillegg til kom brekkmidler, avføringsmidler, samt midler som skulle «fremkalle renselse».

En av de mest brukte behandlingsformene i starten, var også noe som ble kalt Langbad: Pasienten lå da i et badekar med vanntemperatur mellom 35 og 37 grader. Ofte hadde pasienten en form for presenning over skuldrene. Her var det et hull øverst, slik at hodet kunne stikke ut. Og varigheten av behandlingene kunne være flere timer, noen ganger dager. Eller til og med måneder.

Cardiazolsjokk

Verre ble det på 1930-tallet. Da ble «sjokkbehandling» innført og tatt i bruk ved norske sinnssykehus. I 1938 innrapporteres de første forsøkene med cardiazolsjokkbehandling, også kalt «krampeterapi», utført ved Dale under behandling av livstruende depresjoner og schizofrene tilstander.

Legemiddelet cardiazol ble sprøytet inn i pasientens blodåre for å fremkalle kramper. Bakgrunnen for utviklingen av denne behandlingen var observasjoner som tydet på at dypt deprimerte pasienter ble noe bedre etter et epileptisk anfall, ifølge Store norske leksikon.

Også noe som ble kalt insulinkomabehandling ble forsøkt. Her fikk pasienten en insulindose, som reduserte blodsukkeret til et så lavt nivå at pasienten gikk i sjokk eller koma.

Oppvåkningen skjedde så ved å tilføre pasienten en sukkerløsning.

I 1942 fikk sykehuset sitt første elektrosjokkapparat. En behandling med «betydelige bivirkninger». Men metoden ble sett på som effektiv, i hvert fall i noen tilfeller. Uansett var den mindre farlig enn cardiazolsjokkbehandlingen.

Beryktet behandlingsmetode

I 40-årene ble også en annen, langt mer kjent og beryktet behandlingsmetode, innført i Norge: Lobotomi. «Det hvite snitt» ble i starten regnet som et gjennombrudd i behandlingen av psykisk sykdom. Lobotomi er et dobbeltsidig kirurgisk inngrep i hjernens pannelapper hvor nervetråder blir skåret over.

Denne tidligere brukte behandlingsformen ble som oftest utført på pasienter med dype depresjoner, alvorlige hallusinasjoner samt på pasienter omtalt som «vanskelige». Effekten var svært varierende, men inngrepet resulterte ofte i at pasienten ble mindre utagerende, nærmest apatisk.

Dale kom riktignok sent i gang med denne behandlingen. Men mellom 1953 og 1956, ble rundt 80 slike operasjoner utført ved Dale. Og risikoen var stor. Mellom fem og ti prosent av de som ble lobotomert de første årene i Norge, døde som følge av komplikasjoner.

– I perioden 1940–60 ble det utført omkring 3000 lobotomier i Norge. I dag regnes behandlingen som et av de største feilstegene innen moderne medisin, skriver Øivind Torkildsen i Tidsskrift for Den norske legeforening. Han er professor i nevrologi ved Universitetet i Bergen og overlege ved nevrologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus.

Også andre brutale behandlingsmetoder ble forsøkt. Ifølge NRK har historiske kilder vist til at eksperimentelle behandlinger, som tvungen søvnbehandling av urolige pasienter, førte til alvorlige komplikasjoner og dødsfall blant kvinnelige pasienter ved Dale.

Aldri bevist

Slike grusomme fakta setter et helt spesielt preg på gamle Dale mentalsykehus i dag. Ingen av de overnaturlige hendelsene som folk hevder å ha opplevd ved det gamle asylet, kan dokumenteres. Ingen overnaturlig hendelser, uansett hvor i verden, er vel noensinne bevist vitenskapelig. Hvis så skulle være tilfelle, så ville det dreie seg om en naturlig forklaring – og da er det jo ikke overnaturlig. Likevel, såkalte parapsykologiske fenomener fascinerer mennesker over hele verden.

Om det ikke nødvendigvis er spøkelser som vandrer i disse gangene, finnes det utallige historier om mennesker som har opplevd ekstreme smerter mellom disse veggene - både fysiske og mentale. At det store bygget i tillegg har stått tomt siden 2005, med alt det innebærer av forfall, gjør selvsagt ikke stedet mindre interessant for de som tror på det overnaturlige.

– Det uforklarlige ved Dale mentalsykehus handler like mye om minner og menneskelig erfaring som faktiske, eller innbilte spøkelser, påpeker Jone i det vi forlater den gamle Mannsavdelingen og overlater de traumatiske historiene til natten og mørket.

Ikke bare skrekkhistorier

I jakten på sykehusets historie er det viktig å påpeke at selv om det fra tidlige tider finnes tragiske og grusomme historier fra mentalsykehuset, så finner jeg flere litt nyere fortellinger om pasienter som har stortrivdes her.

– Jeg fant omsorg og varme her, forteller blant annet en tidligere pasient i et intervju fra 2013. Andre forteller om de flotte omgivelsene, turer i skogen rundt sykehuset og vennlige, omsorgsfulle pleiere.

Et selvforsynt samfunn

Dale asyl ble opprettet i 1911 som et felles mentalsykehus for Stavanger amt og Stavanger by.

I 1965 skiftet sykehuset navn til Rogaland psykiatriske sjukehus. I 1973 hadde Dale sitt høyeste antall pasienter med 583 innlagte personer. I 1980-årene ankom psykologene, og stedet skulle fra da av være en institusjon som arbeidet for å få pasientene så friske at de kunne skrives ut fra sykehuset.

Fylkestingets vedtak om nedleggelse ble gjort allerede i 1980, men først i 2001 ble Dale stengt som psykiatrisk sykehus. Helt frem til 2004 hadde Sentralsjukehuset i Rogaland fremdeles en avdeling for rusrelatert psykiatri på Dale. Fra 1993 ble det også tatt i bruk til som mottak for asylsøkere, med over 300 beboere. Asylmottaket ble avviklet i 2005.

Anlegget som helhet består av et kompleks av bygninger fra ulike tider. Dale mentalsykehus utgjorde i sin tid et nærmest selvforsynt samfunn med stort gårdsbruk, gartneri, rekreasjonsmråder, kraftstasjon, vannanlegg, skole, forsamlingshus og ulike boliger for de ansatte.

Den opprinnelige hovedbygningen (senere Mannsavdelingen), ble ferdigstilt i 1913. Den gang var bygget delt i to, med en murvegg på tvers midt i bygget: Kvinner og menn ble holdt separat i hvert sitt bygg. Kvinneavdelingen ble bygd i 1921–25. Den opprinnelige hovedbygningen ble da til Mannsavdelingen.

Fremtiden

«Dale Utvikling startet i 2022 en prosess for å regulere og utvikle Dale med 150 nye boliger og en transformasjon av de gamle bygningene og områdene rundt. Prosessen er pågående, og en forventer at reguleringsplan er endelig vedtatt i starten på 2024», står å lese på Dale Utviklings hjemmesider.

Planene inkluderer boliger, næringsbygg og kulturtilbud, samt bevaring av verdifulle bygninger. Det har også vært snakk om å ombygge den gamle Mannsavdelingen til et hotell for 300 millioner kroner. I januar 2026 var det fortsatt ingen byggeaktivitet ved det nedlagte sykehuset.