Peggy Hessen Følsvik
En vårdag i 2021 fikk Peggy telefonen med det tragiske budskapet: – Helt uvirkelig
Peggy Hessen Følsvik forteller om oppveksten på gård, veien fra flyvertinne til LO-topp – og kommer med en klar beskjed til Kjell Inge Røkke. Les det store Hjemmet-intervjuet.
LOs mektige leder Peggy Hessen Følsvik er redd for kuer. Hun synes de er skumle og dumme og holder seg derfor langt unna. Bortsett fra når hun lager vigrapølser.
Hver jul lager hun nemlig pølser av storfe og svin sammen med lillesøster Norunn.
– Oppskriften er hemmelig, og vi har vår egen krydderblanding, sier Peggy.
- Født i 1960 på Vigra utenfor Ålesund, bosatt i Bærum
- LO-leder, tidligere flyvertinne i Widerøes Flyveselskapog Braathens SAFE
- Gift, to døtre og tre barnebarn
- Veldig glad i friluftsliv og hjemmelagde pølser
- Leder i Landsorganisasjonen i Norge (LO). Det er Norges største lønnstagerorganisasjon, stiftet i 1899.
- Har over 970 000 medlemmer som er organisert i ulike fagforbund som igjen er tilsluttet LO. Over halvparten av medlemmene er kvinner.
Nylig ble hun valgt til å sitte tre nye år på LO-tronen. Også hun da, som aldri hadde noen ambisjon om å bli LO-leder.
Der hjemme
Peggy vokste opp på et småbruk hjemme på Vigra. Der var det kuer i bøtter og spann.
Mor og far drev småbruk og hadde kuer, og bestemor og bestefar bodde i første etasje i våningshuset der Peggy vokste opp med bror og søster i annen etasje.
Besteforeldrene hadde høner.
Det var en trygg og god oppvekst på et småbruk som har vært i familiens eie i nærmere 100 år.
Naturlig å jobbe på flyplassen
Over hodet på gårdsdatteren fløy det store fly, dem var hun aldri redd for. Flyene skulle enten lande eller hadde nettopp tatt av fra Ålesund lufthavn Vigra, som var den største arbeidsplassen i bygda.
Det falt seg derfor helt naturlig for Peggy å starte sin yrkeskarriere på flyplassen.
Først fikk hun sommerjobb på flyplassen, siden ble hun ansatt som bakkepersonale på Ørsta-Volda lufthamn.
Der gjorde hun alt fra å lempe kofferter til å skrive ut billetter, som den gangen ble skrevet for hånd. Unge frøken Peggy stortrivdes i det travle miljøet.
Les også: (+) Kristine Koht: – Jeg var på Sunnaas, og hun ble dødssyk. Det var det verste traumet, det sitter i meg ennå
Fikk jobb som flyvertinne
– Mens jeg jobbet der, begynte ryktene å gå om at Widerøe skulle begynne med kabinpersonale, forteller Peggy.
– Altså det vi andre kaller for flyvertinner?
– Ja, men det heter altså kabinpersonale, retter Peggy.
– Jeg ble oppfordret til å søke.
– Det var vel alle ungpikers drøm å bli flyvertinne?
– Ikke min, påstår Peggy, uten at vi tror henne helt.
Uansett bar det rett på kurs. Og flyvertinne ble hun, unnskyld, kabinpersonale. Dette kurset skulle hun komme tilå få bruk for ved flere anledninger også senere i livet.
Petra ble til Peggy
– Det var mer en tilfeldighet at jeg begynte der, men det var en spennende jobb og jeg angret aldri, fortsetter Peggy.
Egentlig skulle hun hete Petra etter en gammel tante, men moren syntes navnet var litt gammelmodig. Flere menn fra Vestlandet som tidligere hadde dratt i vesterled, var nå kommet hjem med koner som het Peggy og engelske kakeoppskrifter.
Derfor var Peggy blitt et populært navn på de sunnmørske kanter.
Lille frøken Peggy fra Vigra ble i tillegg supplert med to etternavn. Hessen etter mor som jobbet både i butikk og på Posten. Følsvik fra far som var fisker og kjørte tankbil før han overtok farsgården og ble gårdbruker med kuer.
Peggy kan med andre ord skilte med både solide gårds- og arbeiderrøtter.
Tok krisekurs
– På krisehåndteringskurset hos Widerøe lærte vi alt fra førstehjelp til hvordan vi skulle åpne døren i flykabinen ved nødstilfeller. Vi lærte hvordan vi skulle forholde oss i ulike krisesituasjoner, forteller Peggy.
Hun fikk bruk for nesten alt hun lærte. Ruta hun fløy på, regnes blant de farligste i Norge.
– Farlig og farlig, det var i hvert fall mye vær, ja, innrømmer flyvertinnen.
Hun mistet flere gode kolleger da et Widerøe-fly av typen Dash 7 styrtet i Torghatten 6. mai 1988. Det var veldig tungt.
Selv var Peggy med på en nestenulykke. De var på vei fra Kirkenes til Hammerfest da flyets landingshjul frøs fast. Peggy fikk beskjed om at en mulig nødlanding måtte forberedes.
– Da var du vel livredd?
– Nei, faktisk ikke. Jeg ble veldig rasjonell og fulgte sjekklista for krisehåndtering fra punkt til punkt. I en slik situasjon er det førsteprioritet å passe på at passasjerene ikke blir urolige, sier Peggy.
Mens hun var ansatt i Widerøe, var hun også med på å danne en fagforening for kabinansatte i selskapet. Siden forflyttet hun seg til Braathens SAFE og gjorde det samme der.
Men så fløy kjærligheten inn i livet til den unge kabinansatte, og den forårsaket formidable forandringer.
Les også: (+) Haddy Njie: – Trond slo på lyset i livet mitt
Var hjemmeværende
– Jeg traff mannen min da jeg var 25 år. Han jobbet i petroleumsbransjen i Nederland, og jeg flyttet etter, forteller Peggy, som la flykarrieren på hylla for en stund.
– Jeg var hjemmeværende i et år. Det ble en veldig annerledes tilværelse. Jeg var ikke vant til lediggang, men fikk tiden til å gå med ridetimer og språkkurs og ble med i Petroleum Wifes Club, humrer Peggy.
Om formiddagen så hun såpeserier på TV og gledet seg til ektemannen kom hjem fra jobb.
Det var en privilegert tilværelse, innrømmer LO-sjefen. Om hun trivdes?
– Nei, ganske snart skjønte jeg at dette ikke var noe for meg. Jeg lengtet hjem til jobben. Hverken mannen min eller jeg hadde lyst på en fremtidig tilværelse på stadig flyttefot og med barn på privatskoler, noe som ventet oss dersom mannen min hadde blitt værende i den jobben.
De tok et felles valg og flyttet hjem til Norge.
– Der fikk han jobb i Sandvika og jeg på Fornebu i Braathens SAFE.
Det førte ekteparet til Blommenholm i Bærum, der de fortsatt bor. Så kom døtrene, Anne Martha og Nora, som til sammen har gjort Peggy til mormor for tre barnebarn som alle bor i gangavstand fra LO-toppen.
– Det er deilig å ha barnebarn og døtre i nærheten, sier Peggy.
Hun stiller gjerne som barnevakt bare det avtales i god tid i forveien. For bestemor er travel.
En uhyggelig telefon
Først var hun klubbleder i Braathens funksjonærklubb. Deretter ble hun nestleder i Handel og Kontor, før hun ble førstesekretær i LO-ledelsen.
Så fulgte nesten fem år som nestleder i LO. Rollen som nestleder tok en brå og dramatisk slutt. Klokken 11 på formiddagen 9. mars 2021 fikk Peggy en forferdelig telefon.
Beskjeden hun mottok, krevde at Peggy brukte alt hun hadde lært om krisehåndtering.
Beskjeden hun fikk, gjaldt den godt likte LO-lederen Hans Christian Gabrielsen. 53 år gamle Hans Christian var død. Han våknet ikke opp denne tirsdagen.
– Det var helt uvirkelig, minnes Peggy.
Nesten umulig å ta inn over seg. Men det måtte hun.
Hun måtte holde hodet kaldt og ta seg sammen. For brått var Peggy konstituert leder for 25 fagforbund med over 930 000 medlemmer.
Peggy hadde bare én ting å gjøre – følge sjekklisten.
Les også: (+) Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»: – Problemet var bare at jeg var opptatt
Tungt å miste
– Ja, klart det kommer godt med å kunne litt om krisehåndtering når slikt skjer, medgir Peggy.
Hun skjøv sin egen sorg over en god kollega til side, gikk straks i alarmberedskap og kontaktet beredskapsgruppa.
Fra da av handlet alt om å være så løsningsorientert som mulig.
Peggy hadde opplevd et lignende og like brått tap en gang tidligere i livet. Da gjaldt det hennes egen far, som døde av hjertesvikt bare 38 år gammel.
– Jeg var 18 år, bodde på hybel og gikk på gymnaset i Volda. Det var selvfølgelig en stor sorg og et vondt savn. Men kanskje enda verre for de der hjemme som måtte håndtere det daglige fraværet av en far og ektemann.
Sunnmørsk oppdragelse
Hun har et nært forhold til familien sin på Sunnmøre.
Av bestemor har hun lært å strikke og hekle, og av mor har hun fått en skikkelig sunnmørsk oppdragelse.
Den innebærer både kakebaking og pølsemakeri.
Men det er ingen hemmelighet at hun ikke stemmer på det samme partiet som mor.
For mens moren til Peggy har vært fylkesleder i Senterpartiet, endte datteren i Arbeiderpartiet. Et direkte feiltrinn i oppdragelsen, har moren hevdet.
Som LO-leder sier Peggy at hun er opptatt av å redusere gapet mellom høye lønninger og altfor lave. Det sier hun ikke ustraffet. For Peggys mann har hatt ganske så høy lønn.
Da begynner pressen å mase om at hun kanskje burde ta opp denne kampen på hjemmebane.
– Men jeg er ikke mannen min, pleier Peggy å svare da.
Hun er gift med en av Kjell Inge Røkkes tidligere nære medarbeidere, sivilingeniør Håvard Garseth. Der i gården snakker man årsinntekter i millionklassen.
Mer skatt
Selv kan hun heller ikke kalles lavtlønnet. Hun har hus i Bærum, leilighet i Sør-Frankrike og hytte i Valdres.
– Hytta er en gammel familiehytte, og leiligheten i Frankrike ligger i et skjevt hus i en liten by på grensen mot Spania. Trolig koster den en tidel av hva en hytte i Kragerø koster, sier Peggy kjapt.
Hun er lei av slike hentydninger. I hele sitt yrkesliv har hun vært opptatt av arbeidernes trygghet og rettigheter og å sikre gode sykelønnsordninger og pensjoner.
Hun kjemper for rettferdige lønninger. Hun betaler sin skatt med glede, og selv om hun vil minske gapet mellom høye og lave lønninger, betyr ikke det at hun mener at folk med lederansvar skal jobbe for knapper og glansbilder.
Penger er makt
– Men, sier Peggy og trekker pusten dypt. – Det må være sånn at de med bredest skuldre må ta de tyngste løftene. Det vil si at de som tjener mest, må betale mer i skatt, slår LO-lederen fast.
Hva synes hun om de som flykter ut av landet til Sveits for å slippe å betale skatt, slik som sjefen til ektemannen hennes nylig gjorde?
– Det synes jeg ikke noe om i det hele tatt, slår Peggy fast.
Hun har ved flere anledninger sagt at hun vil øke formuesskatten og avvikle de rikes muligheter for å inngå gunstige avtaler med skatteparadiser.
Det er heftige saker for rikfolk.
– Vi i LO kjemper for en fremtid med en mer rettferdig fordeling. Penger er makt, og makt skal fordeles, sier sjefen over alle sjefer i fagbevegelsen.
Nå har hun tre blanke, nye år å utføre jobben på. Så det er bare å håpe at hun får tid til det hun liker aller mest.
Nemlig å komme seg ut på tur.
Middag i marka
– Jeg er glad i å være utendørs. Går tur så ofte jeg kan, gjerne med mannen min til Brunkollen, der det serveres middag tre ganger i uken.
– Det er en bratt times gange til en gammel tømmerstue sør i Bærumsmarka. Vi spiser der, og så går vi ned igjen. To fluer i ett smekk, smiler Peggy fornøyd.
Hun er ikke bare god på krisehåndtering, den damen kan multitasking også.
– Hva gjør du når det hverken er kriser eller forhandlinger? Det vil si i fritiden?
Peggy tenker lenge.
– Jeg liker å bake kaker. Har en fin oppskrift på Clafoutis. Du vet, sånn fransk ovnspannekake med syltetøy. Superenkel og fort gjort. Den liker mannen min veldig godt, sier LOs mektige leder.
Denne saken ble første gang publisert 08/02 2023, og sist oppdatert 08/02 2023.
