Bare 23 år gammel fikk Camilla telefonen som førte til en bunnløs sorg

«Mesternes mester»-aktuelle Camilla Gjersem (30) var bare åtte år gammel da hun og tvillingsøsteren begynte det målrettede arbeidet med kunstløp.

Etter ett år på isen, trente de hver dag med sin russiske trener. Noe så unorsk som å satse tungt fra tidlig alder, vekket oppsikt.

Men for Camilla og Anne Line var det ingenting som gjorde dem lykkeligere enn å snøre på seg skøytene og utfolde seg fysisk og kreativt på den speilblanke lekeplassen.

– På den tiden visste vi ikke hva konseptet «sliten» var. Voksne tenker på trening som noe tungt, fordi de selv synes det er tungt. Det var lek for oss, for det var det vi elsket.

– Hvis jeg og lillesøsteren min kranglet, var den mest effektive trusselen mamma og pappa kunne bruke: «Da får dere ikke gå på trening!». Da ble det stille, sier Camilla og ler.

Norgesmestere i kunstløp

Tvillingsøstrene ble norgesmestere og hevdet seg i internasjonale konkurranser. Hun trekker frem fellesskapet som avgjørende for suksessen og drivkraften bak å stadig bli bedre. Men konkurransen dem imellom har også hatt en skyggeside.

Da Anne Line kvalifiserte seg til OL i Sotsji i 2014, var det mange som sammenlignet søstrenes prestasjoner.

– At vi var to om det, tror jeg var en forutsetning for å lykkes. Så har jeg i ettertid reflektert litt rundt hva som var mindre bra med det. Det å bli sammenlignet gjorde at jeg hele tiden ble pålagt å hige etter mer.

– I stedet for at jeg fokuserte på min vei og var stolt over mine prestasjoner, ble det ikke ansett som bra nok i lys av at Anne Line hadde fått til mer, erkjenner Camilla.

30-åringen beskriver likevel søsteren som en avgjørende brikke i sin suksess. Og på indre bane befant det seg to støttespillere som Camilla føler hun skylder alt.

– Når folk spør: «Har dere ofret noe?», så understreker jeg at nei, vi har ikke ofret noe – det er mamma og pappa som har ofret alt for oss. De satte sine liv og interesser på vent for å være med og følge oss opp. Det gjorde at vi som familie var veldig nære. Å følge oss opp ble deres glede også – det var et familieprosjekt. Vi lyktes sammen, forteller Camilla.

Les også: Slik er «Mesternes mester»-huset 2024

Mistet faren sin

I 2017 kom telefonen som rokket ved hele Camillas eksistens. Hun og søsteren Anne Line var på treningsleir i Tyskland da tanten ringte. Faren hadde druknet på en ferietur og brått var hennes støttespiller revet bort.

– Jeg husker jeg brøt ut i et primalskrik da jeg fikk beskjeden. Så var det første jeg tenkte: «Jeg må finne Anne Line». I tiden etter vekslet jeg mellom å være veldig praktisk og hadde fokus på alt som måtte organiseres.

– I neste øyeblikk lå jeg og gråt i armene til treningskompisen min. Jeg var lenge helt nummen og klarte ikke å ta innover meg hva som hadde skjedd. Han betydde alt for meg og min søster, forteller Camilla.

Farens bortgang skapte en bunnløs sorg i den da 23 år gamle kunstløperen, men det dukket også opp mange utfordringer.

Faren hadde vært jentenes aller viktigste bidragsyter økonomisk.

– Jeg hadde mistet min største støttespiller og fryktet at jeg ville miste min største lidenskap samtidig. Jeg visste ikke om vi hadde råd til å fortsette. Jeg kjente på en enorm takknemlighet da vi fant ut at vi fikk det til å gå rundt økonomisk.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

– At jeg kunne fortsette å stå på skøyter, og at jeg fikk god støtte fra dem rundt meg – og da spesielt fra treneren min Berit Steigedal, som sto ved siden av meg på isen hver dag i den tøffe tiden.

Les også: (+) Therese Johaug: – Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp

Studerte til å bli jurist

Kunstløp ble både en trøst og en flukt i månedene som kom. Camilla fortsatte å prestere i idretten, i tillegg studerte hun til å bli jurist og jobbet ved siden av.

Drømmen om en VM-deltagelse hadde manifestert seg, men tapet av faren preget henne fortsatt. Så, i 2018, sa kroppen stopp.

– Jeg havnet i en livskrise. Det var ekstremt tøft. Hele beredskapssystemet mitt slo seg vrang, på et vis – og jeg gikk konstant rundt og følte meg nervøs. Til slutt var ingenting gøy lenger, og jeg gikk bare rundt og følte meg nummen.

– Når jeg først begynte å snakke om det, innså jeg at jeg trengte en pause. Det føltes veldig rart. Tidligere hadde jeg hatt maks tre dager fri fra kunstløp, og det var i påsken, erindrer Camilla.

At tiden leger alle sår, skulle vise seg å være riktig. Etter den sårt etterlengtede pustepausen, kom skøytegleden tilbake. Camilla fikk bearbeidet sorgen og rettet blikket fremover. Syv år etter farens bortgang dukker det likevel fortsatt opp øyeblikk hvor hun skulle ønske faren var en telefonsamtale unna.

– Jeg pleide alltid å ringe pappa hvis det gikk bra og mamma hvis det gikk dårlig. Det er tungt at jeg ikke kan ringe ham lenger for å dele de tingene som skjer i livet mitt. Jeg er forberedt på at det vil være øyeblikk i fremtiden hvor tristheten kommer over meg. Som den dagen jeg gifter meg – om det noen gang vil skje.