– Nå sitter jeg igjen alene

Dokumentarfilmen «Havfolket» har gått sin seiersgang på kinoer, og Trude Drevland er en av flere som deler sine minner fra oppveksten. Hun fikk barndommen sin på idylliske Melbu i Hadsel i Nordland og ser på seg selv som et havmenneske, selv om hun aldri lærte å svømme og ikke liker å være ute på havet i båt. 

– Regner vi kystlinjen i alle fjorder og rundt samtlige øyer langs kysten, har vi 102 000 kilometer kystlinje i Norge. Endelig er den omtalt i en ­dokumentar. Med tanke på at 80 prosent av befolkningen bor mindre enn ti kilometer fra kysten, er det på tide, sier hun til Hjemmet. 

For noen år siden var jeg på reise med Trude Drevland, og målet var Melbu, det lille tettstedet hun vokste opp på. Ennå ser jeg det klart for meg da ­fotografen tok bilder av henne, lent opp mot stakittgjerdet utenfor barndomshjemmet. 

Den dagen fikk jeg høre historien om barndommen og livet som attpåklatt i en driftig familie. 

– Jeg ble født hjemme på ­soverommet som den yngste av fire søsken i 1947. Forel­drene mine hadde begge passert 40 år. Søsknene mine var ti, tolv og femten år da jeg kom, så etter hvert ble jeg i praksis et enebarn, forteller Trude. 

Trude og jeg har ikke snakket sammen siden turen til Melbu, men når jeg snakker med henne på telefonen, skjøn­ner jeg raskt at hun har flere historier som hun ikke rakk å dele da. Det er jo slik at alt fortsetter å endre seg, både med oss og omgivelsene. 

– For en uke siden mistet jeg den siste gjenlevende av søsknene mine, og nå sitter jeg alene igjen med alle minnene, forteller hun. 

Redningsaksjoner

Moren til Trude, Hallfrid Eida Larssen, var en engasjert ­sanitetskvinne som i 16 år var formann i den lokale Sanitets­foreningen. Hun fikk etter hvert Trudes eldste bror, som ble ingeniør, til å bygge et ­sanitetshus på Melbu. Sam­tidig jobbet hun på spinneri­utsalget, der hun tok imot alle sorteringer av saueull. 

– Det var et stort spinneri på Melbu. Bøndene kom med ullen for at den skulle sorteres i kategori en, to eller tre – eller verst av alt – som avkast. Jeg har aldri glemt diskusjonene mamma hadde med leverandørene når det ble avkast, sier Trude. 

Hun var en attraktiv lekevenninne for jevnaldrende, og det skyldtes faren Lars Andreas Larssen, som var agent i Vesterålen for salg av øl, brus og kolonialvarer. Alle visste at hos Trude hadde de brus i kjelleren. Og når hun forteller om opphavet, skjønner du hvorfor hun ble den hun er.

– Pappa ble alltid spurt om å holde taler og være konferansier når det skjedde store ting, forteller hun.

Hennes barneår ble anner­ledes enn søsknenes fordi hun ble alene som barn i huset. Foreldrene hadde hele tiden formaninger om hva hun ikke måtte gjøre fordi det var for ­risikofylt.

– Jeg ble med de andre ­barna på farlige leker. Det kunne ha blitt kjedelig å vokse opp på en så liten plass, men havet reddet oss hele tiden. Ikke minst utfordret vi skjebnen. En gang padlet vi på et ­isflak og endte midtfjords og måtte reddes. Ofte sto vi på puten på kaia – det vil si fenderen – som var blitt sleip og glatt av hav og vind. 

– Med ­improviserte snører fanget vi dassmort. Det var en livsfarlig lek, men det brydde vi oss ikke om. Hvis en av oss ramlet ut, ble han eller hun fisket opp igjen av de andre, minnes hun. 

Les også: (+) Min voksne datter sløser bort livet sitt

Jålebøtta

Barna gledet seg til de ble 12–13 år, for da kunne de tjene penger på å skjære torsketunger på kaia. Trude prøvde, men ­orket ikke å stå i det fordi hun ble så ekkel og skitten på fingrene. 

– Jeg var for jålete, rett og slett, sier hun på Trude-vis. 

Hun begynte heller å gjøre betalte ærend for faren. På en trehjulssykkel med varekasse på, syklet hun rundt og leverte varer. 

De bodde et steinkast fra sjøen, og den kunne gå hvit når vinden tok tak. Ingen av foreldrene var båtmennesker, og hun ble derfor ikke båtvant. Heller ikke lærte hun å svømme. 

– Det var iskaldt i vannet og ingen svømmehall. Den eneste badestranden i nærheten var Hesjanvollen, der det var sandstrand og langgrunt. Når sola hadde varmet opp fjæra på solskinnsdager om sommeren, kunne jeg sette meg i vannet. Da lot jeg som om jeg likte det, minnes hun, og legger til at heller ikke faren kunne svømme. 

Det var bilturer som gjaldt i deres familie. På grunn av all ventetid mellom fergene, hadde de alltid med nistemat og drikke. Den dag i dag er hun ikke glad i å være ute i båt. Men til tross for det, hun elsker havet. 

Les også: Roger og Victoria sa opp jobbene og flyttet til skogs

Det unge livet

Nesten ingen på Melbu hadde vært i Oslo, men fra hun var 12 år, var hun fast på sommerbesøk hos storesøsteren Vigdis. 

– Når jeg skulle til Oslo, tok jeg Hurtigruta til Bodø, og dro derfra videre med tog. At foreldrene mine turte! Vigdis var opptatt av å ta seg av meg og kjøpte også moderne og fantastiske klær til meg. 

Mange av guttene hun vokste opp med, reiste til sjøs, og det gjorde også bestekameraten som hun gikk i klasse med. Noen kom ikke hjem igjen, men Ulf kom tilbake. 

Etter sitt første hyre hadde han med en gave til Trude som hun aldri glemmer. En platespiller, en Cliff Richard LP og en rosa babydoll med sorte blonder. 

– Jeg syntes det var litt rart at det var jeg som fikk gave, og ikke Ingrid, som var den peneste i klassen. Men vennskapet mellom ham og meg var spesielt. Vi beholdt kontakten til han døde. 

– Da jeg besøkte ham siste gang, var han dement og husket nesten ingen, men meg husket han. Og på veggen hang det et utklipp fra et blad med bilde av meg på, forteller hun. 

Les også: (+) Datteren vår velger feil menn – og det er vår skyld

Paradiset

Hun minnes en god oppvekst. Hjemme hos foreldrene feiret de midnattssolen og de lyse nettene. Moren lagde i stand selskap med middag og fem-seks desserter klokken tre på natten. Huset var åpent, og folk stakk innom. 

– Men til tross for de gode stundene, tok det tid før jeg klarte å se at Melbu er paradiset på jord. Jeg måtte langt bort og være borte fra det for å klare å se det, forklarer hun. 

Hun forlot Melbu, først for å gå på gymnaset og så for å ta sykepleierutdanning i Tønsberg. Som utflyttet elsket hun å komme hjem, men også å dra igjen. Og hun beundret dem som ble. 

– Min første opplevelse av magi i forhold til naturen, var da jeg som halvvoksen kom hjem på juleferie. Det var nordlys, og jeg la meg i snøen og lagde engler mens jeg viftet mot himmelen med et hvitt lommetørkle. Det ble sagt at vi kunne få nordlyset til å danse hvis vi viftet med noe hvitt. Og det virket. 

Hun ler, sier hjemplassen heimplassen er blitt vakrere og vakrere med årene. 

– Jeg giftet meg for første gang med en mann fra Hønefoss og var ofte nordpå på ferie. Så ble jeg gift med en fra Sortland. Da forsto jeg endelig!

Les også: Dronning Sonjas «ukjente» utdannelse

Lukten av sjø

Som barn var det en selvfølge. Havet, som bølget mot land. Fjellene, som tronet i horisonten. Måkene, som kretset over dem og skrek. Nordlyset, som danset på himmelen. Solopp­ganger og solnedganger. Lukten av sjø.

– Når det er normalen, legger du ikke merke til det. Da jeg vokste opp på Melbu, tenkte jeg ikke: Å, så vakkert det er. Nei, heller ønsket jeg meg langt bort derfra. Jeg ville til Oslo, der søsteren min Vigdis og broren min Lars Andreas bodde. 

Da Trude ble voksen, forsto hun etter hvert hva havet betydde for henne. Hun kunne ikke bo et sted uten å se havet, uten å kunne gå ned til det. For henne har Bergen blitt litt Nord-Norge. Fiskebåtene, fisketorget, Vågen. 

I disse dager drar hun på vintertur til Melbu for første gang på 20 år. Hun håper på snø, for hun blir håpløst nostalgisk når hun er på hjemtraktene. 

– Jeg regner med at det blir siste gang jeg ser barndomsstedet mitt i vinterskrud, så jeg skal ta inn alt. Er det mulig, skal jeg legge med ned på bakken og lage engler i snøen. 

Hun stopper opp, blir nesten litt salig i stemmen. 

– Jeg skal nyte synet av Strønstadtind. En gang ble dette fjellet vist frem av en fisker til kong Haakon. «Deres Majestet, se Strøna! «, sa han, og etter det, har det vært klengenavnet på toppen, forteller hun med begeistring. 

Favorittutsikten viser også den gamle sildeoljefabrikken Neptun, omtrent midt i bildet.

 – Jeg husker at vi måtte skynde oss hjem når det var produksjon. Klesvasken måtte tas inn fordi det stinket sild­olje. Pappa hadde en annen måte å se det på. «Det stinker penger», sa han. 

Hun ler, legger til at det i dag er blitt kulturområde. Mange kjente artister og skuespillere har underholdt der, også hennes storebror Lars Andreas, som døde for snart 12 år siden og ligger gravlagt på Melbu. 

 – Når jeg er hjemme i nord, tenker jeg på alle jeg har mistet og minnes alt det fine jeg fikk med meg derfra. Melbu har gjennom hele livet vært hjemstedet mitt. «Jeg skal hjem til Melbu», sier jeg. Det er jo her jeg egentlig hører til.