Det herskapelige huset skjuler en skrekkelig historie

– Mye av det jeg ble vitne til den gangen var voldsomt dramatisk. Det er jo noen år siden, men jeg husker det svært godt, sier Anne-Ma Ødegaard fra Trondheim.

Hun jobbet som sykepleier på Reitgjerdet sinnssykeasyl på 1970-tallet. Et sykehus som senere ble beskrevet som den største skampletten i norsk helsevesen i moderne tid.

Et beryktet sykehus

Sammen med lege og sivil­arbeider, Svein Solberg, var Anne-Ma et kronvitne i en rettssak som ble begynnelsen på nedleggelsen av et psykiatrisk sykehus for menn, et ­sykehus som i ettertid ble sammenlignet med en torturanstalt.

En rekke rapporter og vitnesbyrd viser at Reitgjerdet var preget av langvarige og alvorlige overgrep mot pasientene. Både alvorlig psykisk syke og kriminelle som var gitt opp av andre institusjoner og sykehus, ble tvangsinnlagt på det ­beryktede Reitgjerdet psykiatriske sykehus.

Og var man først blitt innlagt der, var det lite håp om noen gang å bli utskrevet igjen.

Straks lagt i remmer

– De som kom til Reitgjerdet, ble lagt i remmer straks de var innenfor dørene. Begrunnelsen var at pleierne ikke kunne vite om de var farlige eller ei. På den tyngste avdelingen lå de fleste i reimer døgnet rundt og det gjerne hele dagen i ukevis. De som fikk være oppe, måtte legge seg klokken 18.30. Syke­­huset hadde ingen psykologer eller sosionomer ansatt, og det ble ofte benyttet raffinerte metoder for å få pasientene til å virke farligere enn de var slik at de kunne medisineres ekstra tungt og dermed bli til mindre til bry. Det var enkelt å behandle dem slik, for de fleste hadde ingen på­rørende rundt seg, forteller Anne-Ma Ødegaard.

Hun er i dag pensjonist og aktuell i podkasten «Flukten fra Asylet» på NRKRadio.

En ulovlig handling

I 1980 ble Anne-Ma hedret med Fritt Ords Honnør fordi hun sto opp for en svak gruppe, til tross for at hun ved å gjøre det utsatte seg selv for sterk kritikk og stor belastning i eget miljø. Det er likevel lege og sivilarbeider Svein Solberg hun vil fremheve og gir æren for å ha revolusjonert norsk psykiatri.

– Han fikk rettet medias søkelys på sykehusets rutiner, og da begynte jo ting å skje. Jeg hadde jobbet på Reitgjerdet i to år da Svein Solberg kom dit for å avtjene sin siviltjeneste. Han ble som jeg, dypt sjokkert over måten pasientene ble behandlet på. Selv var jeg ikke med på det han gjorde da han hjalp en klient å rømme, men det er bare å medgi at det nettopp var den ulovlige handlingen, rettssaken og alle avisoppslagene i ettertid som førte til at Reitgjerdet endelig ble nedlagt i 1986, sier Anne-Ma.

Svein Eivind Solberg, som døde i januar 2025, risikerte den gangen både jobb og egen karriere ved å varsle om alle de brutale overgrepene som ble begått av leger og personalet på Reitgjerdet sykehus.

Et tilbakeblikk

Høsten 1977 reiser Svein Eivind Solberg til Trondheim. Han er utdannet lege, men har nektet å gjøre militærtjeneste og skal derfor avtjene sin siviltjeneste på et sykehus. Han blir tildelt Reitgjerdet sinns­sykeasyl på Brødset utenfor Trondheim.

Svein har allerede jobbet som lege i et par år, men aldri med psykiatrisk ­pasienter. Han går til jobben med en ung manns pågangsmot og stor nysgjerrighet.

Møtet med pasientene blir en opplevelse som skal komme til å prege han resten av livet. Allerede første dag på jobb blir han vitne til en behandling av alvorlige syke mennesker som han ikke trodde var mulig i et land som Norge.

Han forsøker så godt han kan å komme med innvendinger, men når ikke frem med sine innsigelser. Rutinene på sykehuset har alltid vært slik de er, og en ung sivilarbeider må ikke tro han kan komme dit og forandre på det, er svaret han får fra ledelsen.

Som dyr i bur

Det er overlegen som viser Svein rundt på sykehuset den første dagen. Og da de kommer til avdelingene for det overlegen beskriver som de farligste ­pasientene, får Svein sitt livs sjokk.

På den store sovesalen ligger flere pasienter fastspent til sengene med lærremmer rundt håndledd og ankler og over magen. Andre pasienter står og ligger om hverandre, de roper og skriker, og noen slåss. Det er rot og kaos overalt, og forferdelig skittent.

Svein kan knapt tro sine egne øyne. Er dette et sykehus? Helst vil han vekk, men siviltjeneste er ikke en jobb han kan si opp. Han vet at han må være der ut tiden.

Utenfor sykehuset er det et inngjerdet område der pasientene blir luftet. De fleste er så tungt medisinert at de bare subber sløvt rundt i ring langs gjerdet. Det er et sørgelig syn, som å se resignerte dyr fanget i et bur, skriver Svein senere i sin bok om forholdene på Reitgjerdet.

En oppbevaringsplass

Etter hvert som ukene går, oppdager Svein at de færreste pasientene får noen form for behandling. Det er stor mangel på fagfolk og bruken av reimer er utstrakt.

Svein og sykepleier Anne-Ma reagerer også på at ledelsen praktiserer brevsensur. Absolutt all inngående og utgående post til og fra ­pasientene blir åpnet og lest av ledelsen på morgenmøtene, flere brev til pasientene blir regelrett unnslått og havner i søpla.

Ingen bryr seg heller med å fortelle pasientene at noen har skrevet til dem.

Både Svein og Anne-Ma synes dette er skandaløst. På noen av avdelingene tilbys riktignok pasientene arbeidstrening, men på avdelingen for de sykeste pasientene er eneste behandlingen tung medisinering og eller remmer.

Burde de ikke få et fast opplegg, sam­taler med psykolog og følges opp på flere måter, spør den nye legen.

Risikofylt avgjørelse

Svein har avlagt et legeløfte som innebærer at han har lovet å hjelpe syke mennesker. Det er et løfte han tar alvorlig, men hvordan skal han makte å ­hjelpe disse pasientene? Etter måneder i frustrasjon og null forståelse fra ledelsen når han kommer med forslag til bedringer, tar han en risikofylt avgjørelse som får store følger.

Svein bestemmer seg for å hjelpe en pasient å rømme. Pasienten er tidligere straffedømt for to voldtekter, men Svein inngår en avtale med han som han er skråsikker på at pasienten vil overholde.

Svein har jobbet på Reitgjerdet i over et år nå og gjentatte ganger forsøkt å få ledelsen i tale uten å lykkes.

Også Helsedepartementet ved helsedirektør Torbjørn Mork har ved flere anledninger vært døve for kritikk, og flere ganger uttalt i aviser og til NRK at det hverken er behov for granskninger eller endringer på forholdene ved Reitgjerdet.

Flukten

Pasienten Rolf Stenberg som ble overført til Reitgjerdet og sperret inne fordi han hadde utviklet angst og hørte stemmer mens han satt i fengsel, søker seg til Svein fordi han er den eneste legen han føler han kan snakke med.

Rolf er desperat etter å komme seg vekk fra sykehuset. Etter å ha vært der, vil han heller tilbake til fengsel igjen. Rolf trodde han skulle få hjelp da han kom til Reitgjerdet, men det var snarere tvert imot, han ble bare dårligere og dårligere.

Nå ber han Svein om hjelp til å komme seg ut slik at han kan kontakte pressen og fortelle om de grusomme forholdene. Nettopp fordi han er tidligere straffedømt, vet både Svein og Rolf at pressen vil omtale en slik rømming, og de får rett.

Da Svein melder fra om at en pasient har rømt fra Reitgjerdet, er politiet straks på pletten og landets største aviser rydder forsiden. Farlig fange på flukt fra Reitgjerdet, lyder overskriftene.

Dommen

Rolf får journalistenes oppmerksomhet. Han intervjues av en journalist i Adresseavisen og de skriver om forholdet på Reitgjerdet som flere andre har kritisert tidligere. Dagbladet trykker et brev som Rolf har skrevet om forholdene på Reitgjerdet. Brevet vekker stor oppsikt.

Mens politiet foretar sin ­etterforskning, kommer det frem at Rolf må ha hatt hjelp til å rømme. Svein blir mistenkt, arrestert og tilbringer en natt i fengsel. I podkasten «Flukten fra Asylet» som ble spilt inn bare måneder før Svein døde sier Svein:

«Jeg la meg ned på brisken i fengselet og hadde det ganske bra med meg selv, merkelig nok. Når vi nå først var kommet så langt at dette var satt i gang, var jeg rimelig ­sikker på at nå var tingene i gang og så fikk det komme det som komme vil.»

Svein slipper ut dagen etter, men er nå anmeldt for å ha satt offentligheten i fare ved å hjelpe en voldtektsforbryter å rømme.

I 1980 må Svein møte i retten. Han ilegges en bot på 2500 kroner, men slipper fengsel fordi man anser at han gjorde dette med en overordnet god hensikt.

Granskningskommisjonene

I etterkant av rettssaken blir det foreslått å nedsette en granskingskommisjon som skal sjekke forhold og rutiner ved Reitgjerdet.

Avisoppslag på avisoppslag tar opp saken, og NRKs debattprogrammer henter inn helsedirektør Torbjørn Mork og setter han til veggs. Hvordan har han kunnet tillate dette?

«I departementet i dag foreligger det ingen opplysninger som gir grunnlag for tiltak eller granskning på Reitgjerdet», svarer helsedirektøren i et program i NRK. Når journalisten så henviser til alle intervjuene med pasienter som er der, ­svarer Mork:

«Jeg tror ikke at vi uten ­videre kan ta alt det som er fremkommet i pressen som korrekte opplysninger».

Så skriver Svein Solberg en bok om sin tid på Reitgjerdet og forholdene der. Boken rives vekk fra hyllene og leserne er rystet.

Bokas innhold forår­saker en både bred og heftig debatt. Snart forlanger så vel medisinske fagfolk som storting at en uavhengig undersøkelseskommisjon må opprettes – Reitgjerdet skal granskes.

Etter sin egen frifinnelse ­anmelder Svein Solberg overlegen og flere andre ansatte ved Reitgjerdet for ulovlige overgrep mot pasientene.

Svein får endelig medhold

Granskningskommisjonen kommer til samme konklusjon som Svein. Det er ingen tvil. Det som skjer og har skjedd i en årrekke på Reitgjerdet, er både umenneskelig, uverdig og ulovlig.

Leger og pleie­personalet på Reitgjerdet har begått stygge overgrep på ­vergeløse syke mennesker. Stortinget tar opp saken i 1982, og Reitgjerdet sykehus blir vedtatt nedlagt i 1987.

I ettertid mente mange at Svein Solbergs initiativ, da han hjalp en pasient å rømme, og den påfølgende boken han skrev, er et viktig tidsskille i norsk psykiatrisk historie.

Men selv om Svein Solberg hadde mange støttespillere, var det bare Svein som fikk en dom etter alt oppstyret rundt Reitgjerdet. Han fikk en dom for ulovlig å ha hjulpet en pasient å rømme, men aldri noen heder for å ha sørget for at et sykehus, som hverken evnet å vise omsorg eller medmenneskelighet overfor sine pasienter, endelig ble lagt ned i 1987.

Det er også en skamplett. I det medisinske tidsskriftet Michael som utgis av Det norske medisinske Selskab (utgave 4-2010), kan man lese om medlemmer som uttrykte at: «Den mannen (red.anm. Svein Solberg) fortjente ikke straff, han fortjente Kongens gull.»

Reitgjerdet i dag

Etter nedleggelsen av Reitgjerdet, overtok Brøset psykiatriske sykehus. Det ble nedlagt i 2021. I dag står lokalene tomme. Den gamle hovedbygningen er fredet. Trondheim kom­mune planlegger ­boliger, næringsarealer, skole og barnehage.

Kilder: Svein Solberg: Rapport fra Reitgjerdet, Det norsk medisinske selskap, www.michaeljournal.no, NRK Radio podkasten Flukten fra Asylet, Dagbladet, Adressa, snl.no