«Verdens verste menneske»
Renate Reinsve: – Det er alltid lettere å dele fine ting, men det kommer mye godt ut av å dele skam og frykt
– Budskapet i filmen er at det et greit at du ikke har kontroll på alt. Noen ganger er alt «fucked up», og det er ok, sier Renate Reinsve. Tidligere har hun vunnet en hovedpris under Filmfestivalen i Cannes, og nå er filmen «Verdens verste menneske» nominert til to Oscar-nominasjoner.
NB: Intervjuet stod på trykk i Kamille i oktober 2021. Siden den gang har filmen Verdens verste menneske blitt nominert til to Oscar.
Jeg hadde ikke en gang turt å drømme om det. Og så skjer det! Nå som jeg er tilbake i livet mitt, i hverdagen, er det nesten litt vanskelig å tro at det er sant, sier Renate Reinsve.
Hun snakker om prisen hun fikk i 2021, på selveste Filmfestivalen i Cannes. 33-åringen vant kategorien Beste kvinnelige skuespiller for rollen som Julie i Joachim Triers filmkomedie Verdens verste menneske. Filmen er den siste i en trilogi, etter Reprise og Oslo 31. august.
Renate tar oss imot i hageporten utenfor et gult trehus i Damstredet i Oslo, et steinkast fra Akerselva. Toåringen hennes sover i vogna i hagen, så vi blir invitert inn. Idet vi lister oss mot inngangsdøra, våkner han, og Renate spør om vi kan sitte i hagen i stedet. Sønnen blir liggende og småsnakke litt med seg. Renate stryker ham kjærlig over håret og setter seg i stolen nærmest barnevogna.
Verdens viktigste filmfestival
Renate Reinsve (33):
Ble under Filmfestival i Cannes tidligere i år tildelt prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin prestasjon i «Verdens verste menneske».
Renate er utdannet ved Teaterhøgskolen, og har tidligere fått en Hedda-pris og blitt nominert til Amanda for sin rolle i filmen «Welcome to Norway».
Hun har spilt i prisvinnende kortfilmer og vist sitt komiske talent i tv-serier som «Best før», «Hvite gutter» og «Nesten voksen». Hun spilte også i«Kompani Orheim» og den siste Knerten-filmen.Renate har en gutt på to sammen med samboer Julian Nazario Vargas.
Hun kommer fra Solbergelva i Drammen kommune og bor i Oslo.
– Du har, som første norske skuespiller noensinne, vunnet en pris i hovedkonkurransen på verdens viktigste filmfestival ...
– Jaaa ... Jeg er en av 74 kvinner i verden som har vunnet den prisen, svarer Renate og smiler stolt. Hun skynder seg å legge til at det ikke bare er hennes pris.
– Prisen tilhører også Joachim (regissør Joachim Trier, red.anm) – og alle som har bidratt i filmen. Det var det jeg prøvde å si i talen da jeg stod med prisen i hånden, men hjernen min kortsluttet, sier Renate.
Første gang Verdens verste menneske ble vist, var under Filmfestivalen i Cannes – for 3000 mennesker fra hele verden.
– Jeg var veldig nervøs da jeg våknet dagen etter. Jeg lurte sånn på hva som stod i anmeldelsene! Jeg kastet opp og tenkte at jeg mest sannsynlig hadde ødelagt filmen, minnes Renate.
– At DU hadde ødelagt den?
– Ja, jeg tenkte det, sier hun og spruter ut i latter. Hun kan le av det nå, men det var alvor da.
Så begynte folk å sende anmeldelsene til henne. The Guardian roste Renate opp i skyene.
– Responsen var heeeelt vanvittig. Det ble sagt at det var den beste filmen i Cannes. Vår film! Det var så overveldende. Da jeg gikk ut fra hotellet, begynte folk å løpe etter meg på gata. En regissør kastet seg rundt halsen min. Folk virket takknemlige for å se en film som berørte dem personlig. Folk så sitt eget liv i filmen. Det er den største komplimenten jeg kan få: Når folk sier at de kjenner seg så igjen i filmen!
Les også: Stjernene som sluttet som skuespillere
Kalt inn til Louis Vuitton
Plutselig så alle på dem. Renate og teamet fra Norge. Skuespiller Léa Seydoux, kjent fra Blå er den varmeste fargen og Hollywood-filmer som Inglourious Basterds og Mission: Impossible – Ghost Protocol, ringte til Louis Vuitton og sa at de måtte kle opp Renate. Léa Seydoux spilte selv i fire filmer som ble vist i Cannes i år.
– Jeg ble kalt inn til suiten deres, og de gav meg vesker, solbriller og kjoler jeg kunne bruke under filmfestivalen. Det var surrealistisk. De kastet klær etter meg. Klær for millioner av kroner. Det føltes helt sprøtt, sier Renate.
Sønnen signaliserer at han ikke vil ligge i vogna lenger. Hun løfter ham opp, men toåringen har ikke tålmodighet til å sitte på fanget. Han sier at han vil kjøre bybanen. Renate forklarer at farmoren hans og søsteren hennes bor i Bergen. De passer ham ofte og har tatt ham med på bybanen – noe han elsker!
– Farmoren og søsteren hennes fungerer som besteforeldre, begge to. Å være sammen med dem, er som å være både på sirkus og tivoli for ham. De er så snille og har hjulpet oss masse mens jeg har jobbet med filmen. Det er en komplisert rolle, så jeg leste manus annenhver dag en periode. Julian (Renates samboer, red. anm.) lurte på hvorfor jeg leste manus heeele tiden. Det handlet om at jeg var så takknemlig for å ha fått rollen. Jeg ville ikke skuffe. Hver gang jeg leste manuset på nytt, lette jeg etter nyanser jeg ikke hadde oppdaget tidligere, sier ettbarnsmoren.
Renate øvde på replikkene også mens hun ammet. Og når hun trillet sønnen i vogna, hadde hun ferdiginnspilte replikker på øret, forteller hun. Toåringen plukker opp et lite skateboard og finner veien inn i huset til pappaen sin. Renate lener seg tilbake og myser mot høstsola. Den varmer godt denne formiddagen.
– Jeg fikk beholde en del plagg, solbriller og en veldig dyr veske fra Louis Vuitton. Jeg har aldri eid noe så fint. Noen har sagt at jeg bør selge veska. Men det øyeblikket var så stort. Det den veska betyr ... Nei, jeg kan ikke selge den, konkluderer hun for seg selv.
Tårene trillet
Renate var i Cannes i en og en halv uke, med et lite avbrekk.
– Jeg dro hjem til Norge et par-tre dager for å feire toårsdagen til sønnen vår. Den dagen måtte jeg få med meg! Vi feiret bursdagen hans, og han dro meg ned på jorda før jeg reiste tilbake til Cannes igjen, sier Renate.
De femten hovedprisene deles ut mot slutten av festivalen. Renate og resten av teamet bak Verdens verste menneske fikk en telefon om at de muligens ville bli kalt tilbake til hovedutdelingen. Dette fanget Louis Vuitton også opp, og Renate fikk beskjed om at de hadde en kjole hengende klar til henne.
– Det gikk noen rykter om at det handlet om meg, sikkert basert på oppmerksomheten både filmen og jeg fikk i Cannes. Mange skuespillere gratulerte meg på forhånd, sier hun.
I forkant av hovedseremonien ble Renate igjen invitert til suiten til Louis Vuitton, og denne gangen ble hun kledd opp som en ekte stjerne.
– Kjolen var tung å bære, den er dekorert med glassperler på ståltråd. Man ser ikke hvor avansert den er på bildene, sier skuespilleren.
Øyeblikket da hun ble ropt opp som vinner, kommer hun aldri til å glemme.
– Under hovedseremonien satt både Tilda Swinton og andre skuespillere jeg har sett opp til hele mitt liv i salen. Og så er det mitt navn de roper opp! Først falt jeg sammen i mitt eget fang. Jeg kom meg på beina, og tårene trillet da jeg gikk nedover den røde løperen. Jeg tror ikke noen så det. Jeg gråt stille, sier Renate.
Hun understreker at det å få prisen føles kollektivt. Hun gjentar at det var det hun forsøkte å si i takketalen, men at hun opplevde at det ble knotete.
Les også: (+) Christoffer hadde mer penger enn noen nordmann kunne forestille seg. Slik mistet han alt
Hovedrolle – og gravid
Måten filmen ble til på, var litt som å lage teater, ifølge Renate – som har mange år som teaterskuespiller bak seg. Hun var bare 17 da hun droppet ut av videregående for å stå på teaterscenen. Først på Trøndelag Teater, der hun plukket med seg den høythengende Hedda-prisen. Siden har Renate fått strålende kritikker for flere roller ved Det Norske Teatret.
– På teateret jobber man sammen. Alle detaljer er viktige. Samtalene er viktige. Man kommer sakte, men sikkert fram til de ulike scenene sammen. Som filmskuespiller føler du deg vanligvis litt mer alene. Du kommer på settet, og da er det meste klart. Men i arbeidet med Verdens verste menneske var det ikke sånn.
Hvordan fikk du rollen?
– Jeg hadde en liten rolle, en utvidet statist-rolle, i Oslo 31. august for ti år siden. Jeg hadde én replikk, men det skulle være et spesielt lys i den scenen, så jeg var med i ni dager – og vi hadde det sykt gøy på settet. Joachim (Trier, red. anm.) har sagt at han helt siden da har tenkt at jeg måtte få en stor rolle en gang. Vi har truffet hverandre i jobbsammenheng innimellom og har møttes på noen sære konserter i det tiåret som skiller de to filmene. Når vi har møttes har vi snakket om livet og kjærligheten. Vi stiller oss de samme spørsmålene, sier Renate, som fikk vite at hun hadde fått rollen som Julie den samme dagen som hun fant ut at hun var gravid.
Renate roser Joachim for måten han ivaretar de kunstneriske prosessene på.
– Han er en stor grunn til at filmen ble så bra. Joachim tar seg god tid, lar kamera gå og tillater at det skjer ting som ikke er planlagt. Da blir det sant. Joachim har gjort et grundig analysearbeid i forkant, og han og jeg har hatt mange filosofiske samtaler, sier Renate.
Hun tar en slurk svart kaffe med havremelk og smaker på sjokoladekaken fra Pascal vi hadde med. Vi hadde egentlig avtalt å møtes på det franske konditoriet på St.Hanshaugen, men siden Renate sliter med svimmelhet i etterkant av å ha hatt korona, inviterte hun oss hjem i stedet.
Igjen trekker hun fram teamet bak filmen, hele teamet – fra hun i sminken til innspillingslederen. Opplevelsen av at de skulle fortelle en historie sammen, tok bort press og fokus fra henne, mener skuespilleren.
– Det var fint. For prestasjonsangst kan gjøre deg selvopptatt.
Renate hadde et inderlig ønske om at filmen skulle treffe publikum på samme måte som manuset traff henne, og hun var livredd for å ikke få det til. Filmen handler om Julie, som sliter med å finne ut hvem hun er og hva hun vil med livet sitt. Hun forsøker å sjonglere voksenliv, karriere og kjærlighetsliv, noe som er krevende når du ikke helt forstår hvem du dypest sett er og hva som gjør deg godt.
– Filmen treffer forskjellig i ulike generasjoner. Noen opplever at den handler om tiden som går, om timing og følelsen av at man skulle gått videre. Hos andre berører filmen de store sorgene. Noen kjenner på Julies tristhet og ensomhet. Scenene er troverdig kompliserte. Filmen er enkel, men inneholder mye. Den har mange nyanser, sier Renate.
På hvilken måte traff manuset deg?
– Rastløsheten traff meg. Og det med å ta de store valgene. Vi lever i en tid med så mange inntrykk. Vi kan være på SoMe flere timer om dagen uten å merke det. Det er mye å forholde seg til. Det er jo en privilegert situasjon å være i, men for meg, og mange andre, skaper det uro at vi hele tiden må ta så mange valg. Julies ensomhet og usikkerhet treffer meg også. Den reisen hun gjør. Julie blir voksen. Vi blir voksne senere i dag sammenliknet med tidligere. Julie synes det er ubehagelig å være seg selv, men hun lander i livet til slutt, svarer hovedrolleinnehaveren.
Hun opplever manuset, og filmen, som en trøst knyttet til at livet kan være et kaos.
– Det er en del ting vi ikke kan ta kontroll over. Budskapet i filmen er at det et greit at du ikke har kontroll på alt. Noen ganger er alt «fucked up», og det er ok, sier hun.
Les også: Sjekk de kravstore kjendisenes giga-ridere
Udefinerte følelser
Hvordan får du det til, å krype sånn inn under huden på karakteren og skildre alle følelsene, også de litt mer udefinerte følelsene?
– Udefinerte følelser. Det har jeg ikke hørt noen si før ... Det er et godt poeng. Det er de følelsene Joachim og jeg har snakket mye om. Når du har en følelse av noe ... Da må du spørre hva det handler om, ikke gi svarene.
Renate sier at hun bruker mye av seg selv og sin egen livsreise i rollen. Det å spille Julie innebar en personlig utvikling i seg selv, men Renate stod ikke på bar bakke da hun startet.
– Joachim visste at jeg hadde gått gjennom litt av denne transformasjon allerede. Jeg er ganske på plass i livet og er komfortabel med å være meg selv, også i rollen som Julie. Det hadde vært vanskelig å spille ut enkelte av disse følelsene om ikke jeg personlig hadde vært gjennom en del av dette. Det at jeg bruker meg selv, gjør det til en mer personlig historie. Og da oppleves det også som personlig – av ulike grunner – for de som ser filmen, sier Renate.
Regissøren ville ha både Renates sorg, skam og glede.
– Det var plass til alt, og det opplevdes terapeutisk. Du ser det i filmene hans. Joachim har en kjærlighet for karakterene og alle han jobber med. For publikum, også. Han er et varmt og raust menneske, sier hun.
De udefinerte følelsene er noe Renate har kjent mye på i sitt eget liv.
– Det er vanskelig å navigere ordentlig i sitt eget følelsesliv. Det er jo komplisert. Og så er det det å klare å akseptere at man har alt i seg. Å ikke stenge av for de ubehagelige følelsene er vanskeligere enn man tror, men jeg mener det er et mål i seg selv å stå i kaoset og tillate alle typer følelser, sier hun.
Hva er det viktigste livet har lært deg?
– Jeg har skjønt at etter alle epoker kommer det en ny epoke. Man må prøve å akseptere det som er her og nå. Alt skal passere. Derfor må vi godta når noe er skikkelig bra. Og når livet ikke er bra. Når alt føles som et kaos, kan vi ikke gjøre noe annet enn å godta også det, sier hun.
Ting endrer seg, og vi forandrer oss, mener Renate.
– Det høres kanskje ut som en ansvarsfraskrivelse. For vi må jo ta tak i ting. Samtidig må du noen ganger tenke at du ikke har for stort ansvar. De tankene kan gjøre deg gal. Ting skjer, og det må vi akseptere. Alt blir lettere om vi deler det med folk. Livet har lært meg å ikke gå rundt å bære på ting alene, verken det dårlige eller det som er fint. Det er alltid lettere å dele fine ting, men det kommer mye godt ut av å dele skam og frykt, sier hun.
Kunne blitt sjalu og smålig
Det viktigste Renate har lært om kjærligheten?
– Det må være at den kommer i mange former – og at den både er helt fantastisk og utrolig vanskelig, sier hun.
Den private kjærligheten vil hun ikke snakke så mye om, men hun prater gjerne om kjærlighetslivet til rollefiguren Julie. Renate tenker at Julie går inn i et forhold med Aksel (Anders Lie Danielsen) fordi hun trenger noen som kan definere henne. Deretter må hun forlate ham fordi hun ikke er komfortabel med å være den han definerer henne som.
– Aksel klarer å definere henne, men han gjør én feil. Han føler at han har rett fordi han klarer å sette ord på følelsene hennes. For ham blir Julie svak fordi hun ikke klarer det selv, sier Renate.
Hun roser de mannlige hovedrolleinnehaverne, både Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum, som spiller Eivind.
– Det er noe med holdningene til Anders. Han går inn i alle roller med ydmykhet. Det er det som gjør ham så sinnssykt god. Herbert er også en sånn bra fyr! Han viser mye omsorg. Herbert sa at det var lurt å spare på energien når kamera ikke var på. Men han gjorde ikke det selv. Han jobbet for at jeg skulle bli bedre, sier Renate og legger til:
– Jeg er god fordi Herbert, Anders og Joachim gjør meg god. Det er nesten litt urettferdig at det var jeg som vant prisen.
Du er god. Det er du som har fått prisen. Du må være veldig stolt?
– Ja! Jeg er jo hinsides stolt, sier hun og gliser.
Hvordan var det å jobbe så tett med tre menn?
– Julian sa det var greit. Jeg prøvde å snakke mye om det. Jeg snakket om alt. Hvordan det føltes for meg. Det gjorde ham tryggere. Men det må ha vært heftig. Jeg ville nok blitt sjalu om han jobbet så tett med tre skikkelig fantastiske kvinner. Jeg kunne blitt smålig, innrømmer hun.
Mye bra ut av smerte
Renate sier at når resten av familien av og til har sagt at hun har et tulleyrke, og hintet om at hun må få seg en ordentlig jobb, har bestemoren alltid støttet henne.
– Bestemor har sett alt jeg har gjort. Hun har kritisert noe og rost det meste, og har alltid gitt uttrykk for at hun støtter meg på denne litt rebelske reisen. Det er jo vanskelig å klare seg som skuespiller. Man må elske det av hele sitt hjerte og være det av riktige grunner. Du kommer ikke noe sted om det ikke handler om ekte kjærlighet, sier Renate før hun spiser opp resten av sjokoladekaken.
Da Renate var ni-ti år gammel, tok livet en vending. Hun synes det er vanskelig å snakke om det som skjedde – og sier hun ikke vil gå inn i det.
– De første barndomsårene var fine, så jeg hadde et godt grunnlag. Men så ble det mørkt. Jeg ble dårlig. Det var mange år med mye vondt. Noe jeg ikke vil oppleve igjen, men det har formet meg – og gjorde at jeg fikk en trang til å finne ut hvorfor mennesker er som de er, sier hun.
Da Renate startet med barne- og ungdomsteater, begynte hun å utforske dette gjennom rollene.
– Å spille teater har vært terapeutisk for meg helt fra jeg var liten. Jeg fikk snakke om ting som lå i underbevisstheten. Jeg skjønte nok ikke helt hva som skjedde den gangen. Nå tenker jeg at det kommer mye bra ut av smerte.
Oscar neste
Tidligere ble det spådd av blant annet filmnettstedet IndieWire at Renate kan vinne en Oscar for rollen i Verdens verste menneske.
– Jeg fikk helt sjokk. Det har stått et par steder, men det er jo basicly helt umulig, for det er amerikanerne som stemmer. Så det kommer an på om amerikanerne liker filmen og om den slår an i USA. Å høre dette er nok det nærmeste en Oscar jeg noen gang vil komme, og det er helt greit, altså, sier Renate, litt brydd og stolt på samme tid.
Hun sier at hun har hatt noen spennende møter og fått seg amerikansk agent. Jobbtilbud har hun også fått, men hva og hvor det dreier seg om, er strengt hemmelig. 33-åringen føler hun er på et godt sted i livet akkurat nå.
– Jeg har alt jeg kan ønske meg. Mer enn jeg kunne håpet på når jeg tenker på alt som har skjedd i det siste. Også han lille gutten her, da! Jeg må passe meg så jeg ikke oppdrar ham til å bli en narsissist. Jeg synes han er så perfekt. Jeg elsker å henge med ham, sier Renate og ser forelsket etter sønnen som løper barbeint rundt i gresset.
Filmnettstedet IndieWire hadde rett, for filmen "Verdens verste menneske" ble nemlig nominert til to Oscar-nominasjoner. Filmen er nominert i kategoriene "beste internasjonale film" og "beste originalmanus", som er første gang for en norsk film.
– Dette er en helt fantastisk bragd. Det gir momentum og oppmerksomhet som er verdifull også for norsk film som helhet, sier direktør i Norsk filminstitutt, Kjersti Mo, i følge Aftenposten.
Styling: Lillian Vangen. Makeup: Jeanette Gjerde Olsen. Fotoassistent: Karoline Brenden Skaug
Denne saken ble første gang publisert 10/02 2022, og sist oppdatert 10/02 2022.
