TV-Serien «Pørni»
Henriette Steenstrup: – «Nyt denne tiden, den kommer aldri tilbake», sa folk. «Nei, gudskjelov», tenkte jeg
Livet blir spennende når samtlige i familien er innom alle de store følelsene i løpet av en dag, mener Henriette Steenstrup (47). Med seriesuksessen «Pørni» vil hun hylle hverdagsheltene.
Det kunne egentlig ha vært hvem som helst under lua og inni den store, svarte boblejakka, men det er det ikke. Det er Henriette Steenstrup, skuespilleren og manusforfatteren bak tv-serien Pørni.
Mens andre skuespillere vekker oppsikt med stylet hår, høye hæler og enda høyere latter, avsløres Henriette på gangen. På et vondt kne. Hun stavrer seg opp to trappetrinn med en kaffekopp i den ene hånda og et vannglass i den andre, men hjelp skal hun ikke ha – ellers takk.
– Det hadde selvsagt vært mye bedre å møtes hjemme hos meg. Jeg har jo peis og greier, sier Henriette og klemmer seg ned på den harde trestolen ved det lille kafébordet, helt innerst i lokalet.
– Det er jo noe med å gjøre sånne personlige intervjuer på knøttsmå kafeer ...
Hun titter seg rundt og trykker jakka rundt stolryggen.
– Men samtidig – tusen takk for at vi kunne møtes i nabolaget mitt, altså. Som du ser, er jeg ikke så mobil om dagen.
Henriette Steenstrup (47):
Bosted: Sogn i Oslo
Yrke: Komiker, skuespiller og dama bak tv-serien «Pørni». Andre sesong er nå å se på Viaplay. mens sesong tre er på gang.
Kjæreste: Rune Assmann (52)
Barn: Ebba (14), Billy (10) og bonussønn Andreas (12)
Det dugger på brilleglass og vindusruter i det varme bakeriet i Ullevål Hageby i Oslo. Henriette bor på Sogn, ikke så langt unna, i et nyoppusset hus sammen med ektemannen Rune Assmann (52), datteren Ebba (14), sønnen Billy (10) og bonussønnen Andreas (12).
Rammet av artrose
«Langt framskreden artrose i ung alder» er diagnosen som har ført til det vonde kneet hennes. Sjansen for å få artrose når man er under femti år, er omtrent like stor som å vinne mer enn femti kroner i Lotto. Løsningen er operasjon, en rekonvalesenstid på seks til tolv måneder og trening med fysioterapeut og PT fem ganger i uka.
– Det blir mye ergometersykkel, ja, sier Henriette tørt.
– Jeg må lære å gå på nytt, vet du. Jeg går jo som om jeg er 133 år gammel.
Henriette Steenstrup er skuespiller, komiker, manusforfatter og serieskaper. I tillegg er hun programleder og konferansier og har en fantastisk sangstemme. Karrieren startet med en avkledd opptreden i Kroppen-serien til Trond-Viggo Torgersen en gang på 80-tallet, men skjøt for alvor fart med tv-suksesser som Torsdag kveld fra Nydalen og Dritseint med Edel. For oss som er født på 70- og 80-tallet, har Henriette Steenstrup egentlig vært der hele tiden. Til og med i Skomakergata!
I dag går den andre sesongen av Pørni på Viaplay, mens Henriette er godt i gang med å skrive manus til sesong nummer tre.
– Kneet ble operert i september, så flaks at jeg kan ligge på sofaen og gjøre det!
Les også: Henriette Steenstrup: – Jeg har aldri i mitt liv fått en plante til å leve mer enn en måneds tid
Sin egen sjef
Tv-serien tok Norge med storm da den kom i mai i fjor. Den handler om tobarnsmoren Pernille «Pørni» Middelthon, som sjonglerer jobben som barneverns-arbeider med oppdragelse, kjærlighetsliv og savnet etter sin avdøde søster. Henriette gjør alt selv.
– Det er en ny verden for meg å skrive manus til en egen tv-serie. Å ha ansvar for manuset og samtidig spille en rolle, er frigjørende, og det var spesielt frigjørende den første sesongen. Ingen visste at jeg skrev, og det var ingen forventninger, verken fra meg selv eller andre. Og så var det gøy å være min egen sjef!
– Hvordan er du som sjef for deg selv?
– Jeg er nok ikke like strukturert på å skrive manus som de som har gått på skole og lært seg det. Jeg er veldig intuitiv og raser av gårde, og så strukturerer jeg det opp etterpå. Noe har jeg bestemt meg for i forkant, og andre ting blir jeg inspirert av underveis. Det fungerer best for meg, sier Henriette og understreker at hun ikke er ferdig med å være skuespiller.
– Nei, men jeg synes det har vært innmari gøy å gjøre begge deler. Det er nok noen likheter mellom Pørni og meg, men hun er hakket mer superhelt. Hun strekker seg ekstremt langt, og hun sier ofte de tingene jeg skulle ønske jeg hadde sagt. Gjennom Pørni kan jeg liksom ta ut de tingene jeg sitter og tenker på når jeg er på foreldremøte, for eksempel. Jeg kan si de tingene jeg egentlig vil si, men ikke tør, sier hun og ler høyt.
TV-serien «Pørni»
Henriette har aldri fått så mye respons og anerkjennelse som etter premieren på Pørni.
– Jeg tror serien traff godt, både tematisk og timingmessig. Det jobber over 800 000 mennesker i offentlig sektor i Norge, de jobber for eksempel som lærere, sykepleiere og barnevernsarbeidere. Mange av dem har en slik jobb fordi de har lyst til å gjøre verden til et bedre sted, men det er ikke så mange av disse jobbene som synes på film eller i tv-serier. Pørni er en serie om relasjoner og familieliv, og en hyllest til alle hverdagsheltene der ute. Jeg vil vise at hverdagen til en barnevernsarbeider kan være minst like spennende som hverdagen til en som jobber som politi eller journalist, sier hun og legger til:
– Jeg opplever at folks hverdag er ganske dramatisk uansett hva man jobber med, jeg. Det er for eksempel masse drama hjemme hos meg hver dag. I løpet av en dag er alle medlemmene i husstanden innom alle livets emosjoner, og ingen er der samtidig. Det gjør jo livet ganske spennende.
Henriette ler igjen.
– Hvordan takler du sånt drama?
– Nei, altså, jeg drømmer jo bare om fred og fordragelighet, men samtidig er jeg en rastløs person som liker å tro at jeg er en problemløser. Lykkeforskning viser at det å bety noe for andre, det å være til nytte for andre, gjør oss lykkelige. Det er altså de menneskene som gjør noe for andre som har det best – ikke de som kan kjøpe hva de vil eller driver med zen hele tiden.
Les også: (+) En slektning flyttet inn og vi innledet et hemmelig forhold
Oppvokst i OBOS-land
Henriette vokste opp i en blokk på Hovseter i Oslo. Faren var ungdomsskolelærer, eller adjunkt med opprykk for å være helt nøyaktig, og mora jobbet i NRK. Leiligheten lå i kjelleretasjen i blokka, den hadde tre soverom og en egen markterrasse.
Henriette kaller det «en OBOS-oppvekst med dugnad, julegrantenning og alt som hører med når man bor i et borettslag». Henriettes soverom var lite, men det var plass til en køyeseng med skrivebord under. På veggen hadde hun blomstrete tapet, en settekasse med smurfer og andre figurer, samt plakater av popgruppa Duran Duran og 80-tallets store fotballkjekkas, Erik Solér.
En gang i uka kjørte Henriette buss og trikk fra Hovseter til Grünerløkka for å gå på gitarundervisning. Dette er noe mora hennes fortsatt har dårlig samvittighet for, at hun sendte en sjuåring med tjukke brilleglass og altfor stor gitar gjennom byen alene. Selv følte Henriette seg bare kul.
Gitar var gøy, men mest av alt drømte Henriette om å bli skuespiller. I barnehagen var hun bestevenninne med datteren til Nils Ole Oftebro, mannen som i dag spiller pappaen til Pørni. De to jentene var ofte på Torshov-teatret. De lå under stolene i teatersalen og så på skuespillerne på scenen. Henriette syntes at hele miljøet var fantastisk.
– Jeg tror det var en blanding av det å opptre og spenningen ved det å skape noe sammen med noen som tiltrakk meg, forteller hun.
Lite visste hun den gangen at hun rundt 40 år senere nærmest skulle havne i en romantisk hverdagskomedie selv.
Samboer med Rune Assmann
Vi skrur tida tilbake til 2017. Det er ikke så lenge siden Henriette Steenstrup og eksen Fridtjof Såheim har splitta opp og flyttet fra hverandre. Henriette har begynt å venne seg til å være alenemor og har egentlig tenkt å være singel en stund.
Hun har en passe mislykka morgen og bestemmer seg for å gjøre dagen hakket bedre ved å sminke seg, ta på seg rød leppestift og leopardjakke. Så skjer det som ofte skjer når man ikke er på jakt etter kjærligheten. Kjærligheten kommer likevel.
– Du skulle på jobb, du så en mann komme syklende, du hørte et brak – og der lå mannen i ditt liv?
– Det er litt viktig å presisere at dette skjedde på morgenen. Han var ikke full, liksom. Men ja, det skjedde, og jeg løp bort til ham og spurte hvordan det gikk. Han spratt opp og sa at det gikk bra.
Mannen på asfalten het altså Rune Assmann. Han var statsviter og kjente Henriettes søster. Henriette fortalte historien om den ulykksalige mannen på sykkelen til søsteren sin, og de to fikk kontakt. Henriette syntes han var kjekk og virket oppegående, og prøvde å spleise ham med en singel venninne.
– Du syntes han var kjekk og oppegående, og så ville du spleise ham med venninna di …?
– Jeg tenkte at han var for kjekk for meg. Dessuten hadde jeg egentlig bestemt meg for å få til livet som alenemor og bo alene.
Det gikk ikke så bra med daten til Rune og venninna, og Henriette så jo at typen var for bra til å gå rundt.
– Vi møttes, og det var full klaff.
– Hva er det som er spesielt med Rune?
– Rune er hel ved. Han er en du vil ha med deg i krigen. Rune er bestevennen min, han har masse humor og er verdens diggeste fyr på en gang. Han er veldig god til å prate om alt, og han har vært aleneforelder lenger enn meg. Rune er en raus type med masse selvtillit. Han er helt fantastisk, sier hun.
Så blir hun stille, lenge.
Les også: – Jeg sier «ja» til alt, og det har satt meg i noen dumme situasjoner
Fotball og fluefiske
Da Henriette var liten, så hun ofte på tippekampen sammen med faren sin. De hadde ikke noe favorittlag, og hun gikk ikke akkurat rundt med fotballskjerf, men hun har alltid vært interessert i fotball. Da hun traff Rune, ble det Liverpool for alle penga.
– Vi har vært i Liverpool og sett fotballkamp tre ganger. Han driver jo med fluefiske, også. Det er tidkrevende greier, og så langt unna meg som du kan komme. Jeg er så utålmodig. Men fluefiske er litt yoga, litt zen. Du tømmer huet. Hvis du har på deg vadere og står i en elv, så er det ganske digg, altså. Når det er sagt, så har jeg et veldig langt stykke å gå før jeg blir flink eller orker å drive masse med fluefiske. For det er en skikkelig tålmodighetsprøve for en som meg, sier hun.
– Mange par lever parallelle liv. Jeg synes det er kult at man kan gjøre ting sammen og ikke bare hver for seg. Vi kan dra og fiske i fire dager, eller vi kan dra på teater. Jeg er aldri flau over ham uansett hvor vi går, og det er ingen jeg heller ville hatt med meg gjennom nedstengningen enn ham. Jeg har mest lyst til å være sammen med ham hele tiden.
– Hva gjør dere når dere er sammen?
– Vi liker å sitte foran peisen, drikke vin og snakke om uka. Og så løser vi Morgenbladets fredagsquiz. Det vil si – vi prøver å løse den. Hvis du har lyst til å gå inn i helga med skikkelig dårlig selvtillit, så anbefaler jeg Morgenbladets quiz på det sterkeste. Hahaha!
Henriette er tørst og må ha mer vann, men hun vil fortsatt ikke ha hjelp. Hun ser positivt på det å bevege seg. Hun bygger beinmasse, sier hun.
Les også: (+) Jeg fant brevet gjemt i en skuff. Til slutt fortalte mamma sannheten
Giftet seg på Tjøme
Rune fridde i en fiskeelv i England for snart tre år siden, og de gifta seg på Tjøme – Henriettes sommerparadis fra barndommen.
– Vi har jo ikke felles barn, men jeg synes at barna våre har taklet det bra. Det er selvsagt en svær greie for barn å få nye folk inn i livene sine. Selv om jeg sier at det går fint, så er det jo ikke uproblematisk, og jeg skal ikke skjønnmale det. Vi må jo gjøre litt for at de skal connecte, men jeg synes de er flinke, og jeg tror at vi voksne også er flinke, til å ta hensyn til dem og snakke med dem underveis om det er noe som oppstår.
– «Man har det aldri bedre enn det barnet som har det dårlig», sier Henriette og forter seg å si at det ikke er hennes ord.
– Jeg er nok en bekymra mamma. Hvis barna ikke har det bra, så blir jeg preget av det. Men de begynner å bli større, og jeg er litt bedre til å tenke «ute av syne, ute av sinn».
– Hvilke øyeblikk vil du fryse?
– Jeg er ekstremt lykkelig når jeg hører at barna skrattler, og når den eldste min er grei med den minste. Når det er øyeblikk hvor de er snille og rause med hverandre og forsvarer hverandre. Eller, hvis de overlever dagen og ikke gråter seg i søvn, er jeg ganske fornøyd, sier hun og smiler.
– Er det noe som er vanskelig med å være mamma?
– Jeg syntes det var overraskende kjedelig å ha veldig små barn. Jeg syntes ikke det var dødsgøy å ha mammapermisjon, liksom. «Nyt denne tiden, den kommer aldri tilbake», sa folk. «Nei, gudskjelov», tenkte jeg. Barn er mye morsommere når de kan snakke. Og så synes jeg det er overraskende at det er så emosjonelt å være mamma – og hvor langt man strekker seg. Jeg synes det er fint sagt i den første sesongen av Pørni: «Vi kan kjefte og smelle på småting, men når det virkelig gjelder, så skal jeg være der». Det er jeg enig i. Hvis en av ungene mine driter seg ut og havner i en russebuss på Lier, så kommer jeg og henter. Jeg vil at barna skal kunne ringe meg, og det tror jeg de vil gjøre. Jeg håper i hvert fall at de vil fortsette å snakke med meg, også når ting er vanskelig. Når man sier ting høyt, blir alt lettere.
«Je suis Pørni»
Det er mange Pørni-er der ute. Mammaer som jobber og sliter og prøver å få hverdagen og livet til å henge i hop. Da Henriette slapp serien, fikk hun overraskende mye respons fra kvinner som kjente seg igjen. «Je suis Pørni», skrev de.
– Pørni drømmer om en time for seg selv av og til, men når ungene og alt hun holder på med blir borte, så savner hun det, også. Det er et paradoks, men det viser at det er meningsfylt å bety noe for noen andre. Det er lett å være raus og på tilbudssiden når man har det bra og når det passer, men det passer jo absolutt ikke for Pørni. Likevel sier hun: «Kom inn – dere også». Man blir glad i sånne folk. Pørni-ene der ute drømmer jo ikke bare om å ha en time fri – de ønsker å bli sett og satt pris på, enten det er av arbeidergiveren eller mannen sin. Alle trenger å bli sett. Dessverre er det jo slik med foreldrerollen, at du ikke får applaus av barna dine. De ser jo ikke hva vi står i, og det skal de ikke heller, sier Henriette og legger til:
– Det er en scene den første sesongen, der datteren til Pørni kommer inn i garasjen og mumler: «Bare så du vet det, mamma, jeg vet at du gjør mye greier for oss, også ting vi ikke ser. Jeg elsker deg». Akkurat det har jeg opplevd selv, og det kan jeg leve på i ti år. Det holder lenge, sier Henriette.
Hun mener at vi alle må bli flinkere til å be om hjelp.
– Alle trenger et sted å få være noldus, liten og dust. Det Pørni ikke sier, men som hun også bør si er: «Jeg trenger litt hjelp.»
– Er du flink til det selv?
– Nei, jeg skal liksom klare alt selv, men jeg har blitt bedre til å sette ord på hva jeg trenger og vil etter at jeg traff Rune.
Sliter med søvn
Henriette Steenstrup sitter sjelden stille. Det har hun aldri gjort. På søndagene i barndommen skulle man ut på tur før man kunne kose seg med kjøttkaker til middag. Man skulle yte for å nyte. Hun erkjenner at hun er litt «protestantisk i hodet».
– Nå har jeg kjøpt en rutete pysj, bare for å «pysje litt» på formiddagen. Når jeg har på den, så tenker jeg: «Jeg er jo fortsatt i pysjen, så jeg stresser ikke».
– Hvordan sover du?
– Jeg sover ingenting. Nei da, men jeg sover lite og dårlig. Soving er det viktigste man gjør, men hvis jeg er stressa og har for mye gående ... Man venner seg litt til det. Jeg vet at jeg burde stå opp å gjøre noe, men jeg blir liggende og tenke.
– Hva tenker du på?
– Jeg er nok litt katastrofeorientert. Jeg kan ligge våken å se for meg drukning eller at jeg kjører utfor med bil i en elv. Når jeg ikke får sove, hører jeg på en mindfulness-app. I appen kan man velge mellom to retninger: Den ene retningen handler om at man skal kjenne etter i kroppen – det ikke noe for meg. Å kjenne etter liksom, nei takk. Den andre retningen handler mer om fantasier. At man går ned en trapp, sitter på et tog og ligger i egyptisk bomull. Da sovner jeg.
– Hva tenker du om tiden framover?
– Jeg har beskjedne ønsker, men samtidig har jeg en ubeskjeden jobb der jeg vil at alt jeg tar i blir til gull. Jeg vil gjerne gjøre mer av det jeg gjør nå. Jeg vet at jeg er veldig heldig, og jeg håper at det skal fortsette sånn. Jeg håper jeg ikke har brukt opp flaksen. Jeg håper at barna mine ikke får psykiske problemer. Jeg håper at Rune og jeg holder oss friske. Og så håper jeg at Pørni vinner alle priser i hele verden, sier Henriette og ler.
– Nei da, nå skal jeg ikke bli cocky! Men det hadde jo vært gøy, da.
Denne saken ble første gang publisert 25/04 2022, og sist oppdatert 25/04 2022.
